Dødens hav

Roald Høvring|Publisert 05. mar 2015
Stadig flere krigsflyktninger risikerer livet i forsøk på å krysse Middelhavet. EU svarer med å snu ryggen til.

Under den såkalte arabiske våren oppmuntret mange europeiske ledere befolkningen i flere arabiske land til å gjøre opprør og kvitte seg med sine udemokratiske ledere. I tilfellet Libya fikk også opposisjonen hjelp fra europeiske krigsfly.

Resultatet kjenner vi: Fire år etter står store deler av Midtøsten i brann, Syria er lagt i ruiner og millioner av mennesker er drevet på flukt. Libya er kastet ut i kaos og krig, og er blitt et rede for skruppelløse menneskesmuglere som sender desperate flyktninger ut på havet i skrøpelige og små farkoster. I Libya står én million desperate flyktninger og migranter klar til å legge ut på den livsfarlige ruten over Middelhavet. Fire millioner syrere har flyktet fra det borgerkrigsherjede landet. De fleste befinner seg i nabolandene og mange ser ingen annen mulighet enn å søke beskyttelse i Europa.

I fjor klarte 221 000 mennesker å ta seg ulovlig inn i EU ved å krysse Middelhavet. Dette er en tredobling fra året før. Nær halvparten var krisflyktninger fra Syria. Ikke alle nådde fram til en nødhavn i Europa, over 3 500 flyktninger mistet livet på havet. Dette er rekordhøye dødstall og den negative trenden ser ut til å fortsette.

Middelhavet er nå verdens farligste grense mellom land som ikke er i krig, og situasjonen beskrives som den største humanitære krisen i vår del av verden, men Europa svarer med mer høyere og flere grensegjerder og mer grensepoliti. Det er blitt viktigere å hindre at desperate mennesker på flukt slipper gjennom grensen, enn å redde liv.

Europa snur ryggen til, og det er tragisk å konstatere at EU har svart med å trappe ned søke- og redningstjenesten i Middelhavet. Da resten av Europa sa nei til å spleise på en felles søke- og redningstjeneste i Middelhavet, avviklet den italienske marinen operasjon Mare Nostrum ved årsskiftet. Da hadde den i løpet av vel ett år reddet livet til over 150 000 båtflyktninger.

Det er lett å være enig med direktør John Dalhuisen ved Europakontoret til Amnesty International, som mener at europeiske ledere må skamme seg og at de bedriver strutsepolitikk. Han viser til at den humanitære krisen som utløste behovet for Mare Nostrum, ikke har forsvunnet, og så lenge folk fortsetter å flykte fra krig og forfølgelse og risikerer livet på havet, kan ikke EU-landene stikke hodet i sanden.

Dette er enkel hoderegning: jo flere som legger ut på disse farlige sjøreisene samtidig som ressursene til søke- og redningsoperasjoner går ned, jo flere mennesker vil dø.