Hjelpeorganisasjoner i Afghanistan ber Norge og det internasjonale samfunnet bruke Londonkonferansen til å snu trenden med at bistanden blir stadig mer militarisert.
Væpnede styrker bør konsentrere seg om sikkerhet og la hjelpeorganisasjonene drive humanitær bistand.
- Vi krever at de 70 deltakerlandene bruker konferansen til å reversere den militære tilnærmingen til nødhjelp og bistand. Vi advarer mot at sivile afghanere risikerer å bli utsatt for angrep, fordi de internasjonale militære styrkene bruker humanitær bistand som en del av sin strategi for å vinne militær og politisk makt. Afghanere sier til oss at militæret utsetter dem for en stor risiko ved å bygge skoler og helseklinikker, der de føler seg som levende mål for væpnede opposisjonsgrupper, sier Elisabeth Rasmusson, generalsekretær i Flyktninghjelpen.
Torsdag denne uken møtes Afghanistans president, FNs generalsekretær og en rekke utenriksministre i London for å diskutere videre prioriteringer av innsatsen i Afghanistan.
- Vi har lenge sett at de internasjonale styrkene bruker bistand som et militært og politisk virkemiddel. Resultatet er at hjelpeorganisasjoner og sivile afghanere i økende grad blir sett på som part i konflikten og utsatt for angrep. Dette kan gjøre hjelpearbeid og sivil gjenoppbygging umulig i Afghanistan. Allerede er det for farlig å jobbe i store deler av landet, sier CAREs generalsekretær Marte Gerhardsen.
De internasjonale militære styrkene i Afghanistan har brukt rundt 10 milliarder kroner på “bistand” i Afghanistan i løpet av de siste seks årene. Det amerikanske militæret planlegger å bruke ytterligere 6 milliarder kroner i år. Det er mer enn Afghanistans statsbudsjett for jordbruk, helse og utdanning til sammen. De militærstyrte prosjektene er ekstremt kostbare sammenliknet med hjelpeorganisasjonenes arbeid som skjer i tett samarbeid med lokale krefter og med flesteparten lokalt ansatte.
- Hvis vi ønsker å bygge opp igjen dette landet, må det skje i samarbeid med lokale sivile organisasjoner og afghanske myndigheter. Behovet for både akutt nødhjelp og langsiktig bistandsutvikling er åpenbart. Dessverre er det ofte slik at militærets mange ”quick fix” prosjekter kan gjøre vondt verre, sier Gerhardsen.
- Afghanere har slitt seg gjennom flere tiår med fattigdom, krig og uro. De trenger humanitær hjelp i tillegg til solide, langsiktige løsninger, og ikke løsrevne prosjekter som oppfyller en militær strategi. Det er hjelpeorganisasjoner som har i oppgave å yte nødhjelp og bistand, som har den nødvendige erfaring og ekspertise og som gir hjelp basert på folks behov, avslutter Rasmusson.
CARE og Flyktninghjelpen i Afghanistan lanserer i dag sammen rapporten ”Quick Impact, Quick Collapse. The Dangers of Militarized Aid in Afghanistan”.