Døden er overalt
Navn på personer og steder er endret av sikkerhetsgrunner.
Maria (37) er en høyreist kvinne, med håret festet stramt bort fra ansiktet. Hun var ung da hun ble mor, og hun har hatt eneansvaret i mange år nå.
I dag bor hun sammen med noen av de til sammen ni barna sine på et sted utenfor San Pedro Sula, landets nest største by.
Alenemoren har ett eneste mål i livet: Ungene hennes skal få utdanning slik at de kan forsørge seg selv i fremtiden.
Nå henter hun noen hvite plaststoler fra kjøkkenet og setter dem ut i den lille hagen som følger med huset de leier. En hengekøye er spent opp mellom to trær og for øyeblikket ligger en av en av sønnene hennes der og slapper av.
Hun setter seg - tungt. Forkleet er fortsatt på etter middagen og hendene er lettere røde på grunn av oppvasken. Hun folder dem og sier stille:
–Det har vært fire forferdelige år.
Broren ble skutt
De bodde på familiens gård ute på landsbygda i Honduras. Hun hadde ingen problemer med å forsørge ungene sine, gi dem klær og det de ellers trengte. De hadde et godt liv. Men da en kriminell gjeng tok over området, måtte de forlate alt de eide og flykte.
–Vi hadde levd av jordbruk, jakt og fiske. Materielle ting var det ikke så mange av, men vi eide tross alt vårt eget hus og hadde god jord. Vi var lykkelige. Så kom dette. Vi hadde ikke noe valg. Vi måtte flykte, forklarer hun.
Honduras er et av de fattigste landene i Latin-Amerika. Kriminaliteten herjer. På landsbygda tar smuglere kontroll over jord som folk har levd av i generasjoner. Resultatet er at tusenvis fordrives. Mange søker seg til utkanten av byene, som ofte også herjes av kriminelle gjenger. Det fører til at de igjen drives på flukt og inn i ytterligere fattigdom og nød.
Det var akkurat dette som skjedde med Maria: Noen ville kjøpe gården deres, men familien nektet å selge. Marias bror ble skutt, men overlevde. Familien følte seg truet på livet.
Et liv i fattigdom
Maria og barna dro til en søster og svoger av henne, som bor utenfor San Pedro Sula. Hun leide et hus og arbeidet i halvannet år i en kafé. Arbeidsplassen lå langt unna og hun måtte pendle. Barna så hun bare i helgene. Men da yngstedatteren ble syk, sluttet hun og begynte i stedet å selge hjemmelagede tortillas og kaker.
Problemet var at jeg tjente for lite. Jeg skjønte at med den inntekten ville jeg ikke klare å støtte opp om barnas utdannelse.Maria
En dag kom hun i snakk med noen som fortalte om hvor lett det var å få jobb i USA – hvis man bare kom seg inn. Maria tenkte at dette var redningen.
Brukte alle sparepengene på menneskesmuglere
Målet var USA. Der skulle hun jobbe hardt og tjene gode penger. Barna kunne komme etter.
I september i 2016 fikk hun kontakt med en «coyote» - en menneskesmugler:
–Han skulle ha 5.000 USD (omtrent 38.000 kroner) for jobben. Det var alle sparepengene våre, sier Maria. Hun ville satse alt på dette kortet.
Hun forteller at hun fikk beskjed om å pakke en liten sekk med fem klesskift og belage seg på å dra på kort varsel. En måned senere – på en søndag – ringte telefonen: «Vi drar i kveld».
Dårlig samvittighet
–Jeg hadde ikke ventet at de skulle ringe så fort. Det var vanskelig å si til ungene at jeg skulle dra allerede samme dag. Heldigvis var søsteren min på besøk, noe som var med på å roe situasjonen. Men da de kom for å hente meg noen timer senere, begynte barna mine å gråte. Sønnen min kunne ikke forstå at jeg bare kunne reise fra dem. Men jeg dro, sier Maria, med tårer i øynene.
Det plager henne den dag i dag. Det at hun bare reiste fra barna.
Det holder meg våken om nettene. Gang på gang har jeg spurt meg selv: Hvordan kunne jeg bare dra fra barna, de som hadde vært gjennom så mye vondt fra før?Maria
Hun knuger hendene, og sier:
–Men jeg så ingen annen utvei.
Syv timer i en container
En dag plasserte coyotene Maria i en iskald container på en lastebil. Det var kanskje tre hundre mennesker i containeren. Hun satt i samme ubehagelige stilling i over syv timer før hun endelig ble sluppet ut.
Det var dager der de måtte gå. Andre dager der de ble fraktet i buss. Hele tiden gjaldt det å unngå grensevaktene.
Mange busstimer senere, var hun i Guatemala. Derfra gikk ferden videre mot Mexico. Kvinner og menn måtte sove i samme rom. Hun følte seg ikke trygg.
Politipatrulje
Etter tre dager ble 23 voksne og barn stuet sammen i en altfor liten bil. De reiste langt. Helt til de en natt ble oppdaget av meksikansk grensepoliti:
–Da sa sjåføren at vi måtte flykte opp i fjellene. Vi løp, men det var mørkt. Vi ble stukket av mygg og revet opp av torner.
Endelig: USA. Maria forteller at hun krysset grensen til fots, og ble oppdaget av en politi-patrulje.
-Da var jeg helt utslitt, sier hun. Hun satt fire måneder i amerikansk fengsel. Så ble hun sendt hjem, nærmere bestemt til mottakssenteret for deporterte i San Pedro Sula.
Les også: Flypassasjerene som risikerte alt
Jeg var både dehydrert og redd da jeg kom med fly fra USA. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre eller hvor jeg skulle dra.Maria
Men så fikk hun kontakt med Flyktninghjelpens Elsy Aleman, som var på mottakssenteret.
Det første Elsy gjorde var å informere Maria om at barna hennes var hos en onkel. Men Elsy sa at hvis Maria planla å reise dit, kunne det innebære fare. Valgte hun likevel til å dra, burde hun ikke oppholde seg der særlig lenge.
En ny start
Maria ba Elsy om hjelp til å finne et trygt sted å bo med barna. I tillegg har Flyktninghjelpen støttet familien med penger til transport for barna, slik at de kunne bli gjenforent med sin mor.
Broren til Maria, han som hadde overlevd skytingen, måtte også flyttes i sikkerhet, og helst til et sted langt vekk. For å kunne sende ham med fly, måtte Flyktninghjelpen først hjelpe ham med ID-papirer. Det var en prosess som tok tre måneder. I tillegg har nå både Maria og barna fått ID-papirer.
I dag er alenemoren på jakt etter jobb. Hun baker på ny sine hjemmelagede tortillas og kaker som hun selger. Flyktninghjelpen støtter familien med mat i vanskelige perioder. Slik kan barna få fortsette på skolen og universitetet.
Endelig har de fått tilbake troen på en fremtid:
–Jeg kom tilbake med to tomme hender. Men dere var der for oss. Takket være støtten fra Flyktninghjelpen har ungene mine og jeg fått en ny start.