Jeg hører samtaler skurre fra satellitt-telefonen. Kollegaer som sjekker om de andre er i trygghet. Teltduker blafrer i vinden. Noen uker tidligere sovnet jeg til den samme lyden, her, under Leers himmel i Sør-Sudan.
Vårt arbeid i Leer har alltid minnet meg om barneboken: The Little Engine That Could. Det føltes som en kamp. Hver gang arbeidet vårt tok to steg i riktig retning, gikk vi alltid ett tilbake.
Leer er ikke et enkelt sted, selv på sine gode dager. Mangelen på sosiale tjenester og en historie av konflikt, gjør det hardt for de lokale å forbedre sine livsvilkår. I løpet av de siste to og et halvt år, har volden stadig blusset opp. Det føles ofte som om vi gjenoppbygget et området etter en apokalypse.
Etter at borgerkrigen brøt ut i 2013, har Leer blitt ødelagt utallige ganger. Noen av de verste grusomhetene ble utført her.
Det eneste sykehuset i området, drevet av Leger uten grenser, ble ødelagt. Pasientene ble drept mens de lå i sengene. 60 unge menn ble kvalt etter å ha blitt fanget i en konteiner i nærheten av et katolsk misjonærområde.
En påminning om alle de døde henger i luften. Askehauger på bakken viser hvor leirhytter en gang stod. Brent ned til grunnen. I dag er de et tegn på at du står ved en gravplass.
Det har vært en rolig periode. Vi opprettet to operasjonsbaser hvor vi kunne dele ut telt og materialer. Vi gjenåpnet 21 grunnskoler og hjalp mer enn 6.000 barn for første gang siden krigen brøt ut. Vi delte ut bygningsmaterialer til hus for familier på flukt, og hjalp nesten 11.000 husholdninger med frø og verktøy til jordbruk.
For to uker siden gikk væpnede grupper igjen til kamp i Leer. Kvinner og barn ble igjen drevet på flukt til sumpene. De samme sumpene de gjemte seg i den gangen i 2014-2015. Eiendelene deres ligger igjen, skolemateriale og verktøy som Flyktninghjelpen hadde delt ut bare få uker tidligere.
Jeg ser for meg tankene som gikk gjennom hodet til barna, mens de løper i sikkerhet. Forbereder seg på å overleve på vannliljer og gress, atter en gang. Minnene om skolesang og lek forsvinner raskt.
Jeg ser for meg hvordan våre lokalt ansatte gjemmer seg i sumpene. Jeg kan neste høre samtalene de har seg i mellom. Lærerne som sitter på huk i buskene, og tenker på om de noen gang får en ny sjanse til å gjenåpne skolene. Bekymrede bønder som tenker på om de noen gang får høstet frøene de nettopp sådde.
Hvor mange ganger kan man gjenoppbygge et samfunn?
Hollyn jobber for Flyktninghjelpen og har jobbet i Sør-Sudan i fire år. Klikk her dersom du ønsker å vite mer om Flyktninghjelpens arbeid i Sør-Sudan.
-scr%20(1).jpg?width=768&height=384)
