Les mer i siste nr. av Perspektiv

 

	RANGOON, JULI 1985:
		RICHARD SKRETTEBERG er spesialrådgiver i Flyktninghjelpen. På 80-tallet reiste han flere ganger til Sørøst-Asia og dekket området som journalist.

– Do you have pens? Cigarettes? Whisky, sir?!

Spørsmål om ettertraktede utenlandske varer hagler i ankomsthallen på flyplassen. I taxien på vei inn til byen, fortsetter sjåføren kjøpslåingen. I nedoverbakkene slår han av motoren på doningen fra 50-tallet. Det er knapphet på bensin i landet som ennå heter Burma, og har en hovedstad som heter Rangoon.

Nøytralitetspolitikk og selvpålagt isolasjon holdt Burma utenfor stormaktsrivaliseringen og krigene i Indokina på 1960- og 70-tallet. Men isolasjonen og en strengt regulert økonomi har også ført til vareknapphet, et blomstrende svartebørsmarked og en stans i utviklingen på flere viktige områder i landet. Når folk vandrer ut i gatene for å unngå huller i veien, tutes de på av bilmodeller jeg så vidt kan huske fra tidlig barndom. I bakgatene omsettes alt fra stereoanlegg, symaskiner og medisiner til plastleker og t-skjorter. Alt smuglet inn fra utlandet. 
 
UTÅLMODIGE

Snart 27 år senere sitter jeg i Flyktninghjelpens lokaler i Oslo, og ser med spenning frem til Aung San Suu Kyis Norgesbesøk i juni. 21 år etter at hun ble tildelt Nobels Fredspris, skal hun omsider motta prisen og holde sin nobeltale i Oslo Rådhus. Det internasjonale samfunn er i en sårt etterlengtet demokratirus på vegne av hele Myanmar. Men Aung San Suu Kyis nye rolle som parlamentsmedlem innebærer også nye, store utfordringer.

– Forventningene er enorme på områder som hun ikke kan påvirke og gjøre noe med på kort tid. Allerede nå kommer det meldinger om at mange er utålmodige og misfornøyde med at de har merket få endringer i sine liv, på tross av fremskrittene for demokratiet, sier Kai Grieg, informasjonsrådgiver i FN-sambandet.

– På tross av den demokratiske utviklingen i sentrale strøk, så har menneskerettighetsbruddene økt i flere av konfliktområdene langs grensene til nabolandene, sier Grieg, som har gjort antropologisk feltarbeid blant Mon-folket i Myanmar. I følge FN er det også desperat behov for hjelp til å dekke helt grunnleggende behov som mat, vann og tak over hodet. Behovet er spesielt stort blant internt fordrevne som har levd i mange tiår med konfliktene mellom regjeringshæren og væpnede opprørsbevegelser.
 
INGEN FELLES FRONT

Myanmar har over 100 etniske minoriteter. Flere av dem har ligget i strid om selvstendighet siden landet erklærte seg som uavhengig stat 4. januar 1948, etter drøyt 60 år som britisk koloni. Kun måneder senere gjorde kommunistpartiet og en av de største minoritetene væpnet opprør. Flere opprør fulgte. Det sivile styret på 1950-tallet klarte ikke å løse konfliktene, som ble forsterket etter at Ne Win og de militære overtok makten i 1962. Samtidig klarte aldri de ulike opprørsgruppene å skape en felles front mot regimet. Dermed har de aldri utgjort noen reell, militær trussel. Men konfliktene har rammet sivilbefolkningen hardt.

I 1985 hadde 16 000 karenere tatt seg over grensen til Thailand, på flukt fra urolighetene mellom geriljaen og myndighetene. Den gang fikk de ingen hjelp. Og det skulle bli verre – mye verre.

Det lå i kortene at å skape en felles front var vanskelig. Mange av minoritetene har lite til felles kulturelt, politisk og historisk, og har forskjellige interesser i sine konflikter med sentralmyndighetene. De har krevd ulike grader av autonomi, og også vært preget av motsetninger med røtter i de britiske koloniherrenes splitt og herskpolitikk. I kampen mot japansk okkupasjon under andre verdenskrig var det først og fremst offiserer og soldater fra minoritetsgruppene som bistod britene, mens mange burmanske nasjonalister viste større sympati med japanerne, til de forstod at slaget var tapt.
 
