©Flyktningregnskapet 2010 

Trusselbildet er sammensatt i Asia og spenner fra internasjonaliserte kriger som i Afghanistan og lavintensitetskonflikter på Filippinene og i India, til generell vold, grove brudd på menneskerettighetene, skjev fordeling, terrorisme, og naturkatastrofer. Et stadig tydeligere trekk ved utviklingen er en sterkere grad av regionalisering av konfliktene i Asia.

Nedslående i Midtøsten
Midtøsten fortsetter sin historie med konflikt, fordrivelse og flukt. Kirkegården med begravde fredsplaner har gjennom årene blitt stadig utvidet. Et hovedproblem har vært de stadige bruddene på det grunnleggende prinsippet om at enhver forandring av grenser må forhandles frem, ikke etableres gjennom maktbruk. 2009 var en av de mest voldelige periodene for palestinerne siden okkupasjonen begynte i 1967. Blokaden av Gaza-stripen, som startet allerede i 2007, har hindret gjenoppbygging og begrenset befolkningens tilgang til basistjenester. På Vestbredden fortsatte israelerne å utvide sine bosettinger, fordrive og legge store begrensninger på palestinernes bevegelsesfrihet. Politisk sett var 2009 et skuffende år og mange mener at neste krig ser ut til å ligge nærmere enn fred. Vi har en splittet palestinsk ledelse, en humanitær tragedie på Gaza og en israelsk regjering som ikke har latt seg presse til å stanse bosettingene. Diplomatiet som føres levner lite håp om en løsning basert på de palestinske flyktningens rettigheter. 

I 2009 forverret situasjonen seg i Jemen. Årsakene var det sjiamuslimske Houthi-opprøret i nord, et fremvoksende al-Qaida nettverk og økt aktivitet fra separatister i sør. Jemen ligger svært strategisk til, og politisk står mye på spill. Det overordnede for Vesten er å bekjempe Al-Qaida, sikre utløpet til Rødehavet og å hindre at uroen i Jemen sprer seg til det oljerike Saudi-Arabia. Til tross for humanitær krise i nord har det vært svært liten villighet fra det internasjonale samfunnets side til å bidra med å oppfylle FNs nødhjelpsappeller.

Antallet mennesker på flukt i og fra Irak gikk litt ned i 2009. Men sju år etter den USA-ledede invasjonen er spenningen mellom de tre største gruppene - sjiaene, sunniene og kurderne – fremdeles stor, og nabolandene følger utviklingen nøye. Tyrkia frykter at for stor kurdisk makt i Nord-Irak kan radikalisere den store kurdiske befolkningen i Tyrkia. Saudi-Arabia og Jordan ønsker ikke et sjiamuslimsk herredømme i Irak. De forskjellige sjeikdømmene i Gulfen ønsker også mindre makt til sjiamuslimene, og arbeider for at opprøret i Irak roer seg ned.

Flere fordrevne
I Sør- og Sørøst-Asia steg antallet internt fordrevne med 800 000 sammenliknet med 2008. I Afghanistan forverret sikkerhetssituasjonen seg over store deler av landet i 2009. De sivile tapstallene var de høyeste siden 2001, og ifølge en Pentagon-rapport fra april 2010 slutter bare hver fjerde afghaner nå opp om president Karzai. Folk oppfatter regjeringen som korrupt, og den evner ikke å dekke innbyggernes grunn­leggende behov, heter det videre. I tillegg vanskeliggjør sikkerhetssituasjonen det humanitære hjelpearbeidet, og mange må belage seg på en langvarig fluktsituasjon. Narkotikaproduksjonen og etniske skillelinjer er andre hovedutfordringer som kompliserer forsøkene på stabilisering. 

