Av Utdanningsspesialist Øyvind Wistrøm, utlånt av Flyktninghjelpens beredskapsstyrke NORCAP til UNICEF i Ukraina.
Jeg er tilbake i Sloviansk (Sloviansk på ukrainsk, Slaviansk på russisk) i Øst-Ukraina, et område som var overtatt av «opprørerne» for tre måneder siden, men nå kontrollert av regjeringen i Kiev.
«Fronten» er en 4 - 5 mil unna, så her er det relativt rolig. Stemningen i byen er likevel litt anspent. Man merker det på tempoet, på samtalene, på stillheten og de tomme gatene etter mørkets frambrudd, selv om det er en by med over 100.000 innbyggere. Selv om det er såkalt våpenhvile blir soldater såret eller drept daglig. Det er bare det tunge artilleriet som har stilnet. Hittil har over 4000 mennesker blitt drept og over 10 000 såret. Men nå går det heldigvis mindre ut over sivile enn det gjorde for en måned siden.
Sloviansk har blitt administrativt sentrum for dette «fylket», fordi den egentlige hovedstaden er okkupert av opprørerne. Hele fylkesadministrasjonen (for 4,7 millioner mennesker) ble flyttet hit. Men det bor fortsatt ca 2,5 millioner i den opprørskontrollerte delen, det vil si utenfor regjeringens kontroll. Og det er der – foruten langsmed fronten – at mesteparten av ødeleggelsene er. Men der kommer FN foreløpig ikke til.
Byen er ikke av den typiske Sovjet-stilen. Husene er relativt lave, og det er få brede boulevarder som noen av de andre byene her øst har. Men rådhuset er typisk Sovjet med en svær statue av Lenin utenfor. Men han har nå fått skjerf rundt halsen, og det i ukrainske farger.
Jeg ville forstå litt mer om hva som skjedde med flyktningene, så vi dro ut til et av «flyktning-sentrene» rett utenfor byen. På en sølete vei hvor den pansrede FN-bilen skled fram og tilbake som på en isete og sørpete norsk vintervei, kom vi fram til noen tre-etasjers mindre boligblokker. Den første var en bolig for flyktninger, stilt til rådighet av en privatperson. Bygningen ved siden var bare en ruin. Det hadde vært en barnehage som hadde fått en fulltreffer.
Inne i bygningen bodde det ca. 30 mennesker, hvorav 12 barn. Det var noen familierom, men flesteparten bodde på felles-sal. Ett felles kjøkken, spisesal og dagligstue. Vi ble tatt imot av «sjefen» for huset. Han var skilt og alene, derfor var det litt «enklere» for ham. Han hadde måttet flykte fordi han hadde drevet agitasjon for Maidan-opprøret, som jo førte til at tidligere president Janukovitch måtte flykte. I de andres øyne hadde han derfor vært med på et udemokratisk statskupp, slik som Putin fastholder. Han var derfor «fascist» i de nye makthavernes øyne. Flere av hans meningsfeller hadde blitt arrestert eller banket opp, så han flyktet. Han hadde bodd litt rundt omkring, inntil han for en måned siden havnet her.
Mens vi prater med ham der i «stua», samlet det seg 3-4 barn som begynte å leke med en liten hund. Moren deres ville roe dem, men de syns det var mye mer morsomt å bli tatt bilde av. De hadde nettopp kommet hjem fra skolen. Moren til tre av dem, forteller:
- Jeg er av russisk slekt, mannen min ukrainsk. Vi måtte flykte i juni. Vi bodde i 5. etasje i en blokk i Donetsk. Kamphandlingene kom nærmere og nærmere. Mannen min og jeg og de tre ungene holdt oss inne i flere dager mens skytingen foregikk i nabolaget rundt oss. Under en pause flyktet vi, og kom etter hvert hit. Nå har vi bodd her i en måned. Ungene våre kom gudskjelov inn på den lokale skolen med en gang og har fått venner der. Men mannen min tilbringer dagene på jakt etter forskjellige småjobber, mens jeg er her og passer på minstemann på et halvt år. Her må vi betale 15kr dagen for å bo, pluss mat. Hvis mannen min ikke klarer å skaffe penger, vet jeg ikke hva vi skal gjøre. Vi har hørt at boligblokka med leiligheten vår i Donetsk er utbrent.
Rolig forteller hun dette, mens hun bærer minstemann i armkroken. Men hun sliter litt med å holde tårene tilbake. Det oppdager ikke ungene hennes. Den eldste har gått ut på kjøkkenet for å gjøre lekser, hjulpet av en av de andre ungene. Mens det mellomste er i gang igjen med å leke med hunden igjen inne på «stue»-teppet. Minstemann har igjen sovnet i mors armkrok, lykkelig uvitende om den virkelighet som hun er blitt født inn i.
