Ikke før var sultkatastrofen øst på kontinentet offisielt avblåst, før en ny stor krise utviklet seg vinteren og våren 2012 i Sahel-regionen lenger vest med ti millioner sultrammede.

Store naturkatastrofer, som blant annet kan skyldes klimaendringer, førte til flere hundre tusen nye fordrevne fra øst til vest i Afrika i 2011 og utover i 2012. Mens det for en generasjon siden var krig som dominerte årsakene til fordrivelse i Afrika, er det i dag i stadig større grad gjentakende tørke og flom som direkte eller indirekte fører til at folk tvinges til å forlate sine hjem. En fortsatt sterk prisøkning på matvarer bidrar også til at folk sulter og havner i en gjeldsspiral som er vanskelig å komme ut av.

Dette utfordrer hjelpeorganisasjoner til å tenke mer langsiktig. Hjelp i form av en sekk med mel eller et telt redder liv der og da, men er ikke bærekraftig så lenge man ikke får bukt med årsaken til krisene. Bønder og nomader som driver med kvegdrift, må få hjelp til å bli selvforsynte igjen ved å legge om måten de livnærer seg på før neste tørke eller flom rammer. Prognoser våren 2012 viste at regnmengden kom til å bli under gjennomsnittet også for den neste regnsesongen i Øst-Afrika, som skulle starte i april. 

Opprørsgruppen al-Shabaab distribuerer hjelp til internt fordrevne i Mogadishu under sultkatastrofen på Afrikas Horn høsten 2011. Å vinne befolkningens støtte er et viktig mål i alle konflikter. Foto: Feisal Omar/Reuters/NTB scanpix

I Sahel-regionen var ti millioner mennesker rammet av sult i åtte land i april 2012: Burkina Faso, Tsjad, Kamerun, Mali, Mauritania, Niger, Nigeria og Senegal. Matproduksjonen i de fattigste områdene ble redusert med 50 prosent, mens prisene på enkelte jordbruksprodukter ble doblet. Ifølge enkelte beregninger kan så mange som 226 000 barn komme til å dø av sult i Sahel-regionen i 2012. Statskuppet i Mali i mars 2012 førte til at nomadefolket tuaregene overtok de viktigste byene i nord og erklærte en egen stat. Som ventet reagerte Den afrikanske union negativt på den nye staten. Det samme gjorde Frankrike, EU og USA. Internasjonalt er det en utbredt oppfatning at deling av afrikanske stater bare bør skje når alle andre muligheter er uttømt, slik tilfellet var da Sudan og Sør-Sudan skilte lag i 2011. Urolighetene i Mali førte til en strøm av flyktninger ut av landet og vitner om at situasjonen i Sahel-regionen er svært labil. FN roste nabolandene Niger, Mauritania og Burkina Faso for at de holdt grensene åpne for folk som flyktet fra volden i områdene.

MANGE VENDTE HJEM

1,5 millioner internt fordrevne vendte hjem i løpet av 2011, de fleste i DR Kongo, Elfenbenkysten, Sør-Sudan og Uganda. Bedrede forhold mellom Tsjad og Sudan førte til at titusener av internt fordrevne i grenseområdene kunne returnere. Det finnes lite informasjon om hvor mange av de internt fordrevne i Afrika som blir lokalt integrert. En studie utført i Den sentralafrikanske republikk, viste at 23 prosent av de internt fordrevne levde under samme forhold som de andre i vertslandsbyen.

FORTSATT KRISE MELLOM SUDAN OG SØR-SUDAN

Sør-Sudan ble offisielt løsrevet fra Sudan 9. juli 2011. Opptakten var turbulent, med uavklarte spørsmål om grenser, oljeforekomster og statsborgerskap. Sommeren og høsten 2011 førte kamphandlinger til at rundt 270 000 ble internt fordrevet i delstatene Sør-Kordofan og Blånilen i Sudan. Den svært vanskelige sikkerhetssituasjonen langs grensen gjorde at 140 000 personer flyktet fra Sudan til flyktningleirer i Sør-Sudan og Etiopia våren 2012. I tillegg førte interne konflikter mellom ulike stammer og grupperinger i Sør-Sudan til 350 000 nye internt fordrevne i 2011.

