Pageri Payam, Sør-Sudan desember 2014: Det er bekmørkt og stille. Noen lys blinker langt borte mellom trærne. De lange nettene begynner å føles på kroppen. Sulten er konstant. Bildene av brente biler, påtente hus og døde mennesker flyr lynraskt gjennom hodet til Flora Angua (48). Hun har levd med konfliktene så lenge hun kan huske, men i det siste har alt blitt verre. Flere angrep, enda mer grusomme drap. Mange har flyktet, hundrevis er døde i landsbyen der Angua er oppvokst. Mannen mistet hun for mange år siden. Nå har hun forlatt hjemmet og gjemmer seg i skogen sammen med barna. Hvor lenge de må bli her vet hun ikke. Det eneste hun vet er at de ikke kan snu nå. De må fortsette å flykte helt til de kommer over grensen til Uganda. Angua er en av mange tusen alenemødre som flykter fra krigen i hjemlandet Sør-Sudan.
Adjumani, Uganda, mars 2015: Midt på dagen er varmen uutholdelig inne i teltene. Folk søker skygge på den åpne plassen utenfor. En lastebil nærmer seg og en vakt åpner den store jernporten som skiller veien utenfor fra flyktningmottaket. Bakdøra på lastebilen åpnes og et titall kvinner og barn får hjelp ut. I øyeblikket er 1532 flyktninger registrert på mottaket Nyumanzi i Adjumani, helt nord i Uganda. Her får de mat og en midlertidig soveplass frem til de blir plassert i en av bosetningene. I dag har 186 nye flyktninger blitt transport fra grensebyen Elegu til mottaket. Tallet er til tider langt høyere. Siden de nyeste konfliktene startet i Sør-Sudan i desember 2013 har Uganda tatt i mot over 150 000 nye sørsudanske flyktninger.
Starten på konfliktene
Etter mange år frigjøringskrig ble Sør-Sudan selvstendig fra Sudan 9. juli i 2011. Sør-Sudan er verdens yngste og minst utviklede land, med dårlig infrastruktur og svake institusjoner. På frigjøringsdagen var mange viktige spørsmål, som grensesetting og oljesamarbeid, uavklart med Sudan.
Den væpnede konflikten, som brøt ut desember 2013, startet som en politisk maktkamp om hvem som skal lede det statsbærende partiet «Sudan People´s Liberation Movement» (SPLM) og være partiets presidentkandidat ved neste valg.
Den sittende presidenten, Salva Kiir Mayardit fra dinka-folket, ble beskyldt for å drive staten i retning av diktatur. I juli 2013 sparket han sin visepresident, Riek Machar, som tilhører den nest største folkegruppen: Nuerne. I desember samme år beskyldte Kiir sin tidligere visepresident for å forsøke å begå et statskupp. Konflikten ble starten på et blodige oppgjør mellom etniske grupper over store deler av landet. Tusenvis av mennesker ble drevet på flukt og landet sto på randen av borgerkrig. I dag er to millioner sørsudanere fordrevet. Titusener har mistet livet i konfliktene som fortsetter å ta nye liv hver dag.
Flykte eller bli drept
Det er mange uker siden det regnet. Den jernrike jorden lager røde støvskyer i luften. En times kjøretur fra Nyumanzi ligger skogen tett på begge sider av veien. Utenfor hvite telt og tradisjonelle tukuler – runde leirhus med tak laget av tørket gress, sitter kvinner og barn. Maaji er den nyeste av de rundt 15 bosetningene i distriktet Adjumani. I dag er Maaji hjem til rundt 1000 personer, men tallet stiger hver uke. Det var her Flora Angua og barna ble plassert da de kom som flyktninger for litt over tre måneder siden.
Det er kokende varmt inne i det ti kvadratmeter lille huset som hun deler med de fire tenåringsbarna. Minnene fra de siste dagene i hjemlandet er vonde.
