Flyktningregnskapet 2017

Det globale flyktningbildet

Totalt var 65,6 millioner mennesker på flukt fra vold og væpnet konflikt i 2016. Dette er en økning på over 300.000 sammenliknet med 2015.

Antallet flyktninger steg med nær 900.000 til 25,4 millioner i 2016. Tallet på mennesker på flukt i eget land er 40,3 millioner, en nedgang på vel 500.000 sammenliknet med 2015.

Dette er femte året på rad vi ser at totaltallene stiger og dermed fortsetter antallet mennesker på flukt å ligge på et historisk høyt nivå. Et utviklingstrekk er at  antallet fordrevne i 2016 fortsetter å øke i flere afrikanske land. I DR Kongo ble 920.000 internt fordrevet bare i 2016 og i Sahel-beltet har den humanitære krisen gått fra vondt til verre. 

Midtøsten produserer fortsatt mange nye flyktninger og internt fordrevne - Syria har fremdeles flest nye i begge kategorier. Men totaltallene øker ikke fordi mange også returnerer. I resten av Asia er det en nedgang i antallet flyktninger.

Det er fortsatt et stort gap mellom midler det internasjonale samfunnet stiller til rådighet og de faktiske behov. I perioden 2007-2009 ble gjennomsnittlig 72 prosent av de humanitære appellene oppfylt, i perioden 20014-2016 var tallet 59 prosent.

De fem første landene på årets liste over neglisjerte fluktkriser ligger i Afrika. Mange av landene i Afrika som er herjet av konflikt, er blant verdens fattigste og sårbare og i tillegg har tørke flere steder ført til stor matmangel. Den store majoriteten av afrikanske flyktninger flykter til andre afrikanske land. Svært få fra store fluktland som Sør-Sudan, Burundi og Den demokratiske republikken Kongo kommer til Europa. 

Les billedteksten Disse guttene er fra Den demokratiske republikken Kongo. Men de er fordrevet fra sine hjem og har endt opp et annet sted i landet enn der de egentlig bor. Nå er de i Mpati, Nord-Kivu. Foto: Christian Jepsen/Flyktninghjelpen

I Syria, Irak og Jemen fortsetter krigshandlingene, mens millioner av mennesker på flukt er fanget av vår tids største humanitære kriser. Jemen er i dag et land i tilnærmet fritt fall mot avgrunnen Mangelen på politisk vilje til å løse konfliktene er slående. Det som dominerer bildet er stormakters spill om innflytelse og at terrorgruppers blinde vold fortsetter.  

I 2016 var det størst tilbakevending til Afghanistan. Rundt 620.000 registrerte og uregistrerte afghanske flyktninger returnerte til hjemlandet, ifølge FN. Pakistanske myndigheters stadig tøffere linje har gjort at mange har følt seg tvunget til å returnere til et land der sikkerhetssituasjonen stadig forverres.

 I februar 2017 avgjorde Kenyas høyesterett at det ville være grunnlovsstridig å stenge flyktningleiren Dadaab. Til tross for dette og tørken og sulten som truer befolkningen i Somalia, fortsetter myndighetene å presse på for å få stengt leiren og sende de somaliske flyktningene hjem. Tvungen retur til land i konflikt er ingen løsning på et flyktningproblem. I stedet risikerer man at tidligere flyktninger blir nye internt fordrevne.

De største mottakerlandene av nye flyktninger er i Europa og Afrika. Økningen av flyktninger fra Midtøsten havner i Europa, særlig Tyrkia, Tyskland og Sverige.  

Flyktningstrømmen fra Tyrkia til Hellas har nesten stoppet helt opp etter EU-Tyrkia-avtalen. Både Hellas og Italia får det meste av ansvaret for flyktninger som kommer sjøveien. Naboland forsøker å hindre at migrantene reiser videre.

Grensekontroller som stanser transitt fører til at det blir vanskeligere å komme seg til land lenger nord i Europa. Manglende ansvar og vilje til ansvarsfordeling mellom europeiske stater vises gjennom at relokaliseringsordningen har møtt mye motstand, særlig i Øst-Europa. Målet på 160.000 innen september 2017 kan ende så lavt som 30.000.

