Et nødhjelps-budsjett i krise

Den ferske rapporten Too important to fail der eksperter diskuterer det voksende finansieringsgapet, uttrykker det på en god måte: «Aldri før har verden vært så generøs mot mennesker som er rammet av konflikter og katastrofer, og aldri før har generøsiteten vært så utilstrekkelig.» 

Selv Norge, som er en viktig giver, har de senere årene bidratt med en stadig mindre andel av det totale behovet for nødhjelp.

Mål om å nå alle 

Verden har gjort store framskritt det er verdt å glede oss over: Flere barn går på skole, og barnedødeligheten og fattigdommen er redusert. Men samtidig opplever vi at noen mennesker faller utenfor. 

Da Tusenårsmålene i fjor ble fulgt opp av de nye målene om bærekraftig utvikling, gikk vi fra et mål om å oppnå bedring for det store flertallet til et ambisiøst mål om å nå alle. Det vil bety at man trenger en forsterket innsats for de aller svakeste, ikke minst i de mest ustabile, sårbare og konfliktfylte landene. Det er ventet at innen 2030 vil så mye som 62 prosent av verdens fattige bo i land preget av krig og konflikt, ifølge FN. 

Innsatsen må trappes opp for flyktninger og internt fordrevne, for dem som lever i konfliktområder og for mennesker som er rammet av naturkatastrofer. For bak det økonomiske «finansieringsgapet» skjuler det seg enkeltindivider som frarøves muligheten til et verdig liv.  

La oss derfor snakke om Yazan. Han har flyktet fra Syria og bor i flyktningleiren Zaatari i Jordan. I 2015 var 8-åringen én av 750.000 syriske flyktningbarn i regionen som ikke fikk mulighet til å gå på skolen. Faren hans fortalte hvordan han desperat hadde forsøkt å innrullere sønnen sin på en av skolene i leiren, men uten å lykkes. Det var ingen plass til Yazan.   

Den unge gutten lekte ute i sanda, mens mange av de andre barna på hans alder var på skolen. Yazan kunne ønske han var én av dem. I stedet ble han i fjor et av ansiktene bak det store finansieringsgapet. 

Det ble også syriske Asmaa (12) i Nord-Libanon, som opplevde at matrasjonene til familien ble kuttet. Plutselig måtte den unge jenta bære på bekymringer barn skal slippe å bære: Ville familien klare å skaffe nok mat til neste måltid? Mangel på støtte har gjort at mange foreldre har sett seg nødt til sende barna til arbeid i det uformelle arbeidsmarkedet for å berge familien. 

De vi glemmer 

Verst er situasjonen likevel i områder uten strategisk betydning, de neglisjerte krisene ingen følger. Faktisk ligger fem av de ti mest underfinansierte krisene i fjor i Sahel, som i år topper listen over neglisjerte kriser. Det er også interessant å merke seg at alle de ti mest underfinansierte krisene utspiller seg i Afrika (se graf).  

I tillegg er det slik at nødhjelpsappellene ikke alltid reflekterer det reelle behovet. På tross av at de humanitære appellene er det beste vi har å lene oss på når vi forsøker kartlegge behovene i et område, er disse langt fra perfekte. Ofte sier de mer om hva hjelpeorganisasjoner mener de kan gjøre enn om de reelle behovene. Hvor mye penger man tenker at det vil være mulig å få og hjelpeorganisasjonenes tilgang til mennesker i nød, er med å påvirke selve appellen. 

Et godt eksempel er Syria-appellene, der det i fjor ble bedt om rundt 7500 kroner per syrisk flyktning og andre mottakere i nabolandene, men bare en firedel av dette per syrer i nød inne i Syria. Det betyr ikke at det er mye billigere å drive nødhjelpsarbeid inne i Syria enn i nabolandene, snarere tvert imot. Men på grunn av de mange hindringene hjelpearbeidere møter i de konfliktrammede områdene, er ambisjonsnivået lavere. De menneskene man ikke tror det vil være mulig å nå ut med støtte til, er ofte ganske enkelt strøket fra regnestykket. 

Redusere behovene 

La oss gå tilbake til rapporten Too important to fail som var oppsparket til en debatt om finansieringsordninger på en global nødhjelpskonferanse i mai, Verdens humanitære toppmøte. Rapporten peker på tre løsninger som henger tett sammen: Behovene må reduseres, vi må mobilisere mer penger og nødhjelpen må bli mer effektiv.

Det beste vil selvsagt være å redusere behovene. Nødhjelp refereres ofte til som et «plaster på såret». Hver dag setter vi på nye plaster, men kun politiske løsninger kan bidra til at vi unngår flere sår eller lege dem som alt har oppstått. For å redusere behovet må politiske ledere bilegge konflikter og kriger og sørge for at mennesker på flukt kan vende hjem eller gjenoppta sine liv på et nytt sted.

