Mission impossible

 
Det seks måneder lange oppholdet var nok til å gjøre 19-åringen grepet av arbeidet for fred og sosial rettferdighet.

– Jeg ville gjøre en forskjell. Hjelpe noen som hadde det dårligere enn folk flest hadde det i min barndoms Stavanger. Jeg vokste opp i et middelklassehjem, men foreldrene mine fortalte jo om krigen og elendigheten i tredveårene i Norge, og om hvor heldig jeg var, som levde i et trygt velstandssamfunn. Så jeg ville bidra, og hadde et håp om å få jobbe internasjonalt.

Svart-hvitt og naivt

Det har rent mye vann i havet siden den gang. Kriger har brutt ut og konflikter er blitt løst. Venner har blitt fiender og fiender har blitt venner. Mennesker har blitt drevet på flukt og returnert hjem igjen.

– Synet mitt på verden har endret seg. Det var nok litt naivt og svart-hvitt den gangen. Jeg tenkte at frigjøringsbevegelser, som det het, var hvitt og diktatorene var svart. Nå ser jeg mer gråtoner. Men det som ikke har endret seg, og som har holdt seg ved like nå i over 40 år, er tanken om at man må ta parti for de undertrykte. Ofte er det bad guy against bad guy – de som slåss er likere hverandre enn de selv vil ha det til. Men jeg opprøres like mye i dag som den gang over urettferdigheten mot dem som rammes, sivilbefolkningen. Og behovet for å hjelpe dem og beskytte dem er det samme.

I dag er jobben hans blant annet å snakke om nettopp det. Og han snakker, uavbrutt, på BBC, CNN og Al Jazeera, i EU-parlamentet, det amerikanske senatet, Det hvite hus. "Finansiering til humanitært arbeid er livsviktig, men det må politiske løsninger til for å få slutt på konfliktene. Og det er mektige, velfødde menn i dress og uniform som sitter med ansvaret," sier han, igjen og igjen.

– Jeg blir ofte lei av å høre på mine egne taler, for å si det sånn. Jeg har jo hørt dem før. Men budskapet utgår ikke på dato. Vi, som hjelpearbeidere, kan holde folk i live. Vi kan redde dem ut av nød og elendighet og inn i et bedre liv. Husk, det er diplomater, politikere og militære som kan snu utviklingen fra krig til fred. Vi er med på å påvirke det, gjennom vårt talsmannsarbeid for fredelige løsninger. Vi kan legge press på dem som har makt ved å skape oppmerksomhet rundt overgrepene. Det er motiverende å se at vi kan gjøre en forskjell ved å fokusere på glemte katastrofer som Jemen, Syria, Kongo og andre.

Et utrolig privilegert yrke

Og som budskapet som ikke går ut på dato, blir Egeland akkurat like opprørt nå som tidligere. Viten om at brutal vold, beleiring og våpenbruk fortsatt rammer mennesker på flukt kan holde Egeland våken om nettene. Men vissheten om at arbeidet han er del av faktisk nytter får ham opp om morgenen, hver eneste dag.

– Å være hjelpearbeider er et utrolig privilegert yrke, for vi ser at det nytter. Vi ser at vi gjør en forskjell. I år har jeg vært i Jemen, Syria, Kongo, Venezuela, Honduras og Den sentralafrikanske republikk, og jeg er mektig imponert over kollegene mine. Mange er lokale feltarbeidere som står på døgnet rundt, ofte i frontlinjen, og hjelper folk midt i håpløsheten. Så det er det som er motivasjonen – gleden over å se at hjelpen når frem og at den betyr noe.

Likevel – noen kriger varer i årtier, og det finnes mennesker som sitter fast i et liv på flukt i generasjoner. Hvordan er det å møte dem som ikke har mulighet til å reise hjem?

– Det er dels nedslående og gripende å treffe mennesker som har mistet alt. I Kongo snakket jeg med fordrevne småbønder.  De hadde bare ei hytte, noen få redskaper, litt klær og et lite jordstykke. Så angrep væpnede grupper og brente ned alt de hadde. De måtte flykte hals over hode og reddet så vidt livet. Nå hjelper vi dem til å bygge opp noe nytt, fra ingenting. Det er utrolig meningsfylt.

Han sier han blir stolt av å se Flyktninghjelpens arbeid i landene han besøker. Den vanskelige delen kommer når han skal reise hjem igjen fra et slik besøk.

– Mange tror det er fryktelig å gå rundt og se, lukte, ta inn inntrykkene og lidelsen. Jeg synes ikke det er ille å være i flyktningleirene. Da planlegger vi jo hvordan vi kan hjelpe mer, hva vi kan gjøre bedre. Det er faktisk ganske oppbyggelig.

