Nesten 400 000 mennesker er på flukt etter at islamistene tok kontroll over Nord-Mali i vår. Foruten Mali selv, er det først og fremst nabolandene Niger, Burkina Faso og Mauritania som er berørt. På FNs Human Development Index liste for 2011 befinner disse landene seg på plassene fra 159 til 186 av totalt 187 land.
 
Fra stabilitet til kaos

Mali gikk fra å være regionens demokratiske og stabile fyrtårn til politisk kaos og humanitær krise i løpet av de første månedene av 2012. Niger, verdens nest fattigste land, og som har opplevd matmangel i halvparten av de femti årene landet har vært selvstendig, måtte på kort varsel ta imot titusener av flyktninger fra sin tidligere storebror. Det samme måtte Mauritania og Burkina Faso.
 
Militærkuppet i Mali i mars i år som skulle stanse islamistenes offensiv i nord, fikk motsatt virkning. Siden har situasjonen også vært ustabil i det sørlige Mali, selv om sivilt styre ble gjenopprettet i april etter sterkt internasjonalt press. Senest 11. desember ble imidlertid statsminister Diarra tvunget til å trekke seg av de militære. Nye internasjonale reaksjoner førte imidlertid til at en ny statsminister, Cissoko, ble innsatt i løpet av 24 timer.
 
Militær intervensjon

Både nabolandene og vestlige land ser med stor bekymring på den økende ustabiliteten i Mali som har potensiale til å påvirke hele regionen. Mens den nylig avsatte statsministeren, den vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen ECOWAS og vestlige regjeringer har støttet planene om en rask militær intervensjon mot de militante islamistene i nord, har FNs generalsekretær Ban Ki-moon advart mot de humanitære konsekvensene. Uansett vil det ta tid før en aksjon iverksettes, blant annet fordi man må avvente et mandat fra Sikkerhetsrådet.
 
Malis hær er lite kapasitet og trenger både utstyr og trening. Heller ikke nigerianske styrker, som tidligere har spilt en viktig rolle i den type operasjoner i regionen, er spesielt trent for ørkenkrig. Mellom juni og august er det regntid, noe som vanskeliggjør militære offensiver. Mange tror derfor at en eventuell intervensjon med utenlandske styrker ikke vil skje før i september 2013. Det gir islamistene tid til å befeste sine posisjoner. Mujao- kommandanter (Mujao er en multietnisk gruppe som består av mange utenlandske krigere) i Gao-regionen i Nord-Mali gifter seg nå med lokale kvinner for å skaffe seg lokalt fotfeste samt at unge gutter rekrutteres i nærområdet.

Niger har forsterket vaktholdet på grensen til Mali på grunn av redselen for infiltrasjon fra militante islamister. Foto: Richard Skretteberg

Sharia

Sharia gjennomføres til tross for at denne ekstreme formen for islam vekker stor motstand både blant tuaregene og de andre folkegruppene i Nord-Mali. Tuaregene er berbere og ikke arabere og har ingen tradisjon med Sharia eller tildekking av kvinnene. Tuaregkvinnene har tvert i mot en sterk posisjon. I Flyktninghjelpens arbeid med å bygge husly for de maliske flyktningene i Burkina Faso har for eksempel tuaregkvinner en sentral rolle.
 
Islamistene insisterer på at Sharia gjennomføres i områdene de kontrollerer i Nord-Mali. Det er deres eneste dagsorden og det er derfor vanskelig å finne en fremforhandlet politisk løsning med disse gruppene. Amputasjoner for tyveri utføres nå oftere inne på islamistenes baseområder enn offentlig, nettopp fordi de vet at slike straffemetoder vekker sterke negative reaksjoner i lokalbefolkningen. Forbud mot musikk og kino er også noe som virker svært fremmed for mange.
 
MNLA, som startet opprøret har gått bort fra kravet om en egen tuaregstat, Azawad, og krever nå kun økt selvstyre. Men MNLA er militært sett spilt ut over sidelinjen av militante islamister. De har langt færre ressurser enn islamistene, som har inntekter via kidnappinger, smugling og tilførsel utenfra.

Fv: I leieren Camp de Goudebou er det tuaregkvinnene som setter opp huskonstruksjonene. Fh: Ferdigstilt hus med nye eiere. Foto: Richard Skretteberg

  
Flyktninghjelpens arbeid 

Flyktninghjelpens prosjekter i Burkina Faso har gitt tak over hodet til tusenvis av flyktninger. Men det er sterkt behov før økt bistand, både til flyktningene som oppholder seg i Mauritania, Burkina Faso og Niger. Godt med regn i høst har hjulpet noe på den prekære matvaresituasjonen, men fremdeles finnes lommer med stor brist på mat, f.eks. på grensen mellom Niger og Mali.

Økt satsing på utdanning vil være svært viktig. Islamistene infiltrerer i stadig større grad nabolandene og faren for aktiv rekruttering i flyktningleirene er stor. Utdanning vil være med på å motvirke dette. Men da må det internasjonale samfunn trå til. I det fattige Niger består de fleste skoler i landet av skyggen under et tre.
  
Men det aller mest presserende er økt tilgang for å gi humanitær bistand til de internt fordrevne og sivilbefolkningen for øvrig i Nord-Mali. Behovene er svært store med hensyn til mat, vann, medisiner og utdanning. Noen forsyninger har kommet inn, men etterspørselen er langt større