Flyktning-og migrantstrømmen fra Libya til Italia har økt, men her domineres strømmen av nasjonaliteter hvor få tradisjonelt får asyl. Europeiske ledere har inngått avtaler med en rekke transittland i Afrika for å hindre at migranter og flyktninger skal nå de europeiske strendene. Men en opphoping av migranter og flyktninger i Libya er ingen løsning. FN har dokumentert at Libya er et verstingland for barn på flukt og at det forekommer omfattende overgrep mot kvinner og barn. Flere hundretusener av mennesker er overlatt til sin egen skjebne.  

Mange av verdens store humanitære kriser finner sted i land med langvarig konflikt, som DR Kongo, Somalia og Afghanistan. Nå må det tas et krafttak, både for å løse disse, men også for å hindre at flere konflikter havner i samme kategori. Faren er stor for dette både i Den sentralafrikanske republikk, Nigeria og Jemen. Vi vet at langvarige konflikter fører til «donortretthet» og mindre oppmerksomhet i mediene.

Et lyspunkt i 2016 var inngåelsen av en fredsavtale mellom den colombianske regjeringen og FARC-geriljaen. Dette var et historisk gjennombrudd i en konflikt som har vart i over 50 år og som har kostet 260.000 mennesker livet og drevet over sju millioner på flukt. 

Hva er FNs nødhjelpsbudsjett?

Hvert år lager FN et eget budsjett for hva det vil koste å hjelpe mennesker i verdens kriseområder med den aller mest grunnleggende, humanitære støtten.

Budsjettet inneholder beregninger over hvor mange mennesker man tror vil trenge hjelp i den aktuelle krisen, og hvor mye det vil koste for FN og hjelpeorganisasjonene å bidra med nødvendig støtte.
Det er FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA) som har ansvar for å utarbeide budsjettet i samarbeid med deres humanitære partnere. Budsjettet lanseres mot slutten av året, sammen med en egen rapport kalt «Global Humanitarian Overview» og en appell til verdenssamfunnet om å bidra.

Private givere som stiftelser,næringsliv og privatpersoner kan også bidra, men de største og viktigste bidragsyterne til FNs nødhjelpsbudsjett er verdens stater og EU.

Giverne kan gi penger direkte til OCHA, øremerket arbeidet i en spesifikk krise eller et enkelt land, eller til FNs nødhjelpsfond (CERF), som finansierer igangsettingen av en nødhjelpsoperasjon med det samme en krise oppstår. Man kan også gi støtte direkte til hjelpeorganisasjonene som arbeider i de aktuelle krisene. FN gir informasjon om dette på sine hjemmesider for nødhjelpsbudsjettet.

De siste årene har behovene for nødhjelp vokst langt raskere enn donasjonene. Siden 2012 er behovet mer enn doblet, i stor grad et resultat av krigene i Syria og Irak. Som en konsekvens må FN og hjelpeorganisasjonene gjøre vanskelige prioriteringer om hvordan de tilgjengelige midlene skal fordeles. Det betyr alltid at noen mennesker i kriser ikke får den støtten de har rett på og trenger.

Kilder: www.interactive.unocha.org/publication/stateofaid/, www.humanitarianresponse.info


Det har de siste årene i stadig større grad blitt vektlagt å skape en bærekraftig humanitær respons der man prioritererbehovet for integrering av nødhjelp, gjenoppbygging og utvikling. Likevel er det fortsatt et gjennomgående skille mellom humanitært arbeid og utviklingsarbeid. Dersom den humanitære hjelpen ikke bare skal redde liv, men også bidra til reduksjon av faren for nye konflikter krever dette et tettere samarbeid mellom humanitære organisasjoner og utviklingsaktører.

Ikke minst i mange av de mest sårbare afrikanske statene er det viktig at «gråsoner» som forvitrer ansvar og hindrer utviklingen av helhetlige strategier viskes bort. I tillegg er det avgjørende å sikre at den humanitære hjelpen når alle som har rett på hjelp, uavhengig av ulike politiske agendaer, 

Verdens 10 mest neglisjerte fluktkriser

1. Den Sentralafrikanske Republikk
2. Den Demokratiske Rep. Kongo
3. Sudan
4. Sør-Sudan
5. Nigeria
6. Jemen
7. Palestina
8. Ukraina
9. Myanmar
10. Somalia

Les mer her