Krever selvstendighet
Senegal har hatt en ledende posisjon i Vest-Afrika helt siden kolonitiden, ikke minst i forhold til de fransktalende naboene i regionen. Selv om Senegal regnes som relativt stabilt politisk, pågår et av Vest-Afrikas mest seiglivede opprør i Casamance-regionen sør i landet. Helt siden 1982 har separatistbevegelsen MDFC kjempet for selvstendighet. En viktig årsak til konflikten er at folkegruppen jolaene føler seg marginalisert av wolofene, som er den største etniske gruppen i Senegal.

Casamance er en del av Senegal, men ligger klemt mellom Gambia og Guinea-Bissau. Konflikten har pågått med lav intensitet og sporadiske angrep, og det har vært opptil flere fredsavtaler. Men fredsavtalene har vært ustabile, og i årenes løp har sammenstøtene krevd flere hundre menneskeliv og tvunget tusenvis på flukt.  Høsten 2009 blusset konflikten kraftig opp og har herjet regionen siden.

Hæren har lidd noen av sine største tap av soldater etter at kampene tiltok.  I 2010 fikk konflikten et internasjonalt tilsnitt da Senegal brøt de diplomatiske forbindelsene med Iran, ettersom iranerne skal ha solgt våpen til opprørerne i Casamance.

Flere på flukt
Helt fra starten på 1980-tallet, har konflikten i Senegal drevet mange på flukt. De fleste er internt fordrevne, men i tillegg befinner 15 000 senegalesiske flyktninger seg i Guinea Bissau og Gambia. På grunn av urolighetene i Casamance er utsiktene til å vende hjem foreløpig dårlige. Forverringen av konflikten i 2009 og 2010 antas å ha resultert i rundt 4000 nye internt fordrevne.

80 prosent av de internt fordrevne bor hos familie og venner. Å finne noe å leve av er ofte vanskelig. Tilgangen til dyrkbar jord er dårlig, både på grunn av landminer og de pågående kampene. Mange har søkt seg til byene, spesielt regionens største by Ziguinchor, siden mulighetene for lønnsarbeid er bedre her enn på landsbygda.

Enkelte steder er forholdet mellom internt fordrevne og lokalbefolkningen konfliktfylt, og de internt fordrevne blir satt på sidelinjen sosialt og økonomisk på grunn av arbeidsløshet og knapphet på jord. For noen blir prostitusjon og tigging eneste utvei. Barna blir ofte overlatt til seg selv mens foreldrene kjemper for livsoppholdet, og mange sliter med traumer.

Ingen egne flyktningtiltak
I 2008 begynte en del internt fordrevne å vende hjem. Men med de siste par årenes oppblussing av kampene, er returen satt på vent. Senegal har verken lovverk eller institusjoner som er spesielt rettet inn mot internt fordrevne. I stedet jobber lokale og nasjonale myndigheter for å inkludere deres behov i de overordnede utviklingsprogrammene for Casamance-regionen. Et av disse er ”Programme for Revival of Economic and Social activities” (PRAESC), hvor FNs barnefond (UNICEF) og FNs matvareprogram (WFP), samt ulike nasjonale og internasjonale organisasjoner er med.

På grunn av den vanskelige tilgjengeligheten i deler av Casamance, er mye av den konkrete hjelpen til de internt fordrevne blitt utført av lokale organisasjoner.