I Pakistan ble tre millioner mennesker fordrevet etter at den pakistanske hæren satte i gang en storoffensiv mot Taliban i april 2009. Ødelagt infrastruktur og en fortsatt vanskelig sikkerhetssituasjon gjorde at ved årsskiftet 2009/2010 var 1,2 millioner fremdeles på flukt. Våren 2010 tyder mye på at den pakistanske hæren og amerikanske droneangrep har tvunget Taliban på defensiven på flere fronter i Pakistan. Flere analytikere mener imidlertid at Taliban gjennomfører taktiske tilbaketrekninger og reorganiserer seg for så å dukke opp i nye områder, for eksempel i Nord-Waziristan. Både Taliban og al-Qaida har etablert sterke baseområder i Pakistan. Herfra opererer de også i Afghanistan. Hvis Pakistan utvikler seg i retning av å bli en ”mislykket stat”, vil dette være katastrofalt for alle nabolandene. Både USA, India og Afghanistan følger utviklingen i Pakistan med argusøyne og vet at utviklingen der vil ha betydning for hele regionen.

India forstår også at et sammenbrudd i Pakistan ikke vil være i deres interesse. Konflikten i Jammu og Kashmir, samt terrorangrep der den indiske regjeringen mener å kunne bevise at grupper med base i Pakistan står bak, har økt spenningen mellom de historiske erkefiendene. Det var derfor et positivt tegn da Indias statsminister Manmohan Singh og Pakistans statsminister Yusuf Raza Gilani møttes i april 2010. Den skjøre fredsprosessen mellom de to landene har i praksis vært brutt siden terrorangrepet i Mumbai i november 2008.

Men India sliter også med andre konflikter. I den voldsutsatte Kashmir-dalen bor det fem millioner mennesker. I Manipur i det nord­østlige India, der separatistbevegelser er aktive, bor det 2,5 millioner, mens den voksende maoistgeriljaen er aktiv i områder der 450 millioner av de fattigste i India bor. Det er i ”den røde korridoren” i de sentrale og østlige delene av landet det er grunn til å frykte at både konflikten og antallet internt fordrevne vil øke i årene fremover. India har en voksende middelklasse, atomvåpenarsenal og avansert it-industri, men samtidig halvføydale forhold på landsbygda, ekstrem fattigdom og et voksende maoist-opprør. Den indiske befolkningen lever i ulike århundrer på samme tid. 

I Bangladesh, Myanmar og Filippinene har naturkatastrofer de siste årene ført til store ødeleggelser og hundretusener av mennesker har mistet sitt livsgrunnlag. I alle disse landene er det også konflikter med et betydelig antall internt fordrevne. I Bangladesh har kampen om knappe jordressurser blitt forsterket på grunn av de stadige naturkatastrofene. Muslimske bengalere fra slettelandet har tatt over land fra minoritetsgrupper og fordrevet tusenvis av sivile fra Jummafolket. 

22 000 bhutanske flyktninger fra leirer i Nepal har blitt gjenbosatt i tredje land. Andre venter fortsatt på varige løsninger. Foto: UNHCR / J. Rae

Neglisjerte grupper
Flyktninger fra Nord-Korea har vært en neglisjert gruppe i årevis. Kinesiske myndigheter bryter sine forpliktelser i henhold til Flyktningkonvensjonen av 1951 når nordkoreanere blir sendt tilbake med tvang. India og et passivt Vesten er hovedansvarlige for at myndighetene i Bhutan ikke har møtt sanksjoner fra det internasjonale samfunn, selv om kongedømmet står bak etnisk rensing og har fordrevet hver sjette innbygger. Laotiske myndigheter lot seg imidlertid presse i mars i år til å ta imot en delegasjon fra UNHCR. De fikk møte flyktninger fra minoritetsgruppen Hmong som var tvangsreturnert fra Thailand.

FN
UNHCR gjør et viktig arbeid i forhold til å hjelpe mange stater i Asia med å utvikle lovgiving og å styrke kompetansen på asylfeltet. Samtidig er de en talsmann for at så mange stater som mulig skal slutte seg til Flyktningkonvensjonen av 1951 og andre relevante regelverk. I løpet av 2010/2011 kommer Mongolia til å undertegne Flyktningkonvensjonen og Kina forbereder ny lovgiving på asylfeltet. I Thailand ser vi imidlertid en motsatt trend. Viljen til å gi mennesker på flukt beskyttelse snevres stadig inn. Til tross for det høye antallet mennesker på flukt finnes det ingen regionale organisasjoner eller konvensjoner i Asia tilsvarende de man har i Afrika, Amerika og Europa.