Konflikten i Kachin-staten nordøst i Myanmar blir kalt “den glemte konflikten”. De siste årene har tusenvis blitt drevet på flukt som følge av kamper mellom regjeringshæren og opprørshæren i Kachin.
Vi møter Hkawn Htoi og barna i byen Bhamo, hvor hun bor i Lisu Camp for internt fordrevne. 32-åringen hadde aldri forestilt seg at hun en gang skulle måtte flykte fra hjemmet sitt.
– I hele mitt liv trodde jeg aldri at jeg skulle leve på flukt i mitt eget land, men nå gjør jeg det. Det er virkeligheten, slår hun fast.
Tiår med konflikt
Helt siden landet ble uavhengig i 1948, har Myanmar vært preget av interne konflikter mellom myndighetene og etniske grupper som vil ha økt innflytelse. Gjennom flere tiår med konflikt har flere hundretusener blitt fordrevet. Hver dag må nye mennesker flykte og forlate alt de eier. Mange har måttet flykte flere ganger.
Siden slutten av 2011 har regjeringen signert våpenhvileavtaler med de fleste væpnede gruppene. I oktober 2015 ble det forhandlet frem en landsomfattende våpenhvileavtale med åtte av de største etniske, væpnede gruppene. Forhandlinger pågår, men fremdeles er det grupper som ikke har signert avtalen.
Kampene kom til landsbyen
I 2011 brøt det ut kamper mellom regjeringshæren og Kachin-hæren i utkanten av Hkawns landsby, et par timers kjøretur nord for Bhamo.
– Det var kamphandlinger i fjellområdene utenfor landsbyen. Så kom kampene nærmere landsbyen. Vi følte at vi var i stor fare, sier hun.
En dag begynte soldatene å skyte inne i landsbyen. De kunne høre kampflyene i lufta over dem.
– Jeg var gravid, og datteren min krabbet fortsatt. Jeg skjønte at jeg ikke kunne bli, så jeg sa til mannen min at vi måtte dra et sted. Til byen eller hvor som helst, for å komme oss vekk fra denne krigen.
De tok seg kun tid til å pakke noen få ting og klær, før de flyktet på en motorsykkel, direkte til Bhamo.
Livet i leiren
De første par årene leide den lille familien et rom i Bhamo. Etter en stund kom de i kontakt med folk fra hjembyen deres som bodde i Lisu Camp. De bestemte seg for å flytte dit.
– Vi har et sted å bo, men vi må leve med mange andre mennesker, sier Hkawn. Hun begynner å gråte.
– Det er vanskelig å finne arbeid her.
Hun prøver å fylle tiden sin og være aktiv i leirfellesskapet. Hun deltar på alle de forskjellige kursene som tilbys av hjelpeorganisasjoner, som blant annet opplæring i leirdrift og leirkoordinering hos Flyktninghjelpen. Hun veileder også skolebarn i leiren, fra barnehage til fjerde klasse, i de ulike fagene de har.
Noen ganger arbeider hun ved en av gårdene rundt Bhamo.
Hkawns ektemann er elektriker. Hjemme i landsbyen drev de en elektronikkforretning sammen. Nå drar han i perioder til en annen landsby, et par timer fra Bhamo, for å jobbe i en liten butikk hvor de reparerer telefoner, TV og elektronisk utstyr. Også i denne landsbyen pågår det kamphandlinger. Ektemannen drar dit på hverdager og kommer tilbake i helgene. Hkawn er like bekymret hver gang.
– Jeg sier at han må ta vare på seg selv og være på vakt.
Savner hjemmet
– Jeg savner landsbyen min. Det var hjemmet mitt, og jeg har så veldig lyst til å dra tilbake.
Hjemme hadde hun alt hun ønsket seg: Et gårdsbruk, et stykke land å jobbe på, og forretningen som de levde av.
– Jeg var hjemme en gang i fjor. Det er ingen hus igjen, bare busker.
Regjeringshæren har inntatt hele landsbyen og satt opp en militærbaseleir.
– Nå har vi mistet alt. Selv om vi drar tilbake, er det ingenting igjen lenger. Alt har blitt brent ned. Vi er i en situasjon uten noe håp igjen.
Glad i å gå på skolen
Hkawns høyeste ønske er at barna hennes skal få seg en god utdannelse. Datteren Rosy (7) går på skole i nabolandsbyen. De fleste av elevene der er internt fordrevne. Verdens matvareprogram sørger for skolelunsj til alle.
Rosy går i andre klasse. Den oppvakte jenta er så glad i å gå på skolen at hun besøker læreren sin hver kveld. Hun lærer også lillebror Johnson (5) alfabetet.
– Hun vant første premie da hun var i barnehage, og hun gikk ut av første klasse med toppkarakterer, forteller moren stolt.
Bekymret for barna
Hkawn vil at familien skal leve lykkelig og være uavhengig av hjelp fra andre. Men hun har lite håp.
– Jeg vil at barna mine skal ha utdannelse. Jeg vil at de skal ha en lys fremtid, men jeg har ingen mulighet til å betale for utdanningen deres.
Hun håper at hun en dag vil få mulighet til å flytte tilbake til landsbyen hun kommer i fra.
– Jeg vil ikke bo her, sier Hkawn.
– Jeg håper det blir fred i landet vårt snart, og at vi kan reise hjem igjen i trygghet.
Flyktninghjelpen i Myanmar
Vi jobber for mennesker på flukt og andre som er rammet av konflikt i Myanmar. Vi har arbeidet i landet siden 2008, og har til sammen syv feltkontorer.
- Bygger skoler og brønner som er konstruert for å tåle naturkatastrofer best mulig.
- Bistår med å skaffe ID-papirer og annen viktig dokumentasjon.
- Driver skoletilbud for barn og yrkesutdanning for ungdom.
- Drift av leirer.
- Les mer: Flyktninghjelpen i Myanmar
