Asria Mohamed er fra Vest-Sahara, men har aldri satt sine føtter i landet. Foreldrene hennes ble fordrevet i 1975, da Marokko okkuperte Vest-Sahara idet kolonimakten Spania forlot territoriet. I løpet av den 40 år lange okkupasjonen har tre generasjoner saharawier vokst opp i flyktningleirer i Algerie.
– Flyktningleirene skulle være midlertidige, en løsning inntil man hadde holdt en folkeavstemning om Vest-Saharas uavhengighet. Da ville folk kunne reise tilbake til hjemlandet sitt, forteller Asria.
Men, FN mislyktes i å organisere en slik folkeavstemning, og nå har saharawiene levd i de midlertidige flyktningleirene i over fire tiår.
Regnet som falt
Det er ikke første gang Asria forteller om folket sitt, saharawiene, sin skjebne. Den 29 gamle journalisten flyttet til Norge i 2011 og bor nå i Oslo, hvor hun jobber som informasjonsmedarbeider for Støttekomiteen for Vest-Sahara. Hun reiser jevnlig og besøker flyktningleiren der foreldrene, søsknene og resten av familien hennes fremdeles bor.
Under et besøk i oktober i fjor, falt det enorme mengder regn over Algeries ørken. Flyktningleirene ble oversvømmet og over 25 000 mennesker fikk husene sine ødelagt. I området tar det gjerne opp til åtte år mellom hver gang det regner, og flyktningleirene er bygget for et tørt klima.
– Husene er ofte bygget av sand og gjørme, og tåler ikke store mengder vann, forteller Asria.
Sammenraste hus
De til sammen 160 000 menneskene som lever der er fullstendig avhengige av nødhjelp.
– Jeg besøkte leiren som heter Dakhla og der var situasjonen katastrofal. Nesten alle husene hadde blitt skadet eller rast sammen. Folk hadde satt opp telt overalt og barna må gå på skole i teltene, forteller Asria.
Hun mener det ville hjulpet betydelig å få bygget skikkelige skoler og barnehager i flyktningleirene.
– På denne tiden av året er det fryktelig kaldt i området. Se for deg at du må sende barna dine på skole i et telt hvor de skal sitte og fryse i flere timer hver dag, sier hun.
Mat fikk de gjennom nødhjelp.
– Spesielt Algerie responderte raskt under oversvømmelsen, det tok kun et par dager før vi fikk hjelp fra dem, sier Asria.
Det tar gjerne opp til åtte år mellom hver gang det regner i flyktningleirene i Algeries ørken, og husene her er bygget for et tørt klima. Foto: Asria Mohamed
Hjelpeløse
Asria var hjemme hos familien sin da himmelen åpnet seg over dem.
– Jeg følte meg fullstendig hjelpeløs. Når det regner her i Norge er det ikke noe problem. Dere har all den infrastrukturen som trengs for å takle et voldsomt regnskyll. I flyktningleiren kunne vi ikke gjøre annet enn å vente. Vi kunne ikke vite om regnet ville ta med seg teltet vårt neste dag. Og husene, som er bygget av soltørket leire, de kunne vi ikke bo i, fordi alt falt sammen over hodene våre, forteller hun.
– Den følelsen, å være hjelpeløs, den er den verste. Moren min visste ikke hvordan hun kunne hjelpe oss. Vi visste ikke hvordan vi kunne hjelpe hverandre, eller hvordan vi skulle hjelpe barna.
Hver regndråpe er en trussel
Asria beskriver redselen og uforutsigbarheten hun og familien hennes følte på i de våte dagene i høst. Hun mener den reflekterer den overordnede situasjonen i Vest-Sahara.
– På samme måte som vi føler oss hjelpeløse i regnet, føler vi oss hjelpeløse i den politiske konflikten. Vi vet aldri hva som kommer til å skje i morgen, sier hun.
– Da det regnet som verst, tenkte jeg på Norge hver kveld når jeg skulle sove. Jeg tenkte at dersom jeg hadde vært i Norge, ville jeg ikke brydd meg om regnet. Kankje jeg ikke engang ville lagt merke til at det regnet. Men, i leiren, der er hver eneste regndråpe en trussel mot meg og familien min.
Ikke midlertidig
Saharawiene har levd i flyktningleirene så lenge at de kan kalles permanente flyktninger. Likevel får de utdelt mat som er ment for midlertidige flyktningsituasjoner.
– Maten vi får inneholder ikke nok næringstoffer. I følge studier som har blitt utført i leirene, har 70 prosent av kvinnene jernmangel og 93 prosent av barna får ikke i seg nok riktig mat, forteller Asria.
Trenger politisk løsning
I flyktningleirene merker befolkningen at nødhjelpen stadig minker.
– Spesielt nå som det er store kriser flere steder i verden, for eksempel i Syria. Vi ser at FN må prioritere, og vi vil alltid være blant dem som står nederst på lista. Men, dette er selvfølgelig først og fremst et politisk problem, og det beste ville være å finne en politisk løsning. Vi blir neglisjert både humanitært og politisk, sier Asria.
Neglisjert
Flyktninghjelpen har i mange år listet Vest-Sahara som en av verdens mest neglisjerte fluktkriser. Asria mener at det må mer politisk press til for at det skal skje en endring, og at også Norge kan gjøre mye.
– Norge kan gjøre mye, spesielt i Europa. De kan for eksempel legge press på Marokkos nære allierte Frankrike og de kan ta opp saken i FN, enten i generalforsamlingen eller i sikkerhetsrådet, sier hun.
– Det vi ønsker å oppnå er rettferdighet. Vi ber ikke om mye, vi ber ikke en gang om uavhengighet. Det vi ber om, er at det avholdes en folkevastemning der uavhengighet er et alternativ. Det er vår rett, og det er vårt land.
