Denne saken er mer enn to år gammel
Naturkatastrofer er ikke noe som plutselig rammer, utenfor menneskelig kontroll. Det er noe vi kan påvirke, forebygge og forberede oss på, sier Nina M. Birkeland, klimarådgiver i Flyktninghjelpen.
Vi vet at tørke jevnlig rammer Etiopia. Vi vet at Bangladesh blir flomrammet hvert år. Vi vet at klimaendringer har gjort at forekomsten av stormer, flom og tørke er blitt hyppigere og kraftigere. Og vi vet hvilke områder som er mest sårbare for at mennesker drives på flukt. Nå må kunnskapen tas i bruk.
– Det humanitære systemet er vant til å trå til når katastrofen er et faktum. Fremover må vi legge inn støtet tidligere. Vi må bidra til at folk ikke trenger å flykte. Det krever systemendring, påpeker Birkeland.
Lang vei mot erkjennelse
De siste åtte årene har gjennomsnittlig 25,4 millioner mennesker blitt fordrevet i kjølvannet av plutselige naturkatastrofer hvert år. Alle verdens regioner er blitt rammet, men Asia er mest utsatt, med det høyeste antallet innbyggere i sårbare områder. Stormer og flom fordriver flest mennesker, mens i 2015 bidro også jordskjelvet i Nepal betydelig til statistikken.
Det finnes ingen totaltall på hvor mange som var fordrevet av naturkatastrofer ved utløpet av 2015, slik det gjør for dem som flykter fra krig og konflikt. Men studier viser at mange forblir fordrevet over lang tid, noen så lenge som i over 25 år.
Risikoen for å måtte forlate hjemmet sitt etter en plutselig naturkatastrofe, er i dag dobbelt så stor som i 1970 (justert for befolkningsvekst), ifølge Flyktninghjelpens senter for internt fordrevne (IDMC).
Innen 2050 vil dessuten anslagsvis 50 til 200 millioner mennesker – hovedsakelig bønder og fiskere – måtte finne seg et nytt sted å leve, fordi klimaendringene over tid gradvis forringer miljøet, ifølge FN-universitetets institutt for miljø og personsikkerhet og Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM). Dette blir ofte behandlet som et fremtidig problem, men det er sterke indikasjoner på at denne fremtiden er nærmere enn vi tror. Og det er i forlengelsen av denne utviklingen den virkelig store folkevandringen kommer, både internt i land og over landegrenser.
I deler av Kenya, Etiopia og Somalia står for eksempel mange av dem som lever av husdyrhold allerede i fare for å bli permanent fordrevet av tørke, som rammer stadig hyppigere og hardere. På Salomonøyene har fem små ubebodde øyer nå forsvunnet på grunn av økt havnivå, ifølge magasinet New Scientist. På seks andre øyer har store landområder blitt vasket på havet, og hele landsbyer har måttet flytte, viser ferske studier.
Slike snikende katastrofer er ofte med på å forsterke andre årsaker til fordrivelse, som krig og konflikt. For det er sjelden bare én årsak til at mennesker drives på flukt. I sin siste statusrapport om internt fordrevne beskriver IDMC særlig tørke som en utløsende faktor.
Tilpasning
Det er nå 26 år siden FNs klimapanel (IPCC) slo fast at en av de alvorligste følgene av klimaendringene er at mennesker blir fordrevet. Først det siste året har verdenssamfunnet for alvor begynt å konkretisere hvordan slik fordrivelse skal håndteres i praksis.
Lenge var oppmerksomheten rettet mot å hindre ytterligere klimaendringer gjennom å kutte utslipp – ”mitigation”. Etter hvert ble det klart at klimaendringer allerede var et faktum og bare ville eskalere, selv med utslippskutt.
Da partene til FNs klimakonvensjon (UNFCCC) møttes til sin årlige forhandlingsrunde på Bali i 2007, kom behovet for tilpasning – ”adaptation” – til de uunngåelige endringene for alvor på agendaen. Men fordrivelse var fortsatt ikke en del av diskusjonen.