Nei, det som er ille, sier Egeland, det er å dra derfra.

– Det å sette seg på flyet og tenke: "Nå reiser jeg hjem til verdens mest privilegerte land, og der skal jeg feire jul med barna mine. Og vi kommer ikke til å mangle noe som helst. Mens de som har mistet alt blir igjen i sin usikkerhet." Det synes jeg er like ille i dag som det var for 40 år siden.

Syriaoppdraget

Siden september 2015 og frem til november 2018, har Egeland i tillegg til generalsekretærjobben i Flyktninghjelpen vært spesialrådgiver for FN i de syriske fredsforhandlingene. Det har ikke vært noen lett oppgave.

– I tillegg til å lede Nordens største hjelpeorganisasjon, så har det ikke vært en kveld, helg eller helligdag hvor jeg ikke også har jobbet med Syria-oppdraget.

Jobben bestod i å få russere, amerikanere, iranere, saudiarabere og tyrkere, og andre som har innflytelse i Syria, til å samarbeide om i alle fall én ting – nemlig å få frem hjelp over frontlinjene til mennesker i nød.

– Ofte mislyktes vi, fordi det kun var bitterhet og strid. Men vi lyktes faktisk mange ganger også, fordi vi fikk maktmenn til å gi fritt leide for hjelpearbeidere fra FN og andre organisasjoner.

Selv var han i Syria tidligere i år. De store ødeleggelsene sjokkerte. – Vi kjørte rundt i områdene øst for Damaskus sentrum. Reisen varte i mange timer, og vi var omgitt av sammenhengende, massive ødeleggelser. Det er som å kjøre gjennom Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger, og alt du ser er ødelagt. Det viser hvor destruktiv krigen har vært, og hvilken ildkraft som har blitt brukt mot tettbebygde sivile områder.

Men, forteller han, selv blant krigstrøtte syrere har en forsiktig optimisme begynt å spre seg.    

– Det er faktisk ganske mange som har et visst håp om at 2019 kan bli et år med muligheter for å begynne med gjenoppbyggingsarbeidet. Om at de som har vært på flukt kan begynne å vende tilbake til hjemmene sine.

Vi kan bidra til at det går bedre

Det er mange steder vi kan snu en negativ utvikling, ifølge Egeland. Store humanitære kriser som i Jemen og Syria kan løses. Og i glemte eller neglisjerte kriser, som i Den sentralafrikanske republikk, Kongo, Honduras og Venezuela, kan mer hjelpearbeid få stor betydning.

Derfor må vi engasjere oss i det som skjer i verden.
 

 
– Enten vi er kristne, humanister, høyre- eller venstreorienterte, tror vi på at det er riktig å hjelpe den som er nødlidende. Den som har ressurser skal gi til dem som har mistet alt. Det er i samsvar med våre idealer, sier han, og fortsetter:

– Men det er også i samsvar med våre interesser. Ønsker du at du selv og dine barn skal leve i en tryggere verden, med mindre sykdom og med flere muligheter for å kunne reise, drive handel, løse verdensproblemer fra klima til nedrustning, da kan man ikke ha hele samfunn som lever i ytterste nød og elendighet. Det fører til uro og ustabilitet, og det er farlig for oss alle, til og med oss her i dette lille, privilegerte landet.

Tømmerhogst uten motordur

Privilegert har han alltid følt seg, helt siden han skrev til den colombianske pateren. Privilegert nok til å kunne velge å ta seg en liten ferie fra verdens kriser. Jula har han feiret på hytta med døtrene. På fjellet, ved Jotunheimen, langt fra folk, langt fra en verden han til daglig lever svært tett på nesten 24 timer i døgnet. Det er kanskje ikke så rart at han ville valgt en mer isolert tilværelse om han skulle valgt en helt annet yrkesvei.

– Jeg ville trivdes godt med å være tømmerhogger, faktisk, ler han. – Jeg liker å være i skogen og holde på med øks og sag. Problemet er jo at det har blitt så motorisert, og jeg liker ikke motordur. Men hvis jeg kunne hatt tømmerhogst med hest, øks og sag, så ville jeg trivdes med å gjøre det.

Og det er blant annet det han gjør, når han er på hytta i ferien. Men nå er jula over og vi har gått inn i nok et nytt år.

Har du et nyttårsforsett?

– Jeg prøver å bli et bedre menneske, det gjør jeg jo. Men nyttårsforsettet mitt er rett og slett å jobbe mer, i året som kommer, for glemte og neglisjerte kriser.