- Jeg ville heller dø av sult i skogen enn å bli drept i mitt eget hjem. Vi var redde dag som natt og det ble lite søvn. Da vi forlot skogen hadde vi flere dager til fots foran oss. Vi hadde verken mat eller drikke. Det var en ubeskrivelig lettelse å komme frem til grensen, sier Angua. Hun smiler selv om livet har vært alt annet enn enkelt.
- I Sør-Sudan hadde jeg en vaskejobb som hjalp oss gjennom hverdagen. Nå er barna konstant syke og jeg har ikke råd til medisiner. Maten vi får er langt fra nok. Noen ganger spiser vi bare et måltid om dagen, sier hun.
Nedbrente hus og døde kropper
I skyggen av et tre sitter Jaquline (24) med sine fire barn. I fjor ble mannen hennes kidnappet fra hjemmet deres i Opari Payam, sørøst i Sør-Sudan.
- Jeg var inne i huset og mannen min var ute i hagen. Plutselig var han borte. Det var den siste gangen jeg så ham. Vennene mine sier at han er blitt kidnappet, men jeg sliter med å forstå hvorfor. Han hadde ingen uvenner, sier Jaquiline.
Konfliktene i området har kostet mange sivile livet.
- Jeg vet ikke hvem som krangler eller hvorfor. Det eneste jeg vet er at brente biler og hus og at døde kropper var daglige syn. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å flykte med barna. Med den minste på ryggen løp jeg så fort jeg orket, helt frem til grensen. Her i Uganda er jeg trygg, men jeg sliter med tanker om hva som har skjedd med mannen min. Det er vanskelig å forestille seg hvordan fremtiden vil se ut nå, sier hun.
Det Jaquiline forteller ligner på så mange andre kvinners historier. Enhver kvinne her har minner om kidnappede ektemenn, sønner som kriger for sitt land, brødre som kjemper i en av de mange opprørsgruppene, eller venner har blitt drept i kampen for å redde Sør-Sudan.
90 prosent kvinner og barn
Bak huset til Flora Angua hjelper en kvinne en annen med å bygge en husvegg. En gammel dame henger klesvasken på en trestokk, unge jenter rører i kokende gryter og nakne barneføtter lager avtrykk i jorden. Det er nesten ikke en mann å se i Maaji, og denne bosetningen er ikke noe unntak. Ifølge en rapport fra desember i fjor, utført av Flyktninghjelpen i Uganda, er nesten alle husholdninger i flyktningebosetningene styrt av kvinner. Bortimot 90 prosent av de rundt 100 000 som bor i Adjumani er kvinner og barn.
Føder på flukt
På en klinikk som drives av UNHCR i Nyumanzi sitter et titall kvinner og dobbelt så mange barn og venter på legen. De fleste av pasientene er sørsudanske flyktninger bosatt i Nyumanzi. Siden dette er områdets eneste helsesenter er det som oftest stor pågang. Legen Atjam Salomon sier at senteret mangler kapasitet for å hjelpe alle.
- Vi må nekte mange hjelp siden vi hverken har operasjonssal eller godt nok utstyr. Mange kvinner kommer med fødselskomplikasjoner og da må vi sende dem videre. Ifølge ugandisk standard er vi nokså godt utstyrt, men som lege mener jeg at vi trenger langt bedre fasiliteter for å kunne gi pasientene den hjelpen de trenger, sier Salomon.
På barselavdelingen er jordmødrene opptatt med de fødende. Salomon forteller at hver kvinne som besøker senteret i gjennomsnitt er mor til syv barn. Hver dag fødes mellom to og fem barn her. Det går som oftest bra, men dagen etter mitt besøk får jeg vite at en kvinne med fødselskomplikasjoner har dødd. Doktor Salomon er ikke til stede da jeg besøker senteret igjen, men en annen helsearbeider forteller at kvinnen hadde store blødninger i forbindelse med fødselen. Salomon og jordmødrene gjorde hva de kunne for å redde henne.