– Motvilligheten mot å inkludere nok et tema i tilpasningsdebatten, som gjør industrilandenes regning enda større, har bidratt til at det tok lang tid å få fordrivelse med i diskusjonen, mener Nina M. Birkeland.
Det er nemlig befolkningen i utviklingslandene som kjenner klimaendringene hardest på kroppen, mens industrilandene har bidratt mest til de klimaødeleggende utslippene. Tilpasningsdebatten har derfor til nå handlet om i hvor stor grad det er utslippslandenes ansvar å betale for at fattige land kan tilpasse seg klimaendringer de ikke har vært med på å skape.
Vendepunktet kom for alvor under klimaforhandlingene i Cancun i 2010. Avtalepartnerne ble enige om å evaluere i hvor stor grad klimaendringer og naturkatastrofer fører til at mennesker forflytter seg. Et første skritt var tatt.
Fordrivelse kan forhindres
Siden den gang har mye skjedd. Ideen om tilpasning er ikke lenger et tema som kun hører klimaforhandlingene til, eller som er begrenset til en erstatningsdiskusjon – selv om den fortsatt er sentral. I dag snakker man stadig mer om forebygging.
Det humanitære systemet har plukket opp ballen og gått i seg selv. For organisasjonene som jobber med fordrevne, er ikke spørsmålet lenger bare: ”Hvordan kan vi best hjelpe de som har flyktet fra flom, storm eller jordskjelv?” Spørsmålet er snarere: ”Hvordan kan vi hindre at de må flykte i utgangspunktet”?
Man snakker om å bygge motstandskraft – ”resilience” – mot katastrofene vi vet vil ramme. Sette i verk tiltak som reduserer konsekvensene av en naturkatastrofe og gjør det mulig for folk å leve videre i områder med en stadig mer lunefull natur. Eller som gjør at folk raskt kan vende tilbake, og som sikrer at utviklingsfremskritt ikke reverseres.
Mulige tiltak spenner fra å utvikle matvekster som greier seg bedre mot flom eller tørke, til å bygge hus som tåler en storm. Fra planlagt, frivillig flytting eller migrasjon, for å hindre at mennesker må flykte hals over hodet på et senere tidspunkt, til tilgang på værdata som gjør at bøndene kan høste avlingen i tide, før ekstremregn og flom ødelegger den.
Bangladesh i forkant
Bangladesh – et av verdens mest utsatte land når det gjelder flom, storm, jordskred, jordskjelv og tsunamier – er et eksempel på at forebygging virker: I 1970 døde en halv million mennesker i en storflom i Bangladesh. Flommen i 2007 var enda verre, men “bare” 4200 døde.
Myndighetene har lenge arbeidet målrettet for å begrense omfanget når katastrofene rammer. I 2013 fikk landet for eksempel på plass et jordskredvarslingssystem, som er utviklet i samarbeid med Norges Geologiske Institutt. Værstasjoner som beregner jordskredfaren sender ut automatisk SMS-varsling til lokale kontaktpersoner når det er fare på ferde. Kontaktpersonene varsler så lokalbefolkningen om å evakuere. Det redder ikke bare liv, men gjør at folk kan sikre eiendeler og bolig før de evakuerer, slik at sjansene er større for at de har noe returnere til – og ikke blir fordrevet over tid.
”Disaster Risk Reduction” er den tekniske betegnelsen. Konseptet er ikke nytt, men fokus har tradisjonelt vært på å redusere tap av liv og verdier. Da 187 land i mars 2015 ble enige om et nytt rammeverk for hvordan man kunne redusere belastningen på mennesker og miljø i kjølvannet av naturkatastrofer – The Sendai Framework for Disaster Reduction 2015-2030 – ble konkrete tiltak for å forebygge fordrivelse inkludert for første gang.
Det oppløftende nå er at vi ser hvor mye vi faktisk kan gjøreKari Helene Partapuoli, leder i Utviklingsfondet
Systemendring
Forebyggingstanken snur opp ned på måten den humanitære verdenen har jobbet til nå. Tradisjonelt har oppmerksomheten vært rettet mot å hjelpe etter at flom og storm, jordras og vulkanutbrudd har sveipet med seg liv og levebrød. Skal man forebygge fordrivelse, må man være der før det skjer. Det krever systemendring – nye programmer, nye måter å jobbe på, tilstedeværelse over tid og et nytt finansieringssystem.
