Kronikk på trykk i Ny Tid 09.04.10 

Valget til ny nasjonalforsamling i Colombia 14. mars gav tre klare svar. Mye tyder på at tidligere forsvarsminister Juan Manuel Santos, fra ”uribistene” (U-partiet), kommer til å vinne det forestående presidentvalget i mai. Videre uttrykte valget en massiv støtte til en politisk linje som satser på en militær løsning på konflikten. Den nye nasjonalforsamlingen vil bli dominert av partier som støtter Uribes harde linje og det finnes knapt politisk kraft igjen blant de som tror at veien til fred går gjennom en politisk løsning. Til sist viste valget i hvor liten grad befolkningen i Colombia engasjerer seg i valg. Nok en gang var fremmøteprosenten svært lav - under 45 prosent av velgerne møtte opp ved valgurnene. Men selv om ikke flere avga stemme, er det ingen grunn til ikke å stille høye krav om at den nye nasjonalforsamlingen og nye presidenten viser vilje til å finne politiske løsninger på konflikten.

Flere millioner på flukt
Colombia har hatt et demokratisk system lenger enn noen av sine naboland. Samtidig har landet vært ridd av en væpnet konflikt lenger enn noen annen stat i hele Latin-Amerika. Dette er bare ett av mange paradokser ved den kompliserte situasjonen i Colombia, som rommer en av verdens største fluktkriser. Konflikten har resultert i at mellom 3,3 og 4,9 millioner mennesker er drevet på flukt – noe som tilsvarer mellom 6 og 10 prosent av befolkningen. Blant de hardest rammede er urbefolkningen, afro-colombianere, kvinner og barn – deriblant de som jeg møtte i den nordvestre regionen da jeg besøkte landet nylig. Disse er blitt tvunget på flukt på grunn av væpnet konflikt, narkoindustrien og plyndring av land og okkupering av eiendom. Overgrepene øker og en ny trend er at væpnede grupper har i store grad begynt å true og trakassere lokale ledere, inkludert ledere for fordrevne grupper.

Praktisk talt alle negative effekter vi ser i konflikter rundt i verden rammer den colombianske sivilbefolkningen: Utbredt vold mot kvinner, stort antall barnesoldater, økende bruk av landminer, svært sårbare minoritetsgrupper og urfolk som rammes i særskilt grad, stort antall illegale væpnede grupper, hvorav noen også har samarbeidet med statlige institusjoner, fordrevne med beskyttelsesbehov som forsvinner i storbyenes slumområder, industriprosjekter der folk mister eiendom og fordrives og narkoproduksjon som både finansierer og forlenger konflikten. I tillegg er Colombia et av de farligste landene i verden for fagforeningsfolk og journalister. Situasjonen er altså svært sammensatt der politiske, økonomiske og sosiale årsakssammenhenger er flettet inn i hverandre. Dessverre ser vi ofte at fremstillingene i mediene hopper bukk over dette og fremstiller situasjonen svært forenklet til å dreie seg om kamp mot terror og narkokarteller.

Må erkjenne væpnet konflikt
Fordrivelse av mennesker og vold mot sivilbefolkningen har vært et gjennomgående trekk ved alle de store konfliktene i Colombias historie. I den pågående konflikten, som har vart i over 45 år, er det spesielt de mest neglisjerte områdene der det historisk har vært liten statlig tilstedeværelse som har vært hardest rammet. Befolkningen her er allerede i utgangspunktet marginalisert både økonomisk, sosialt og politisk. Dette er også et demokratisk problem, og av de som ikke stemte ved valgene sist søndag var det mange internt fordrevne og andre som er berørt av konflikten.

Nåværende president Uribe har i sine to presidentperioder trappet opp den militære konfrontasjonen i kampen mot FARC-geriljaen. Hans sannsynlige etterfølger Juan Manuel Santos har lovet å videreføre president Uribes harde linje.