Brødrene flyktet alene
Det er støv overalt. En vanndunk lager striper i sanden etter en liten gutt som er på vei hjem til moren sin. Ifølge UNHCR er 65 prosent av alle de sørsudanske flyktningene i Uganda barn. Selv om de fleste av barna er sammen med familien sin, har mange flyktet fra krigen alene.
Brødrene Isaach (16) og Edward (17) lever med minner fra en barndom preget av frykt og uvisshet. Med en far som ble drept av opprørere på vei hjem fra en fisketur for snart fem år siden og en mor som forlot dem like etter, har brødrene levd uten foreldre store deler av barndommen. For drøyt en måned siden ble Isaach kidnappet av regjeringsstyrkene. I over et døgn presset de ham for informasjon om en opprørsgruppe, som ifølge soldatene skulle oppholde seg i området. Isaach ble fysisk og psykisk torturert før han fikk vende hjem.
- Jeg var veldig redd for at broren min aldri skulle komme tilbake. Våre liv har bestandig vært preget av volden. Jeg vet ikke hvor mange ganger vi har blitt truet av myndighetene og hæren til å avsløre ting om opprørsgrupper som vi ikke kjenner til, sier Edward.
De bestemte seg for å flykte samme natt som Isaach kom hjem igjen. Med noen få klesplagg i en bag og en madrass på ryggen kom guttene frem til grensen i Uganda en tidlig morgen for litt over en måned siden.
- Hvorfor vil en drepe?
Isaach ser ned på fingrene, som han presser hardt i fanget. Blodet dunker i pulsåren på halsen. Blikket flakker og han skjelver i stemmen da han prøver å fortelle om det som var. Han får ikke frem mange ord og Edward må ta over.
- Hvorfor vil en drepe? Jeg glemmer aldri da noen ukjente kom bærende på pappas døde kropp. Vi begravde ham bak huset, sier Edward, og ser på broren sin.
Det er ikke første gang at brødrene er i en flyktningleir i Uganda. Konfliktene i hjemlandet tvang familien til å flykte i 2007. De var flyktninger i drøyt et år før de kunne returnerte hjem igjen. Denne gangen har de kommet for å bli, det er de sikre på.
- I Sør-Sudan er det ingen som setter pris på livet. Der kan vi ikke bo. Nå vet vi ikke hva som skjer, men jeg håper at jeg og broren min vil få sjansen til å gå på skolen, sier Edward.
Tusenvis enslige barn
Redd Barna og Røde Kors har ansvar for å registrere flyktningbarn som er separert fra familien sin og kommer uten følge. Selv om noen blir gjenforent med foreldrene, er det en vanskelig jobb å spore familier i det krigsherjede Sør-Sudan. Ifølge UNHCR har over 35 000 sørsudanske barn blitt registrert som «enslige», uten nære familiemedlemmer, siden krigen brøt ut.
- Krigen har splittet familier og tatt livet av mange. Barna som ikke har følge blir plassert i fosterhjem mens prosessen med å spore dem fortsetter. Det kan ofte være en vanskelig oppgave å finne familiemedlemmer igjen, sier Christopher Mugumya, nødhjelp-, kommunikasjons- og sikkerhetsdirektør for Redd Barna i Uganda.
Ni av ti sliter psykisk
Alle flyktningene jeg møter har sett krigen på nære hold. De fleste forteller om drepte familiemedlemmer, venner og tapt barndom. I følge organisasjonen Transcultural psychosocial organisation (TPO) sliter ni av ti flyktninger mentalt. I fjor gjorde organisasjonen en undersøkelse der 700 flyktninger ble tatt ut og testet for lidelser som angst, depresjon og posttraumatisk stresslidelse.
Okuni Sam, daglig leder i TPO, forteller at både voksne og barn i flyktningeområdene plages med aggressivitet, uro, redsel og vonde drømmer. Stigmatisering knyttet til psykisk helse i Uganda gjør at mange lider i det skjulte.