Både donorer og hjelpeorganisasjoner må gå vekk fra den tradisjonelle silotankegangen, der man enten finansierer og driver akutt nødhjelp eller utvikling, og der det er tette skott mellom to.
Alle må arbeide i et kontinuum der programmer og pengestrømmer følger prosessen helt fra forebygging, via akutt humanitær nødhjelp og over i utviklingsfasen. Overgangene må være sømløse og ikke slik som i dag, der både prosjekter og penger er øremerket den ene eller den andre fasen, og ikke umiddelbart kan tas med videre.
Fremtidsrettet prosjekt
Somalia har lenge vært kroneksempelet på et land der den samlede påkjenningen av konflikt og naturkatastrofer har ført til gjentatt fordrivelse. Et land der knapphet på ressurser på grunn av for eksempel tørke og flom, har bidratt til det allerede kompliserte konfliktbildet.
Tradisjonelt har hjelpeorganisasjonene konsentrert seg om å håndtere de akutte situasjonene. Men i november 2013 startet en sammenslutning, som nå teller fem internasjonale organisasjoner og fire lokale, et mer langsiktig program som skal øke motstandskraften i totalt 167 lokalsamfunn i de hardest rammede områdene i Sør- og Sentral-Somalia. Prosjektet kalles BRCiS – ”Building Resilient Communities in Somalia”. Lokalsamfunnene er selv involvert i å definere behovene.
– I dette prosjektet har store donorer som Det britiske bistandsdepartementet (DFID) og Europakommisjonens humanitære kontor (ECHO) klart å frigjøre seg fra silotankegangen og bidratt til et prosjekt som fleksibelt kombinerer forebygging av fordrivelse med kriserespons og klassiske utviklingsprosjekter, forteller Nina M. Birkeland, klimarådgiver i Flyktninghjelpen.
Må samarbeide mer
– Til nå har den humanitære sektoren og utviklingssektoren gjerne jobbet på hver sin tue. Nå må vi klare å se forbi vårt eget mandat, vår egen spesialitet og samarbeide mer med andre aktører som kan det vi ikke kan. Vi må også slippe nye aktører til, som det private næringsliv, fortsetter Nina M. Birkeland.
Disse systemendringene ble for alvor stadfestet på verdens første humanitære toppmøte i Istanbul i mai 2016, som samlet både politikere, sivilsamfunn, organisasjoner og private aktører for å stake ut veien videre for den humanitære sektoren.
Toppmøtet stadfestet også at alt henger sammen med alt. Som at fattigdomsbekjempelse, bærekraftig byutvikling og fredsbygging også bidrar til å forebygge fordrivelse etter naturkatastrofer eller klimaendringer.
Vår analyse av hovedårsakene til naturkatastroferelatert fordrivelse viser at økonomiske og politiske faktorer også her spiller en nøkkelrolleIDMC i Global Report on Internal Displacement 2016
I tilfeller med langvarig fordrivelse er det for eksempel ofte politiske årsaker til at folk ikke kan vende tilbake. Etter jordskjelvene i Nepal i april og mai 2015, er risikoen nå stor for at fordrivelsen blir langvarig. På grunn av politisk ustabilitet og svak politisk styring har mange internt fordrevne verken fått den beskyttelsen eller den hjelpen de trenger.
Finansiering mangler
Et av de største hindrene for reell forebygging av fordrivelse er og blir penger.
– Donorene er blitt bevisste på behovet, men pengene er ikke der ennå. Finansiering er en av de virkelige utfordringene og må styrkes betydelig, sier Kari Helene Partapuoli.
Argumentet om at det er billigere å forebygge enn å reparere går hjem hos de fleste donorer. Problemet er at kassa er tilsynelatende tom. Verden er preget av flere store, pågående og krevende kriser, der den humanitære responsen er grovt underfinansiert. – det mangler 15 milliarder dollar i forhold til det rapporterte behovet. Da er det vanskeligere å be om penger til det som ennå ikke har skjedd.