En stor bekymring fremover er at denne harde linjen, som har gitt massiv bedring i sikkerheten i store deler av landet, nå viser stadig flere tretthetstegn der vi blant annet ser økt vold og drap inne i byene, en gerilja som er langt mer aktive igjen i mange områder ved hjelp av mindre og mer mobile enheter og en sivilbefolkning som fortsatt fordrives på grunn av krig, vold og narkotikatrafikk, blant annet.

Det er viktig at den colombianske regjeringen erkjenner at det pågår en væpnet konflikt. Alle partene i konflikten bør respekterer sine forpliktelser etter internasjonal humanitær rett, herunder distinksjonsprinsippet. Det innebærer at man ikke angriper eller benytter sivile personer og installasjoner til militære formål.

Lovverket må praktiseres
Det finnes bare politiske løsninger på den pågående konflikten. Det er avgjørende at sivilsamfunnet er bredt representert i denne prosessen. Mange har påpekt at man har gjentatte mislykkede forsøk på forhandlinger bak seg. Dette kan like gjerne snus på hodet ved å henvise til at man har hatt 45 år med mislykket krig som kun har ført til store lidelser for sivilbefolkningen.

Et positivt trekk ved Colombia er grunnlovsdomstolens uavhengige stilling og deres fokus på situasjonen for landets internt fordrevne og sivilsamfunnet for øvrig. De har ved gjentatte anledninger påpekt myndighetenes manglende oppfølging overfor de ulike gruppene. Fra det internasjonale samfunnets side har representanten for internt fordrevnes menneskerettigheter, Walter Kälin, påpekt at et hovedproblem i Colombia er manglende iverksettelse av nasjonal lov på lokalt nivå. Det er colombianske myndigheter som er ansvarlig for beskyttelsen av, og sikkerheten til, sitt eget lands befolkning og de må derfor også sikre ofrenes rett til sannhet, rettferdighet og kompensasjon.

Flyktninghjelpen jobber tett med blant andre Konstitusjonsdomstolen og Ombudsmannen for å støtte deres arbeid for rettigheter og rettferdighet til krigens ofre. Flyktninghjelpen frykter nå at Grunnloven fra 1991 og andre selvstendige institusjoner som Konstitusjonsdomstolen trolig vil bli satt under enormt press i tiden fremover. Svekkelsen av maktfordelingsprinsippet som vi har sett de siste årene, med en stadig sterkere utøvende makt som setter sikkerhet og kampen mot terrorisme høyere enn respekt for rettigheter, legalitet og politisk dialog, vil fortsette med uforminsket styrke. Det er viktig at det internasjonale samfunnet fortsetter å støtte disse selvstendige institusjonene.

Inkluderende samfunn
For å humanisere konflikten må bistanden til og beskyttelsen av mennesker på flukt, både i forhold til de som oppholder seg i Colombia og til de colombianske flyktningene i nabolandene, styrkes. Flyktninghjelpen vil fortsette med det arbeidet vi gjør for de internt fordrevne personene i Colombia, som utdanning og fri rettshjelp, slik vi har gjort gjennom mange år. Vårt arbeid bidrar til å bedre situasjonen for de fordrevne, og også til å bevisstgjøre folk på sine rettigheter og gjennom det, forebygge ytterligere overgrep mot de sivile.

Det er også viktig at det internasjonale samfunnet presser på for at colombianske myndigheter skaper større demokratisk rom gjennom å bedre menneskerettighetssituasjonen i landet. Menneskerettighetene er ikke bare viktig for å gi det enkelte individ beskyttelse, men det er også en fundamental byggestein for demokratiet. Stemmene fra sivilsamfunnet og marginaliserte grupper i det colombianske samfunnet høres knapt – verken i internasjonale medier eller i maktens korridorer i Bogota. For å oppnå en fredelig løsning på konflikten må menneskerettighetene respekteres slik at man kan bygge et mer inkluderende samfunn. Da vil også valgdeltakelsen øke og frykten mange føler vil avta.

Et avgjørende vendepunkt vil først komme når den nye presidenten og dennes regjering erkjenner at det pågår en væpnet konflikt i Colombia og tar i bruk politiske virkemidler for å bringe den til en ende.