- I Bhutan fikk vi valget mellom å forlate landet eller bli værende i fengsel. Nå står valget mellom fortsatt leirliv eller USA. Hvorfor kan jeg ikke bare få lov til å dra hjem?
65 år gamle Luxmi Bhattarai har forundring i blikket, når hun stiller det korte og logiske spørsmålet. Hennes rett til å vende hjem er soleklar, men verden styres som kjent ikke nødvendigvis ut fra humanitære prinsipper, spesielt ikke i neglisjerte konflikter. Skal rettighetene på papiret bli virkelighet, må du ha politiske venner. Få land har strategiske interesser i det lille, isolerte, himalayiske kongedømmet. Det store unntaket er nabolandet India som har stor nytte av Bhutan i sin kamp mot opprørsgrupper i delstaten Assam. Derfor har heller ikke India vist noen vilje til å presse Bhutan til å akseptere sitt ansvar for å løse flyktningproblemet.
Splittelse
Tortur Luxmi bor sammen med sin mann og fem barn i flyktningleiren Sanischare en times biltur fra grensebyen Biratnagar i det sørøstlige Nepal. Situasjonen i leiren er svært spent og flyktningene er splittet i to grupper: de som ønsker å si ja til tilbudet om å bli gjenbosatt i USA og de som vil hjem til Bhutan. Til tross for sine dramatiske opplevelser inne i Bhutan i tiden før flukten, ønsker Luxmi å vende hjem.
- Jeg er gammel. Hvordan kan jeg begynne å lære og leve et helt annet liv og et helt annet språk. Jeg vil hjem, men i trygghet. Noen utenfra må være der å gi oss beskyttelse og jeg vil ha tilbake huset mitt, sier hun.
Da mannen ble arrestert i 1991, stengte myndighetene butikken hun hadde og konfiskerte diverse eiendeler. – De forsøkte å presse meg til å flykte, men jeg nektet så lenge mannen min satt fengslet, sier hun. Da hun forsøkte å besøke mannen, ble hun slått av soldatene. Senere ble hun fortalt at mannen var torturert og lå uten klær på et steingulv i en isolert celle. Det gikk 11 dager før han fikk mat. Da det endelig skjedde, kom soldater inn med en skål suppe de veltet på gulvet. Deretter tvang de mannen å slikke opp.
Vil hjem
Da mannen endelig ble løslatt, ble barna fraktet i bil direkte til grensen mot India, mens Luxmi og mannen brukte hele natten på å gå samme distansen. Alle eiendelene ble igjen, og Luxmi måtte selge sine siste smykker for å finansiere transporten videre til Nepal.
Alle i Luxmis familie ble tvunget på flukt etter å ha bodd i Bhutan i generasjoner. Hun føler seg ydmyket og bitter over at ingen har blitt holdt ansvarlig for alle overgrepene både hun og de andre rundt henne i flyktningleiren er blitt utsatt for. Siden mannen er et torturoffer, er de blitt innkalt til intervju for gjenbosetting, men både hun og mannen er redde for det ukjente – egentlig vil de bare hjem.