Palestina

Gaza: Ser vold hver dag

For barna på Gazastripen har det siste året vært et langt mareritt. Etter at broren hennes ble skutt i hodet og drept, begynte Nour (11) å få traumemareritt hver eneste natt.

Den 14.mai 2018 ligger en ung mann i koma på Al-Quds Sykehus i Gaza by. Hodet hans er åpent, og han har en splint i brystet. Han har flere rør i munnen. Noen har festet en papirlapp på ham, der det står: «Anonym».

Umm Muhammad kjenner ikke igjen sønnen sin. Hun tror det er en annen. Når hun forstår at det er Mahmoud, besvimer hun.

Hun hadde fem barn, tre gutter og to jenter. Nå har Umm Muhammad bare to gutter og to jenter. En av dem er Nour.

Et stort bilde av Mahmoud henger på veggen hjemme hos Nour. Ikke bare mistet familien et høyt elsket familiemedlem, han var også deres forsørger. Foto: Ahmed Mashharawi/ Flyktninghjelpen

Nour blir syk

Noen dager tidligere er Nours bestemor i ferd med å forlate denne verden. Før hun dør, spør foreldrene om Nour vil se henne en siste gang for å ta farvel.

Dagen etter blir Nour alvorlig syk. Hun har sterke smerter i hodet og i magen. Foreldrene tar henne med til sykehuset i Gaza by. Dette skjer på samme dag som broren hennes, Mahmoud, blir skutt og såret.

Les mer om traumer her.

Legen mener at Nour må sendes til et sykehus i Israel. Men moren klarte ikke å få tillatelse til å bli med på reisen til Israel. Nour får følge av en tante.

Nours mor, Umm Muhammad, så hvor mye datteren slet med traumemarerittene. Hun meldte fra om dette til skolen, der de fikk hjelp gjennom Flyktninghjelpen. Foto: Ahmed Mashharawi/ Flyktninghjelpen

I Israel får Nour behandling og medisiner. Hun blir på sykehuset i seks dager, så reiser hun hjem til Gaza.

Nour forteller:

–Dagen etter at jeg kom hjem, mens mamma ba til Gud for Mahmoud som lå i koma på sykehuset, ropte plutselig den andre bestemoren min høyt på mamma. Mamma sa: «Hva er det som skjer?» Bestemor ropte: «Mahmoud er død».

Vi gråt hele natten. Vi var helt fortvilet.
 

 
Mareritt hver natt

Nour likte bror Mahmoud så godt fordi han pleide å leke med søsteren Asma og Nour oppe på hustaket. Dessuten hadde han en jobb og kunne forsørge dem.
 

De slo oss, sparket oss ut og pekte på hodene våre med våpnene sine.
Nour

Det var etter at hun så den sårede Mahmoud på sykehuset, at traumemarerittene begynte å komme:

– Jeg drømte om israelske soldater. At de kastet oss ut av huset vårt, på grunn av broren min og fordi bestemor hadde dødd. De hadde svarte klær og ansiktene deres var dekket til. De slo oss, sparket oss ut og pekte på hodene våre med våpnene sine.

Les om barn som tegner marerittene sine her.

Etter at Mahmoud døde, kom marerittene hver eneste natt. Nours mor så hvor mye datteren strevde:

–Nour drømte at israelske soldater angrep huset vårt og drepte både meg og familien min. Når hun ble redd, ville hun at jeg skulle holde rundt henne. Jeg pleide å vaske ansiktet hennes med vann, mens jeg fortalte at det bare var en drøm. Jeg sa at ingenting kom til å skje. At det bare var et mareritt. Så fikk hun sove hos meg.

Nour drømte at israelske soldater angrep huset vårt og drepte både meg og familien min.
Umm Muhammad
Fordi Nour slet med traumemareritt og sov dårlig, klarte hun ikke lenger å konsentrere seg på skolen. Foto: Ahmed Mashharawi/Flyktninghjelpen


Nour fikk traumehjelp

En dag ringte de fra skolen og sa at Nour var begynt å henge etter med skolearbeidet. Umm Muhammad fortalte da læreren at datteren slet med mareritt, at Nour var redd og ikke fikk fikk sove.

Da fikk Nour plass på Flyktninghjelpens skoleprogram, Bedre læring – som er utviklet i samarbeid med Universitetet i Tromsø.

Les mer om Bedre læring her.

Flyktninghjelpen trener opp barn og lærere i hvordan de kan hjelpe barn som sliter med traumemareritt. Elevene lærer blant annet å snakke om traumereaksjonene sine, og om hvordan de kan kontrollere angsten sin gjennom pusteøvelser. Resultatene har vært svært gode: For barn som har gjennomsnittlig fem mareritt i uken, har 70 prosent ikke lenger mareritt eller det har gått ned til bare ett i uken.

– Etter bare noen få timer med læreren min, Fru Kefah, sluttet jeg å ha mareritt, forteller Nour.

Nour og moren hennes gjør pusteøvelser sammen hjemme. Foto: Ahmed Mashharawi/Flyktninghjelpen

Andre som Nour

Fortellingen om Nour er ikke unik; det er mange familier på Gazastripen som sliter med å takle den økonomiske situasjonen og den langvarige volden. Gazastripen har siden 2007 vært styrt av den militante gruppen Hamas og befolkningen har lidd under en israelsk beleiring i over 11 år. Arbeidsledigheten er noen steder opp mot 70 prosent, 53 prosent av Gazas befolkning lever i fattigdom, og så mange som 68 prosent har problemer med å få tak i mat hver dag.

I løpet av det siste året har palestinere demonstrert hver uke på Gazastripen, særlig ved grensegjerdet mot Israel. Protestene, som har fått navnet "Den store returmarsjen", er blitt besvart med vold. Også mot barn. Ifølge FNs uavhengige granskningskommisjon drepte israelske styrker 34 barn i forbindelse med demonstrasjonene i løpet av de ni månedene mellom den 30, mars og 31.desember 2018. 1.642 barn fikk skader fra kuler eller fragmenter av kuler, splinter, gummibelagte metallkuler og direkte treff fra tåregassbeholdere.

Seks barn døde under demonstrasjonene langs grensegjerdet mot Israel i løpet av de første ti ukene av 2019.
Menneskerettighetsgrupper

Menneskerettighetsgrupper har rapportert om at seks barn døde under demonstrasjonene langs grensegjerdet mot Israel i løpet av de første ti ukene av 2019.

Ifølge UNICEF har mer enn 25.000 barn i Gaza behov for psykososial hjelp.

Gjennom Flyktninghjelpens skoleprogram Bedre læring lærte Nour enkle puste- og tankeøvelser som hjelper henne til å ta kontroll over stress og vonde tanker. Foto: Ahmed Mashharawi/ Flyktninghjelpen

Marerittene kan komme tilbake

I oktober og desember 2018 intervjuet Flyktninghjelpen 300 skolebarn fra 30 skoler, de fleste i områder nær det israelske grensegjerdet. Barna som var med i undersøkelsen var mellom 10 og 16 år gamle. Undersøkelsen viser at 68 prosent av skolebarna viser klare tegn på psykiske og sosiale vansker. 81 prosent sliter med å klare skolearbeid på grunn av stress. 54 prosent har ikke håp om en lysere fremtid.

Siden Mahmoud ble drept, har en av de andre brødrene til Nour vært med på demonstrasjonene ved grensegjerdet. Han kastet stein, og ble såret.

Nå er Nours mor blitt syk.

– Jeg er redd for at noe skal skje med henne. Jeg er så glad i mamma, sier Nour.

Hun er fortsatt redd.