Hver dag går Diane (10) på bare føtter den korte veien fra teltet hun bor i, og bort til byggeplassen. Der står hun og ser på det store skolebygget som Flyktninghjelpen setter opp. Hun vet at det blir 18 klasserom, hvert med plass til 51 barn. Et av dem skal bli hennes.
Skolen - som åpner i disse dager - kommer til å fylles opp fort. Siden 2015 har 400.000 mennesker flyktet fra Burundi. 250.000 har søkt tilflukt i Tanzania – halvparten av dem er barn og unge.
Flyktningene bor i tre overfylte leirer. En av dem er Mtendeli, Der bor Diane og 51.798 andre burundiere. Det humanitære arbeidet for disse flyktningene er sterkt underfinansiert.
I mai 2017 hadde FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) mottatt bare to prosent av pengene som skal gå til å dekke de mest grunnleggende behov.
Faren ble bortført
Diane har fått lov til å gå inn i et av de nye, tomme klasserommene for å se hvordan de ser ut. Der henger det en stor, svart tavle. Tenk å få skrive på den. Hun skal begynne i en spesialklasse for barn som skal ta igjen undervisning de har mistet som følge av flukten.
I hjemlandet gikk hun i tredje klasse på Kumwumi grunnskole. Favorittfagene var kirundi, som er hovedspråket i Burundi, og matematikk. Hun likte læreren sin godt. Det var en dame som var god til å fortelle historier.
Livet var trygt og godt. Faren til Diane jobbet med å produsere byggestein. Moren hennes, Josiane (37), dyrket kassava, bønner og grønnsaker. Familien eide sin egen jord og de bodde i et godt hus. Men en kveld i fjor endret alt seg. “Imbonerakure” er den lokale militsgruppen i Ruyigi provinsen i Burundi, som er kjent for å bortføre og ta livet av folk.
De kom en natt i september, og omringet Dianes hus. Foreldre og syv barn våknet av at mennene ropte på Dianes far. Da han kom ut, tok de ham. Dro ham med seg inn i mørket. Han forsvant. Nå vet ingen om han fortsatt er i live.
Slet med frykt
Tilbake satt de fulle av frykt. Hva kom til å skje med Dianes far? Ville mennene komme tilbake og hente resten av familien? To dager etter bortførelsen bestemte Dianes mor, Josiane, at de skulle flykte. Det måtte skje i all hast. Hun forteller:
– Vi fikk bare med oss noen få klesplagg. Da vi kom frem til leiren i Tanzania, ble barna syke. De slet med frykt.
Hun forteller hvordan ungene ble deprimerte. At de stadig gjentok at de savnet faren sin. Det var heller ikke lett for dem at de hadde måttet reise fra alt de eide. Nå bodde de bare i et telt, og hadde ikke en gang strøm.
Håp for fremtiden
Men den nye skolen i Mtendeli leir bringer i hvert fall håp om bedre tider. Diane vet at utdannelse kan føre til at hun en gang i fremtiden kan få en jobb og klare deg selv.
Moren hennes sier:
– I leiren er det tross alt fredelig. Vi har vår frihet. Snart skal barna begynne på skolen igjen. Kanskje får vi det like fint som vi hadde det i Burundi?