OPIUM OG SMUGLERVARER

Militærjuntaen endret navnet Rangoon til Yangoon i 1989. Flere andre byer fikk også nye navn, mens Burma ble til Myanmar. Det siste skulle vise at landet ikke bare var til for den største folkegruppen, burmanerne, men også for landets mange etniske minoriteter.

Dette «frieriet» la imidlertid ingen demper på konfliktene mellom sentralregjeringen og de etniske minoritetenes opprørsgrupper. På begynnelsen av 80-tallet var jeg i «Det gyldne triangel», der Burma, Thailand og Laos møttes. Det var det ville Østen. Soldater fra Thailand og Burma, kommunistisk gerilja på begge sider, flere etniske opprørsbevegelser inne i Burma, privathæren til opiumkongen Kon Sa, ja det fantes til og med gamle Kuomintang-medlemmer som de burmesiske kommunistene hadde fordrevet inn i Thailand. Noen av disse hadde deltatt i hemmelige CIA-operasjoner på 50-tallet i et forsøk på å velte Mao. Situasjonen var ytterst komplisert.

Da jeg reiser dit i 1985, har bildet blitt noe mer oversiktlig. Men fred er det ikke. Kommunistpartiet samler fortsatt titusener av geriljasoldater, og etniske minoritetsgrupper kjemper for selvstyre i forskjellige deler av grenseområdene. Områdene i nord mot grensen til Kina, og langs grensen til Thailand i øst er ikke tilgjengelige. På hele 80-tallet er det meste av disse områdene under kontroll av ulike geriljagrupper. Ved siden av opiumsproduksjonen i nordområdene, er skattelegging av smuglervarer deres viktigste inntektskilde.
 
FANGETRANSPORT TIL SHANSTATEN

På flyet til Mandalay nord for Rangoon er stemningen nervøs. I setene foran meg sitter en fange i håndjern mellom to politimenn. Mandalay ligger ved inngangen til Shan-staten, og er omgitt av flere «off limit»-områder. Bare i Shan-staten bor over 30 forskjellige minoritetsgrupper. Situasjonen er spent. På flyet tilbake til Rangoon, fraktes sårede soldater.

På sagnomsuste «Strand Hotel» skrev Rudyard Kipling sine lyriske vers om Burma for hundre år siden. I resepsjonen kommer jeg i kontakt med en student som har mye å formidle. Hele tiden kikker han seg rundt, mens han hvisker. På et jobbintervju fikk en venn av ham kun to spørsmål: «Hvilken etnisk bakgrunn har du?», etterfulgt av «hvilken religion tilhører du?». Da svaret på det første var karen og på det andre kristen, ble intervjuet avsluttet.

I flere tiår har Myanmars sivilbefolkning lidd under krig, tortur og fordrivelse som følge av de langvarige konfliktene mellom sentralmyndighetene og opprørsgruppene. Nå har Myanmar i løpet av kort tid blitt tatt inn i den internasjonale varmen. Siden 2010 har de politiske endringene skjedd raskt. 
 
GRUNN TIL OPTIMISME

Det siste året har sentralregjeringen og opprørsstyrkene i flere sentrale konflikter, inngått våpenhvileavtaler. Men det er fortsatt langt igjen til varig fred. Partene forhandler intenst om betingelser i langsiktige fredsavtaler, og i enkelte områder, som Kachin-staten i nordlige Myanmar, var det nylig flere bombeeksplosjoner og sammenstøt mellom opprørere og regjeringsstyrker.

– Det er knyttet mye spenning og forventninger til hva Aung San Suu Kyi vil og kan utrette i forhold til konfliktene med de etniske minoritetene. Hun har ikke sagt så mye så langt, og har heller ikke rukket å møte alle de aktuelle opprørslederne. Å balansere det komplekse bildet blir en stor utfordring for henne. I 1990-valget fikk hun god oppslutning også i minoritetsområdene. Men mange er fortsatt litt avventende og skeptiske. Suu Kyi må utvilsomt handle på en måte som viser at hun oppriktig mener det hun så langt kun har fått snakket om fra husarrest.

