Rohingya-flyktninger i limbo ett år etter masseflukten

Masseflukten fra Myanmar til Cox’s Bazar i Bangladesh, som startet 25. august 2017, var den raskest voksende flyktningkrisen i fjor høst. På det tidspunktet skapte krisen overskrifter og stor internasjonal oppmerksomhet, men ett år senere er bare 34 prosent av de pengene som trengs for å møte behovene til flyktningene i år lagt på bordet.  

– Rohingya-flyktningene lever i limbo. Ingen kan garantere for sikkerheten til de flyktningene som returnerer til Myanmar, og samtidig er det mange som ikke får tilstrekkelig hjelp i leirene i Bangladesh, sier Flyktninghjelpens generalsekretær Jan Egeland.   

– Det internasjonale samfunnet må ta en større del av ansvaret for å håndtere krisen og øke støtten til Bangladesh, samt vise at rohingya-flyktningene ikke er glemt, sier Egeland.  

I dag er Cox’s Bazar verdens største flyktningleir. De aller fleste flyktningene tilhører den muslimske minoriteten rohingya og har flyktet fra vold og forfølgelse i Myanmar. Totalt er det rundt 900.000 flyktninger fra Myanmar i Bangladesh, og hjelpeapparatet er strukket til bristepunktet.  

– Jeg har ikke laget noe mat til barna mine i dag. Jeg føler ikke at det er trygt nok til å gå ut for å samle fyringsved, så jeg byttet til meg ved, men nå har vi ikke nok å spise, forteller Janoara, en enslig tobarnsmor, til Flyktninghjelpen.  

Den humanitære krisen forverret seg ytterligere da monsun-sesongen startet i juni. Voldsomt regn, flommer, leirras og vind har ødelagt mange av flyktningenes husly. Til tross for pågående relokalisering av flyktninger til tryggere områder, er leirene fremdeles farlig overbefolket, med kun rundt 10 kvadratmeter per flyktning. Det er behov for mer egnede områder for å huse flyktningene, men dette er en utfordring i det som allerede er et av verdens tettest befolkede land.  

I Cox’s Bazar går ryktene raskt og folk er bekymret for å bli returnert til Myanmar før forholdene er lagt til rette for det. 

– Jeg vil ikke reise tilbake før rohingyaene får statsborgerskap, like rettigheter, bevegelsesfrihet og kompensasjon for landområder og hus som er brent ned. Jeg vil ikke returnere sammen med familien min før vi føler at det er fullstendig trygt, sier Nurul Amin (35), som flyktet fra delstaten Rakhine i Myanmar for et år siden.  

– Rohingyaene har rett til å returnere. Et år etter starten på denne krisen må vi trappe opp innsatsen for å tilrettelegge for frivillig, trygg og verdig retur, i tråd med internasjonale standarder, sier Egeland.  

Humanitære organisasjoner har for øyeblikket begrenset tilgang til mennesker som trenger hjelp i Nord-Rakhine i Myanmar og det er umulig å uavhengig verifisere informasjon om forholdene i området. Det er heller ikke noen garanti på plass som sikrer at de som returnerer får vende tilbake til sine opprinnelige landområder og hjem, eller til de områdene de måtte ønske å vende tilbake til.  

– Humanitære organisasjoner trenger full tilgang til mennesker med behov for hjelp i Rakhine, slik at vi kan gjøre uavhengige vurderinger, bidra med støtte og beskyttelse til de som ønsker å vende tilbake, sier Egeland.