Laudolino Carlos Medina leder arbeidet til AMIC (Associacão dos Amigos da Crianca) i Guinea Bissau. De følger opp 770 barn, men sier antallet barn som utnyttes er mye, mye høyere. Det finnes svært lite informasjon og AMIC må stole på lokale informanter rundt omkring for å fange opp barn som trenger hjelp.
Jeg blir tatt imot av smilende jenter, fulle av energi og spørsmål. Et nyfødt lite barn som ligger på et teppe på verandaen blir raskt tatt opp av en tiåring før stoler settes frem. Jentene her er fra 0 til 23 år. De fleste er i tenårene. Noen har blitt plukket opp av FN, andre av politiet eller AMICs egne informanter.
Skulle tvangsgiftes
Jeg kommer i prat med Bintu (som ikke er hennes virkelig navn). Hun er 16 år og har vært her i ett år. Hun ble satt bort til en tante som ville tvangsgifte henne da hun fylte 15 år, men Bintu rømte. Hun tok en stor sjanse og var helt alene i verden. Ingen fra familien har besøkt henne etter hun kom hit.
– Jeg er så glad for å være her, sier hun.
– Jeg får gå på den lokale skolen, vi dyrker en åkerlapp, de eldre kvinnene i landsbyen er våre mødre og aller viktigst; Vi har hverandre, sier Bintu med et strålende smil.
Tar vare på hverandre
Det er lett å observere at jentene har et fantastisk samhold. De eldre kvinnene er til stede og passer på. De er selv fattige og har mange egne barn, men stiller alltid opp for jentene på senteret. Dette er noe av den flotteste kvinnesolidariteten jeg har sett på nært hold.
Ressursene er svært knappe. 50 kilo ris på 86 jenter skal vare i 45 dager. Dette er ikke nok og flere av de eldre jentene sløyfer ofte måltider. Det finnes heller ikke profesjonell hjelp for de som er traumatiserte på grunn av mishandling og overgrep, men her kommer de eldre kvinnene inn. Deres forståelse og erfaring er gull verdt.
Jentene får bli til de kan klare seg selv. Den eldste er 23 år og fremstår som den fødte leder. Hun vil så gjerne ta høyere utdanning, men har ikke penger hverken til skole eller transport. Alle lytter når hun tar ordet og hun snakker på vegne av alle. Med meg har jeg en representant fra FN-systemet (UNODC) som sitter måpende og hører på. Han snur seg mot meg og sier: Tenk om hun kunne ledet dette landet. Hadde du spurt henne, er jeg sikker på hun hadde svart: Yes, I can.
Utsatt for overgrep
Til tross for få ressurser er jentene her heldige. Blandingen av ekstrem fattigdom og kulturelt betingede holdninger gir lokale forklaringer på hvorfor utnyttelsen av barn er så utbredt. Et grelt eksempel er lovverket der det står at hvis man dreper et barn besatt av onde ånder, for eksempel hvis barnet er handikappet, er straffen maksimum 4 år, mens den normalt ved drap er 16 år.
På grensen til Senegal har AMIC et annet senter for jenter fra Guinea Bissau sendt til nabolandet for å gå på såkalte religiøse skoler. I Senegal blir de organisert i grupper for å tigge penger som overlates til de religiøse lederne. De lever på gata og er sårbare for alle typer overgrep.
– Det verste er at de religiøse lederne fortsetter å bli respektert selv når de avsløres, sier Luis Fonseca, journalist som har jobbet med problematikk knyttet til menneskehandel i Guinea Bissau.
– Foreldrene er ikke nødvendigvis glade når barna returnerer. Kvinnene føder mange barn og det blir mange munner å mette. Dessuten mangler det skoler og tilbud for barn, fortsetter Luis.
Guinea Bissau er både opprinnelsesland, transittland og destinasjonsland for menneskehandel. Det siste begrenser seg til barnearbeidere fra naboland som arbeider nærmest gratis på cashewplantasjer.
I Vest-Afrika er det stor bevegelse av mennesker og varer, og ofrene for menneskehandel fraktes dit profitten er størst. Mange lokkes med falske løfter som de oppdager for sent. De mest kjente former for utnyttelse er prostitusjon, tvangsarbeid, organisert tigging og fjerning av organer.