Det høye antallet mennesker på flukt i verden i dag reflekterer ikke bare at vi står overfor enkelte store, relativt nye konflikter, slik som krigen i Syria, men viser også at vi har mislyktes med å løse flere av de langvarige konfliktene, slik som i Kongo, Colombia, Sudan og Sør-Sudan. Av de ti krisene som drev flest mennesker på flukt i eget land i fjor, hadde halvparten vært på lista i mer enn et tiår.

I tillegg må vi investere i forebygging av konflikter og bygge opp lands evne til å stå imot naturkreftene. Det er nemlig ikke noe naturlig over konsekvensene av en naturkatastrofe. Hvordan hus og annen infrastruktur er bygget, hvordan varslingssystemene og landets institusjoner fungerer, og hvor godt forberedt man er, kan være avgjørende for hvorvidt en storm, tørke eller et jordskjelv resulterer i en katastrofe.

Med skoleplass: 12-åringene Yaseen (t.v.) og Omar har flyktet fra Syria og har gått på skole i flyktningleiren Zaatari i Jordan. Flyktninghjelpen gir utdanning til barn i krise. Vårt mål er å gi en million barn på flukt skoleplass innen utgangen av 2017. (Foto: Tiril Skarstein/Flyktninghjelpen)

Dessverre tyder mye på at antallet mennesker med behov for nødhjelp vil fortsette å øke. Dersom trenden fortsetter, vil det i 2030 være behov for 50 milliarder dollar til nødhjelp, langt mer enn dobbelt så mye som i dag, ifølge FN. Samtidig advarer Det internasjonale klimapanelet (IPCC) om at klima-relaterte katastrofer vil inntreffe med økt intensitet.

En annen måte å redusere behovet for penger på, vil være å sikre at vi får mer ut av hver krone. På tross av store forbedringer i nødhjelpsbransjen, er det alltid mulig å gjøre arbeidet mer effektivt. Ofte handler det om å ha evne og økonomi til å tenke langsiktig. Systemet er bygget opp for at FN og internasjonale organisasjoner skal svare på en krise ved å sette opp telt og andre raske, midlertidige løsninger.

Men dagens fluktkriser varer ofte i lang tid. Det kan være politisk vanskelig å svelge der og da at leirene som etableres vil være der i tiår, ikke år. Men med et slikt realistisk perspektiv vil vi kunne spare penger ved å sørge for at mennesker får et skikkelig tak over hodet fra dag én, i stedet for telt som må skiftes ut hvert år. Infrastruktur for vann og strøm kan installeres, i stedet for at man i lang tid benytter dyre og forurensende generatorer og kjører vann i tankbiler.

I tillegg vil det være behov for innovasjon, om vi skal løfte nødhjelpsbudsjettet ut av den krisen vi i øyeblikket er inne i. Der det lar seg gjøre, har det for eksempel vist seg at utdeling av kort, kontanter og kuponger ofte er mer kostnadseffektivt enn å dele ut mat og andre nødvendighetsartikler til mennesker i nød. Dette er også foretrukket av mottagerne og gir dem større valgfrihet og verdighet. Studier viser, ikke så overraskende, at mottagerne vet best selv hva de har bruk for.

Øke finansieringen 

Det er også knyttet håp til at innovative løsninger skal kunne være med å sørge for mer penger til nødhjelpsarbeidet, for eksempel gjennom globale «solidaritetsskatter» på flyreiser eller drivstoff.  

I dag er det også slik at det bare er et lite antall land som er med å bidra. 45 prosent av nødhjelpen som er rapportert inn til FN kommer fra bare tre land, USA, Storbritannia og Tyskland. Det viser et akutt behov for å få nye givere på banen. Men det er også resultatet at en del bidrag ikke telles med. Tyrkia, Libanon, Jordan, Pakistan, Iran, Etiopia, Kenya og Uganda huser i dag mer enn halvparten av verdens flyktninger. Mange av dem bruker store beløp på støtte til gjestene. 

Det store globale ansvaret disse landene tar må anerkjennes på en bedre måte enn vi gjør i dag og de må få mer støtte.  

Ja, vi kan! 

Så, hvor vanskelig er det egentlig å lukke finansieringsgapet? I 2016 har FN og internasjonale organisasjoner bedt om rundt 170 milliarder kroner til nødhjelpsarbeid. Det er et stort tall. Men det utgjør likevel godt under 2000 kroner for hvert av de rundt 90 millionene menneskene som er dekket i appellene. Prisen for å hjelpe dem er heller ikke fryktelig mye høyere enn hva det kostet å arrangere sommer-OL i London, og betydelig lavere enn kostnadene for sommer-OL i Beijing og vinter-OL i Sotsji (se grafikk).  

Det er med andre ord fullt mulig å tromme sammen de midlene som skal til for å sikre at mennesker i nød får tilstrekkelig støtte til å klare seg og til å leve et verdig liv.  

Krisen nødhjelpsbudsjettet er inne i er menneskeskapt, som kriser flest.