- De fleste som sliter psykisk vet ikke hva som feiler dem. Liten kunnskap og diskriminerende holdninger gjør at de færreste får den hjelpen de trenger. For de som ønsker å få hjelp er mulighetene få. Her i regionen West Nile bor rundt tre millioner mennesker og vi har bare én kvalifisert psykisk helsearbeider. Å ha en psykisk lidelse er forbundet med skam og de som sliter blir beskyldt for å være forhekset eller besatt av djevelen, sier Sam.
- Følte jeg måtte drepe
Peter Mabior Mayen Koul (42) vet alt for godt hvordan det er å leve med sinne og uro. Som 12-åring hadde han fått nok av krigen og bestemte seg for å forlate familien for å bli med i en opprørsgruppe. Han dro alene over grensen til Etiopia for å slutte seg til en treningsleir der halvparten av de 12 000 krigerne var like gamle som han selv. Etter kort tid hadde Koul våpen i hånda og kunnskap om hvordan man dreper raskest mulig.
- Allerede som liten gutt følte jeg hatet mot oss svarte i sør. Araberne i nord har alltid hatt diskriminerende holdninger og myndighetene i Khartoum har alltid vært vår største fiende. En dag fikk jeg nok. Jeg følte at jeg måtte drepe dem som dreper, sier Koul og forteller om livet som barnesoldat.
- Vi gikk fra landsby til landsby. Så snart alle var døde stjal vi det vi kunne. Vi drepte dyr og puttet kjøttet innenfor uniformen. Så planla vi neste angrep. Jeg husker det var forferdelig mye støv og døde mennesker overalt, sier han.
Gjenforeningen
Koul hadde ingen kontakt med familien sin på 12 år, men håpet å få se dem igjen. En dag i 1998 hadde han fått nok. Han forlot tilværelsen som kriger for å finne familien sin, noe som skulle kreve tålmodighet. Konfliktene i Sør-Sudan hadde splittet områder og folk. Hundretusener var fordrevne, tusener var drept. Mens Koul kjempet for sitt land hadde faren dødd, og moren hadde flyttet fra barndomshjemmet i jakten på fred andre steder i landet. Det tok lang tid før Koul fant moren sin igjen, men dét øyeblikket kunne han ha ventet hele livet på.
- Da moren min løp inn i armene mine var det som om tiden hadde stått stille. Det første hun sa var «Sitt på fanget mitt, gutten min». Jeg var fortsatt hennes lille gutt. Den dagen lovte jeg meg selv at jeg aldri skulle forlate henne, sier han.
Jobb for Flyktninghjelpen
Det er en to meter høy mann som møter meg i sitt hjem i Nyumanzi, der han har bodd siden familien kom til Uganda for litt over et år siden. Årene etter gjenforeningen med moren har Koul brukt på å komme videre med seg selv. Han har giftet seg med en like høy dame, fått to fine gutter, utdannet seg til prest og jobber i dag som feltkontakt for Flyktninghjelpen.
- Det er vanskelig å forsørge familien sin som flyktning og maten vi får er ofte ikke nok. Nå som jeg har en jobb blir alt så mye enklere. Jeg liker godt å jobbe med mennesker og som feltkontakt er du en sentral person her i området, sier han og smiler. Han blir snart alvorlig igjen. Minnene fra barndommen sitter dypt og det er mye han angrer på.
- Jeg er født med krigen, jeg har vokst opp med krigen og jeg vil bli gammel med denne krigen. Det er klart at jeg angrer på at jeg ofret barndommen min på å forsøke redde Sør-Sudan. Jeg har kjempet, men hva har jeg vunnet? spør Koul.
Lever på håpet
Når solen er på vei ned er den rødlige sanden full av sorte avlange skygger. Det er full aktivitet på markedet i Nyumanzi. De små butikkene eies av flyktningene selv, mange av dem kvinner. Ayeith Duom Wei er et forbilde for mange. Som så mange andre kvinner her har hun stablet seg på beina alene. Hun vet ikke hvor gammel hun er, men hun vet at butikken som hun eier og driver her skal gi en lykkelig fremtid til henne og sønnen. Med penger fra driften betaler hun i dag høyere utdannelse for tenåringssønnen på en skole i Kampala.