8. april 2012 markerte slutten på overgangsperioden for sør-sudanere i nord, som nå plikter å returnere eller legalisere sin status. Til da hadde 375 000 personer med opprinnelse fra Sør-Sudan returnert til sør siden slutten av oktober. Fortsatt bor rundt en halv million mennesker fra Sør-Sudan i Sudan, av dem har 120 000 registrert seg for retur. Fredsavtaler i Darfur har gitt få resultater for de sivile. Fortsatt lever rundt 1,7 millioner internt fordrevne i leirer i Darfur.

Kongolesiske barn leker under elendige forhold i en flyktningleir i DR Kongo, hvor de fleste har flyktet fra vold og væpnet konflikt. Foto: Simon Maina/Afp/NTB scanpix

NYE OG GAMLE FLUKTSITUASJONER

Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo) huser fortsatt en av verdens største fluktkriser, med 1,7 millioner mennesker på flukt i eget land og minst 168 000 nye internt fordrevne i 2011. Både i Den sentralafrikanske republikk (SAR) og Nigeria ble det rapportert om nye grupper internt fordrevne i 2011. Fellesnevner for disse og de andre fluktproduserende landene som Somalia og Sudan, er kamp om naturressurser, konflikt om landområder og politiske maktkamper. Et hovedproblem er at regjeringer og andre væpnede aktører som driver sivile på flukt, ikke blir straffeforfulgt for sine ugjerninger. Det verste eksemplet er Herrens Motstandshær (LRA) som gjennom to tiår har terrorisert sivilbefolkningen, først i Uganda og siden i nabolandene. I 2011 førte angrep fra LRA til at 438 000 mennesker ble drevet på flukt i DR Kongo, Sør-Sudan og SAR uten at verdenssamfunnet har stanset denne væpnede gruppen.

LIBYA

750 000 migranter og flyktninger i og fra Libya strømmet til nabolandene Tunisia og Egypt da opposisjonen, som etter hvert fikk støtte av NATO, gikk til krig mot Gaddafi-regimet. Ved årsskiftet 2011/2012 var det minst 154 000 internt fordrevne i Libya. Flere tusen mistet livet i forsøket på å ta seg til Europa i skrøpelige og overlastede farkoster. Flyktninghjelpen var blant organisasjonene som presset på for at Norge skulle ta imot overføringsflyktninger som tidligere hadde flyktet til Libya og som plutselig befant seg i en enda mer desperat situasjon. Norge tok imot 250 ekstra overføringsflyktninger fra leiren Choucha i Tunisia. Mange hadde flyktet til Libya fra land som Somalia, Etiopia og Eritrea. Fortsatt huser leiren 3000 flyktninger som ikke har noen trygge steder å reise til.

VEIEN VIDERE FOR AFRIKA

Syv av verdens ti hurtigst voksende økonomier er i Afrika, kontinentet med raskest økonomisk vekst etter Asia. Men bildet av Afrika preget av sult, krig og elendighet, henger fortsatt fast og bremser utviklingen.

Ved utgangen av 2011 huset Afrika sør for Sahara 9,7 millioner, eller over en tredel av verdens internt fordrevne. Dette er en nedgang på 1,1 millioner sammenliknet med 2010. Antallet flyktninger i Afrika er 3,8 millioner, eller 24 prosent av verdens flyktninger. Det er en økning på 600 000 sammenlignet med året før. Økningen skyldes i hovedsak ny fordrivelse fra Somalia og Elfenbenskysten.

En forutsetning for at Afrika skal finne varige løsninger for millioner av mennesker på flukt og hindre nye flyktningstrømmer, er at statsapparatet og administrasjonen i de mange skjøre statene blir styrket. Dette er viktig både for å løse konflikter og for å gjøre samfunn bedre rustet til å takle klimaendringene. I løpet av 2011 hadde 33 av 53 afrikanske land underskrevet Kampala konvensjonen, verdens første juridisk bindende konvensjon som skal sørge for at internt fordrevne får den beskyttelsen de trenger. Guiding Principles for Internal Displacement og stadig flere nasjonale lover for internt fordrevne er viktige instrumenter for å gi bedre beskyttelse til egen befolkning på flukt.

Afrika gjør positive fremskritt for å utdanne barn og ungdom, men fortsatt får 31 millioner barn sør for Sahara ikke oppfylt sin rett til skolegang. Av dem som starter på barneskolen, er det under 70 prosent som fullfører seks års skolegang. Utdanning er nøkkelen til videre økonomisk fremgang og politisk stabilitet i Afrika, og her kan det internasjonale samfunnet fortsatt spille en viktig rolle.