Og det vil bare bli verre – klimaendringer gjør katastrofene hyppigere og kraftigere, mens befolkningen øker i utsatte områder.
Det er på tide at vi endrer måten vi tenker på. Naturkatastrofer er ikke noe som plutselig rammer, utenfor menneskelig kontroll. Det er noe vi kan påvirke, forebygge og forberede oss på. Det internasjonale samfunnet må få hodet opp av sanden. Det er tid for handling
Det er 25 år siden FNs klimapanel (IPCC) ga ut sin første hovedrapport, og konstaterte at en av de alvorligste følgene av klimaendringene vil bli at mennesker blir fordrevet. Nå vet vi at de hadde rett.
Hvert år fordrives gjennomsnittlig 26 millioner mennesker av naturkatastrofer. Trenden er oppadgående.
Risikoen for å måtte forlate hjemmet sitt i kjølvannet av en naturkatastrofe er i dag dobbelt så stor som i 1970 (justert for befolkningsvekst). Asia er mest utsatt, med det høyeste antallet innbyggere i områder som er sårbare for en rekke naturfenomener og ekstremvær.
I tillegg vil et ukjent antall mennesker bli tvunget til å finne seg et nytt sted å leve, fordi klimaendringene forringer miljøet gradvis over tid. I deler av Kenya, Etiopia og Somalia står mange av dem som lever av husdyrhold i fare for å bli permanent fordrevet av hyppig tørke, som rammer stadig hardere.
– Vi må snu denne trenden mens vi fortsatt har sjansen, sier Nina M. Birkeland, seniorrådgiver for naturkatastrofer og klimaendringer i Flyktninghjelpen.
Hindre og tilpasse
Før vi kommer dit, har vi en lang vei å gå. Siden 1990 har det globale samfunnet sakte men sikkert tatt inn over seg hva klimaendringene innebærer, men det tok lang tid før fordrivelse i det hele tatt kom med i diskusjonen.
I starten lå alt fokuset på å hindre ytterligere klimaendringer, gjennom å kutte utslipp. Etter hvert ble det klart at klimaendringene allerede var i full gang, og bare ville bli verre for hvert år – selv om vi var aldri så flinke til å kutte utslipp. Nå snakker vi om at verden må tilpasse seg, slik at vi bedre kan takle de uunngåelige endringene.
Tilpasning kom for alvor på agendaen i 2007, da partene til FNs klimakonvensjon (UNFCCC) møttes på Bali, for sin årlige forhandlingsrunde.
Motvillighet
Det er befolkningen i utviklingslandene som kjenner klimaendringene hardest på kroppen, mens industrilandene har bidratt mest til de klimaødeleggende utslippene. Enkelt sagt har kampen derfor stått om hvor mye de rike landene skal betale de fattige landene, så de kan bøte på skadene.
– Motvilligheten mot å inkludere nok et tema i tilpasningsdebatten, som gjør industrilandenes regning enda større, har bidratt til at det tok så lang tid å få fordrivelse med i diskusjonene, mener Birkeland.
Det var først under klimaforhandlingene i Cancun i 2010 at fordrivelse for alvor kom på tilpasningsagendaen. Klimaavtalepartnerne ble enige om å evaluere i hvor stor grad klimaendringer og naturkatastrofer fører til at mennesker forflytter seg, og lovet å planlegge i tråd med funnene.
Et sosialt problem
I dag, fem år senere, er flukt i kjølvannet av klimaendringer og naturkatastrofer blitt noe langt mer enn en et spørsmål om tilpasning. For naturkatastrofer og klimaendringer forårsaker ikke fordrivelse alene.
– Vi må begynne å se på naturkatastrofer som primært et sosialt og politisk problem, snarere enn et «naturlig» fenomen, sier Alexandra Bilak, som leder avdelingen for policy og forsking ved Flyktninghjelpens Internal Displacement Monitoring Centre (IDMC) i Genève.
Siden 2008 har IDMC kartlagt fordrivelse etter naturkatastrofer som flom, tyfoner og jordskjelv. Dataene presenteres i den årlige rapporten; Global Estimates – People Displaced by Disasters.
IDMC har identifisert fire faktorer som bidrar til fordrivelse etter naturkatastrofer: befolkningsvekst i utsatte områder, rask og dårlig planlagt urbanisering, svakt styresett og fattigdom.
– Disse faktorene gjør at flere mennesker står i fare for å bli fordrevet enn noen gang tidligere, forklarer Bilak, og legger til at vi både kan forhindre og forberede oss på at det skjer.
– Vi har aldri hatt en bedre mulighet til å sørge for at verdens land lager nasjonale, regionale og globale planer for å ta tak i de viktigste årsakene til flukt som følge av naturkatastrofer, supplerer Nina M. Birkeland.
Tid for handling
I 2015 vil en rekke sentrale internasjonale prosesser, som skal stake ut kursen for de neste tiårene, gå inn i en avsluttende fase. Det gir oss et enestående mulighetsvindu.
I mars ble 187 land enige om et nytt rammeverk for hvordan vi skal identifisere risiko og sette i verk tiltak for å redusere belastningen på mennesker og miljø i kjølvannet av naturkatastrofer – The Sendai Framework for Disaster Risk Reduction 2015-2030.
I september skal FN vedta nye utviklingsmål frem mot 2030 – «Sustainable Development Goals». De erstatter FNs tusenårsmål, som har vært verdens rettesnor siden 2000.
I desember er det duket for nye klimaforhandlinger i Paris – COP21. Igjen skal verden gjøre et forsøk på å enes om en bindende klimaavtale, som også inkluderer tilpasningstiltak.
I mai neste år arrangeres for første gang et globalt humanitært toppmøte – World Humanitarian Summit – i Istanbul. Her skal den humanitære sektoren legge grunnlaget for fremtidens innsats.
Et avgjørende tiår
Vi står ovenfor store utfordringer når det gjelder fordrivelse i kjølvannet av naturkatastrofer og klimaendringer. Én avtale, én policy alene kan ikke løse alt.
– Vi må sørge for at alle disse globale prosessene trekker i samme retning, og bidrar med tiltak rettet mot de viktigste årsakene til naturkatastroferelatert fordrivelse, påpeker Alexandra Bilak.
Internasjonale avtaler er avgjørende, ifølge Bilak, men hun er klar på én ting:
– Det vil bety fint lite dersom det verdenssamfunnet blir enige om, ikke omsettes til realpolitikk på nasjonalt og lokalt nivå. De neste 10 til 15 årene blir avgjørende for om vi klarer å reversere denne fordrivelsestrenden.
