Den colombianske konflikten er svært sammensatt og har dype historiske røtter. Fordrivelse av mennesker og vold mot sivilbefolkningen har vært et gjennomgående trekk i den pågående konflikten som har vart i over 40 år. Over fire millioner mennesker er drevet på flukt og den humanitære krisen har utviklet seg til å bli en av verdens største.
Brudd på menneskerettighetene og internasjonal humanitær rett er en del av hverdagen i Colombia. Graden av overgrep og villigheten til å begå dem er noe av det mest slående i den colombianske konflikten og dette inkluderer både de paramilitære gruppene, geriljabevegelsene FARC og ELN, samt den colombianske hæren.
Det er myndighetene i Colombia som er ansvarlig for beskyttelsen av, og sikkerheten til, sitt eget lands befolkning. De bærer også hovedansvaret for å skape demokratiske rom for politisk arbeid samt å gjøre noe med de underliggende sosiale og økonomiske årsaksforholdene til selve konflikten.
Selv om Colombia har en svært progressiv lovgivning for internt fordrevne, har landets grunnlovsdomstol konkludert med at de colombianske myndighetene i altfor liten grad har fulgt opp dette i praksis. FNs representant for menneskerettighetene til internt fordrevne, Walter Kälin, har påpekt at et hovedproblem er den manglende iverksettelsen av nasjonal lov på lokalt nivå.
Det er all mulig grunn til bekymring når tallet på internt fordrevne igjen stiger. Dette viser at konflikten og overgrepene mot sivilbefolkningen fortsetter og at myndighetenes militære strategi, som var ment å forebygge, i stedet fører til økt fordrivelse.
Den væpnede konflikten rammer spesielt den fattigste delen av befolkningen hardt og blant disse utgjør landets uminoritetsgrupper, urfolk og afrocolombianere, en betydelig gruppe. Den utbredte volden mot kvinner er et annet brutalt kjennetegn ved den colombianske konflikten. Overgrep mot kvinner og unge jenter har lenge vært en bevisst krigsstrategi blant de væpnede gruppene. Samtidig er kvinner eneforsørgere for halvparten av alle familier som er drevet på flukt i Colombia. Dette viser at kvinnene er ofre, men samtidig en avgjørende ressurs.
Flyktninghjelpens viktigste rolle i Colombia er å gi hjelp og beskyttelse til mennesker på flukt. Det er ingen tvil om at den internasjonale tilstedeværelsen har reddet mange menneskeliv. Samtidig er det store udekkede behov og det er viktig å styrke både bistanden til og beskyttelsen av mennesker på flukt.
Presset må økes på alle de væpnede aktørene slik at de respekterer menneskerettighetene og internasjonal humanitær rett. Geriljaen må stoppe sine kidnappinger, bruk av landminer og barnesoldater. Regjeringen må oppgi sin militære strategi som skaper store lidelser og øker fordrivelsen av mennesker. Dessuten er det helt avgjørende at myndighetene tar et reelt oppgjør med de paramilitære og oppløser deres strukturer. Et håp kan være at den nye administrasjonen i USA vil vektlegge situasjonen for menneskerettighetene i Colombia mer når de vurderer sin støtte til landet enn det den forrige administrasjonen gjorde.
Ingrid Betancourt, som satt seks år i FARC-geriljaens fangenskap, besøkte Norge i november. Hun ga uttrykk for at hun så Norge som en forbundsfelle når det gjaldt å skape fred og understreket at dialog er det viktigste redskapet for å oppnå dette.
Flyktninghjelpen støtter synet om at veien ut av den colombianske konflikten går via forhandlingsbordet. Men konflikten stikker dypt og en reell fredsprosess må involvere det sivile samfunn i Colombia. Det er først ved å skape et mer inkluderende samfunn man kan bygge en virkelig fred.