Ifølge menneskerettighetsorganisasjonen CODHES ble 280 000 mennesker fordrevet fra sine hjem i Colombia i 2010. Til sammen er et sted mellom 3,6 og 5,2 millioner colombianere på flukt i eget land. I tillegg har rundt en halv million colombianere flyktet ut av landet, i hovedsak til nabolandene Venezuela og Ecuador.

Utbredt vold
Med en befolkning på 45 millioner er Colombia det landet i verden, etter Somalia, med størst andel internt fordrevne sett i forhold til eget folketall. Alle de væpnede aktørene, både hæren, FARC-geriljaen og reorganiserte paramilitære grupper er ansvarlige for fordrivelse, brudd på menneskerettighetene og internasjonal humanitær rett. Volden mot sivilbefolkningen er ikke bare et resultat av den væpnede konflikten, men er også knyttet til den kriminelle volden der narkotikatrafikken spiller en stor rolle. Årlig omsettes narkotika fra Colombia for 500 millioner dollar på det internasjonale markedet.

Væpnet konflikt
Men det er den væpnede konflikten mellom regjeringen, reorganiserte paramilitære grupper og geriljaen som fører til de største humanitære lidelsene. Regjeringen har de siste årene klart å få kontroll over stadig større deler av landsbygda, og i 2010 ble FARCs militære leder Mono Jojoy drept. Regjeringen ønsker å svekke geriljaen maksimalt før eventuelle forhandlinger innledes.

Men myndighetene har også tatt initiativ til en rekke reformer for å bekjempe korrupsjon og den utbredte straffefriheten for forbrytelser som driver folk på flukt. I Kongressen diskuteres lovforslag som kan gi ofrene for konflikten kompensasjon og jord tilbake til fordrevne bønder. Dette er positive initiativer som kan bidra til varige endringer, men all erfaring tilsier at veien fra vedtak skrives på papiret til at saker gjennomføres er veldig lang.

Sårbare grupper
Konflikten i Colombia rammer barn, kvinner og urfolk spesielt hardt. Kvinner er eneforsørgere for halvparten av alle familier som er drevet på flukt. Samtidig har overgrep mot kvinner og unge jenter vært en bevisst krigsstrategi blant de væpnede gruppene. En stor utfordring er den svært utbredte straffefriheten for seksuelle overgrep.

Mange barn på flukt mister helt sitt sosiale nettverk og faller utenfor utdanningssystemet. De blir ofte lett bytte for rekruttering til væpnede grupper og kriminelle bander. Barn utnyttes også ofte som billig arbeidskraft og er utsatte for overgrep.

Afro-colombianere og urfolk utgjør en uforholdsmessig stor andel av de internt fordrevne. Mange bor i strategisk viktige områder der det også finnes store uutnyttede naturressurser. Dette, sammen med svak statlig tilstedeværelse, har gjort at væpnede grupper i stadig større grad har flyttet inn på deres territorium. Landminer og pålagte restriksjoner har redusert befolkningens bevegelsesfrihet, og drap på lokale ledere er utbredt. Grunnlovsdomstolen i Colombia har uttrykt bekymring for at 34 urfolkgrupper står i fare for å forsvinne.

President Santos har bedret forholdet til Venezuela og Ecuador. Håpet er at han også er i stand til å styrke mulighetene for fred i Colombia. Konflikten har dype historiske røtter, og fordrivelse av mennesker har vært et gjennomgående trekk i flere tiår. Veien ut av dette uføret går via forhandlingsbordet.