Piken med svovelstikkene

Det var gresselig kaldt. Det snedde, og det begynte å bli mørke kvelden. Det var da også den siste kvelden i året, nyttårskvelden. I denne kulden og i dette mørket gikk det en liten fattig og fillete pike, barhodet og med bare føtter gjennom gatene. Ja, egentlig hadde hun hatt noen tøyfiller surret rundt føttene da hun gikk hjemmefra, men disse hadde falt av da den lille piken måtte løpe over gaten for å slippe unna kulene til en snikskytter. Hun torde ikke løpe tilbake, men fortsatte ferden mellom utbombede hus og ruiner. Til å begynne med stoppet hun opp og vred seg i smerte når hun tråkket på skarpe murbiter eller glasskår.

Fritt gjendiktet etter en fortelling av H.C. Andersen

Og der gikk den lille piken med de bare, små bena, som var røde og blå av kulde. I lommene på den slitte jakken hadde hun svovelstikker og papirlommetørkler som hun solgte på gaten. Ingen hadde kjøpt noe av henne hele dagen. Ingen hadde gitt henne et eneste lite pund. Sulten og forfrossen gikk hun der og så ulykkelig ut, stakkars liten. Snefnuggene falt i det lange, mørke håret som krøllet seg så pent i nakken, men slikt tenkte hun ikke det minste på. Det fantes ingen strøm lenger. De få husene som ennå ikke var lagt i grus var uten vindusglass. Inne blant noen av ruinene kunne hun skimte lys fra bål og stearinlys. Hun hadde gått uten mat i mange dager, så hun hadde ikke lenger noen fornemmelse av sult. Men det hendte at hun drømte om mat. Nå innbilte hun seg at det luktet deilig gåsestek i gaten, for det var jo nyttårsaften - ja, det tenkte hun på.

Mellom to vegger i et sønderbombet hus satte hun seg ned og krøket seg godt sammen. De små bena hadde hun trukket oppunder seg, mens hun frøs mer og mer, og hjem torde hun ikke gå, på grunn av snikskytterne som nå også hadde kommet til hennes nabolag. Ikke hadde hun tjent et eneste pund heller, og faren kom til å slå henne. Kaldt var det hjemme også, for de bodde blant ruinene av det som en gang hadde vært et lyst og kjært hjem. Det regnet gjennom sprekkene i plastduken som var satt opp som tak. Og gjennom de ødelagte veggene pep vinden inn, enda det var dyttet inn papp og gamle filler i de største sprekkene.

De små hendene hennes var nesten døde av kulde. Å - så godt som en liten svovelstikke ville gjøre! Om hun bare våget å dra en ut av esken, tenne den og varme fingrene! Hun trakk en ut, og ritsj! som den futtet og brant! Luen var varm og klar som et lite lys da hun holdt handen omkring den. Det var et underlig lys. Den lille piken syntes hun satt foran en stor jernovn med blanke messingkuler og messingrør på. Ilden brant så vidunderlig og varmet så godt. Å, så deilig det var! Den lille piken strakte allerede føttene fram for å varme dem også - da gikk flammen ut, kakkelovnen forsvant, og hun satt der med en liten stump av den utbrente svovelstikken i handen.

Hun ripet av en ny, den brant og lyste, og der hvor lysskinnet falt på muren, ble den gjennomsiktig som et stykke flor. Hun så over gaten til nabogården, inn gjennom åpningen der det tidligere hadde vært et vindu, og helt inn i det som tidligere hadde vært en staselig stue. Hun forestilte seg et bord dekket med skinnende hvit duk og fint porselen, og en stekt gås som stod og dampet så deilig, fylt med svisker og epler. Og det herligste av alt var at gåsen hoppet ned fra fatet og vraltet bortover gulvet med gaffel og kniv i ryggen, over gaten, og helt bort til den lille piken kom den. Da sloknet svovelstikken, og så var det ikke noe annet å se enn den sprukne, sønderskutte murveggen igjen.

Så tente hun en ny. Da viste den yngste av kamelene til de tre vise menn seg fremfor henne. Den var nedlesset av nyttårsgaver, som den stilte foran henne. Så forsynte den seg med vann og høy som var satt frem, slik skikken er på disse kanter denne kvelden. Tusen lys brant rundt henne og gavene var pakket i fargerikt papir og knyttet sammen med gullbånd. Den lille piken strakte begge hendene i været - og da sloknet svovelstikken.

Hun så opp mellom veggene. Taket hadde rast ned da bombene falt. Nå så hun lys som glimtet på himmelen. Var det bombeflyene? Nei, lysene steg høyere og høyere, og nå så hun at de var de klare stjernene der oppe. En av dem falt og laget en lang ildstripe på himmelen.

"Nå døde et menneske!" sa den lille piken, for gamlemor hadde sagt at når en stjerne faller, så går en sjel opp til Gud. Mormor, som døde sist sommer, var den som hadde oppdratt henne og de tre eldre brødrene etter at moren ble drept av en bombe i krigens første dager.

Hun tente på ny en svovelstikke. Den lyste opp rundt henne, og i skinnet sto gamle mormor, så klar, så strålende, så mild og god.

"Mormor" ropte den lille piken. "Å, la meg få være med deg! jeg vet at du er borte når svovelstikken går ut, borte akkurat som den varme vedovnen, den deilige gåsesteken og den gavmilde kamelen!" Og så strøk hun fort av alle de svovelstikkene som var igjen i esken, for hun ville holde på mormoren. Og svovelstikkene lyste med en slik glans at det ble lysere enn midt på lyse dagen. Mormor hadde aldri vært så vakker før og så stor. Hun løftet den lille piken opp på armen sin, og de fløy i lys og glede, så høyt, så høyt. Det fantes ingen kulde mer og ingen sult og angst - de var hos Gud.

Men i ruinene av huset satt den lille piken og var død da den kalde morgenen kom, hun var frosset i hjel den siste kvelden i det gamle året. Hun satt der med røde kinn og et smil om munnen.

Nyttårsmorgenen gikk opp over den lille døde, som satt der med svovelstikkene sine. En bunt av dem var nesten brent opp. Hun har villet varme seg, sa folk. Ingen visste noe om alt det vakre hun hadde sett, og om hvordan hun var gått sammen med mormor inn til nyttårs glede i stråleglans.