– Det gjelder ikke bare det internasjonale samfunnet. Heller ikke nasjonalt finnes det finansielle muskler. Dette er nemlig ikke det internasjonale samfunnets ansvar alene, selv om klimarettferdighet innebærer at industrilandene må bidra betydelig, påpeker Partapuoli.
Hun mener et godt sted å starte for det internasjonale samfunnet, er å støtte opp om gode, nasjonale initiativer. Etiopia, som akkurat nå opplever den verste tørken siden 1980-tallet, har for eksempel utviklet en nasjonal strategi for å styrke motstandskraften mot tørke. Men den pågående katastrofen viser at de har viljen og planen, men ikke pengene til å gjennomføre den.
Klimafondet
Det grønne klimafondet, som ble formelt opprettet under klimaforhandlingene i Cancun i 2010, kan potensielt bli en viktig finansieringskilde for de hardest rammede landene. Tanken er at utviklingsland skal kunne søke om støtte til både utslippsbegrensning og tilpasning. Foreløpig er det bare ”småpenger” i potten – 10 milliarder dollar. Norge er blant de største bidragsyterne, med 400 millioner dollar.
Klimaforhandlingene i Paris i desember 2015 slo fast at innen 2020 skal ”klimafinansiering” fra klimafondet og et bredt spekter av andre kilder utgjøre 100 milliarder dollar årlig. Under de neste klimaforhandlingene i Marrakech i desember 2016, er håpet at flere land vil forplikte seg til å bidra.
– Det som er viktig for oss, er at kriteriene for de ulike finansieringskildene legger til rette for at land kan søke om tilpasningsmidler til å forebygge også fordrivelse, påpeker Nina M. Birkeland.
– Klimafondet er et godt tiltak, men vi må også skape andre finansieringsmekanismer, som kan finansiere tiltak i mindre skala enn det klimafondet skal gjøre, understreker Kari Helene Partapuoli.
Veien til Marrakech
Mange parallelle prosesser er med på å drive dette saksfeltet fremover – nasjonalt og internasjonalt, i stater og i organisasjoner. Men de årlige klimaforhandlingene er fortsatt en viktig ”gullstandard” for reelle endringer når det gjelder fordrivelse i kjølvannet av naturkatastrofer og klimaendringer. Det er her verdens land påtar seg de store overordnede, nasjonale forpliktelsene og legger lista som påvirker også andre prosesser.
– Utviklingslandene mener fortsatt at klimaforhandlingene legger for liten vekt på tilpasning, at de rike landene er mest interessert i å diskutere utslippskutt, sier Arvid Solheim. Han er klimarådgiver for Forum for utvikling og miljø og har fulgt klimaforhandlingene tett gjennom flere år.
– Men det var et betydelig skifte i retorikk og tenkemåte i Paris, fortsetter Solheim.
Nå snakker partene mer om hvordan tilpasning og utslippsreduksjoner henger sammen, og at man ikke kan se det ene uavhengig av det andre. Partene var også villige til å diskutere ”tap og skade”, som er noe mer enn tilpasning:
– Når man tilpasser seg, finner man måter å leve med problemet. Men om du mister noe permanent, som når øya eller jorden din blir borte eller du dør, så kan du ikke tilpasse deg, forklarer Solheim.
Han mener vi i årene som kommer vil få forsikringer og ordninger for ansvarsfordeling for naturskader i flere land. Han tror også donorer vil bli mer villige til å skyte inn midler i tiltak som reduserer skadeomfanget etter naturkatastrofer, øker beredskapen og finner alternativer der tilpasning ikke lenger er mulig.
– Jeg tror neppe det blir noen revolusjon under de neste klimaforhandlingene i Marrakech i desember heller. Men der skal partene vedta en femårs arbeidsplan for hele det internasjonale arbeidet med tap og skade. Jeg tror vi om noen år vil se tilbake på Paris og Marrakech som da ting virkelig begynte å endre seg, avslutter han.