Grieg understreker at det er flere grunner til å være optimist på vegne av Myanmar i tiden som kommer.

– Den avgjørende omveltningen har kommet innenfra og ble ikke voldelig. Det er et ressursrikt land, hvor mange, tross omstendighetene, har utdanning. En suksessfaktor vil være å få hjem igjen flyktninger med utdannelse, sier han.

– Samtidig gjør mangelen på erfaring på å løse ting gjennom politisk dialog, at misnøye lettere kommer til uttrykk ved vold og udemokratiske metoder. Derfor er det viktig at alle i befolkningen merker at endringene kommer også dem til gode. Også de som ikke bor i sentrale strøk, og om ikke så altfor lang tid, understreker han.

Aung San Suu Kyi vil altså møte store utfordringer når hun skal delta i de politiske prosessene som ikke bare skal sikre demokrati, men også fred. Hun vil måtte ta flere vanskelige og kontroversielle standpunkt og avgjørelser. Demokratiets fremrykking er gledelig og gir all grunn til optimisme. Men for å få en endelig slutt på de interne, væpnede konfliktene er det helt avgjørende å skape både fred og utvikling for hele den hardt prøvede sivilbefolkningen. 
 

 
De har klatret opp veggene på utsiden. I dusinvis står de på balkongrekkverk og henger i vinduskarmene. Det er sen ettermiddag, stemmegivningen ble avsluttet klokken fire og nå har hundrevis strømmet til valglokalet hvor stemmene telles opp. Gjennom vinduer og balkonger følger folk med at tellingen går riktig for seg som et ekstra selvoppnevnt tellekorps. For hver stemmeseddel som telles opp, ropes resultatet ut til den stadig voksende menneskemengden utenfor. Hvert opprop følges av applaus og jubel.

Yuzana Garden City ligger en halvtimes kjøretur utenfor hovedstaden, og er senter i en egen valgkrets, Dagon Seikkan. Begeistringen er enorm, både over resultatet, og muligheten til å kunne delta og identifisere seg med landets fremtidige ledelse. Suu Kyi representerer også en dypt savnet kulturell anstendighet de militære aldri har kunnet ivareta. «The Lady» hylles med glede og begeistring i Yuzana i dag. De problematiske utfordringene hun skulle gyve løs på, får vente litt. 
 
NYE LANDSKAP

Feltreisen min i Myanmar i april i år sammenfalt med suppleringsvalget. Men turens hovedformål var å besøke Flyktninghjelpens prosjekter og få et innblikk i de humanitære utfordringene det nye Myanmar står overfor.

Siden president Thein Sein tiltrådte i mars i fjor, er en rekke politiske fanger løslatt, mediesensuren betraktelig redusert og opposisjonen har kunnet delta i den politiske debatten – og parlamentsvalget. Aung San Suu Kyis parti, Nasjonal Liga for Demokrati (NLD) vant hele 43 av 44 plasser. De fleste sanksjonene mot regimet er opphevet og giverland som Norge viser økt vilje til å støtte humanitær assistanse og bistand.
 
OPTIMISME

Det humanitære arbeidet i Myanmar har vært vanskeliggjort av restriksjoner på tilgang både fra myndighetene og opprørsgruppene.

I nye politiske landskap blir den humanitære veien til mens vi går. Erfaringer tilsier at forandringen fra politisk vilje til faktisk gjennomføring i felt tar tid. Den raske takten i Myanmars demokratisering gir grunn til optimisme. Det siste året har vi også sett økt dialog, tilnærming og våpenhvile i flere interne konflikter. Både regjeringen og de ulike opprørsgruppene vil fortsatt bli utfordret på sitt demokratiske sinnelag, åpenhet og mindre kontroll.

Kai Grieg, informasjonsleder i FN-sambandet tror at Aung San Suu Kyi kan bidra til et fortsatt økt, internasjonalt fokus på Myanmar i tiden som kommer.

– Det vil være hennes viktigste virkemiddel for å skape utvikling - å bruke sin tunge posisjon internasjonalt til å lage en enda større åpning for Myanmar mot resten av verden, sier Grieg.