Hellas: Telt beskytter ikke mot kulde

Plaster på såret

Vinteren, og den uanmeldte kulden, har åpnet verdens øyne for lidelsene på Europas dørstokk. Flyktninghjelpen og andre aktører jobber hardt for å hjelpe greske myndigheter med å takle de store humanitære utfordringene. Det haster med å redde liv, men dette arbeidet er likevel kun midlertidige løsninger på de virkelige problemene. Det er behov for en politisk løsning som burde vært på plass for lenge siden, og som krever at europeiske land viser solidaritet og respekterer disse menneskenes rett til å søke beskyttelse.

Flyktninghjelpen har tatt til orde for at lagerbyggene som nå huser hundrevis av flyktninger ikke egner seg som bosted og burde vært stengt. Som en kriseløsning, jobber Flyktninghjelpen med å finne leiligheter og hotellrom for de mest sårbare flyktningene nord i landet.

– Det har vært en utfordring å finne utleiere og hotelleiere som er villige til å huse flyktningene, men de siste ukene har vi endelig sett en fremgang og har kunnet tilby trygge, varme husrom til dem som trenger det aller mest. I tillegg har vi, i mangel på bedre alternativer, isolert noen av teltene og satt opp felles oppvarmede oppholdsrom. Slik kan i det minste barn, eldre og syke ha et sted å gå til for å få varmen i seg, sier Gianmaria Pinto, som leder Flyktninghjelpens arbeid i Hellas.

Mister håpet

Kulden rammer mennesker i en allerede desperat situasjon. De får ikke tilgang til rettshjelp og informasjon om hva som skal skje med dem videre. Bare et fåtall av barna får utdanning, de over 15 år inkluderes ikke engang i det offentlige skoletilbudet. Syke og gamle får ikke helsehjelp. Men verst av alt, er at håpet er i ferd med å forsvinne.

– I tillegg til farene ekstremværet fører med seg, uttrykker flyktningene desperasjon. De har mistet håpet, og plages av å ikke vite hva fremtiden vil bringe, sier Pinto.

For mange er denne usikkerheten den aller største byrden å bære. Etter at nabolandene stengte grensene og EU-Tyrkia avtalen ble inngått i mars 2016, har de ikke hatt mulighet til å dra noen steder. De bryr seg mindre om hvordan de skal klare seg igjennom enda en dag, og bekymrer seg for hva som skal skje etter det. De lengter etter en fremtid.

– En mann fortalte meg at han ville ta sitt eget liv. Han er en voksen mann med barn, de overlevde krig i Syria og den farlige flukten over Middelhavet. Nå som han endelig er i sikkerhet, ser han ingen grunn til å leve videre, han har mistet håpet, forteller Claire Whelan, som er rådgiver for Flyktninghjelpen i Hellas.

Relokaliseringen går tregt

I september 2015 la EU kommisjonen frem en ordning som tok sikte på å overføre 60.000 asylsøkere fra Hellas til andre europeiske land. Der skulle de få sine søknader behandlet. Så langt har bare 11,5 prosent av disse flyttet, og relokaliseringen er basert på hvilken nasjonalitet de har, ikke deres individuelle beskyttelsesbehov. Dessuten går familiegjenforeningen langsomt. 2.300 barn som har kommet til Hellas uten foreldrene sine er fremdeles alene i landet, og nesten 1.500 av disse har ikke et sted å bo.

Samtidig fortsetter det å komme flyktninger og migranter over Middelhavet til Hellas. Bare i desember i fjor kom det 500. Flertallet av disse kommer, ifølge offisielle tall, fra Irak, Syria og Afghanistan, land som fremdeles er preget av krig og konflikt.

– Uavhengig av hvor disse menneskene kommer fra, kan man ikke på forhånd bedømme om de er flyktninger med rett på beskyttelse, eller om de har forlatt hjemmene sine av andre grunner. Først må de igjennom en prosess der de blant annet intervjues. Dessuten skal man behandles humant og med respekt uansett hvor man kommer fra, sier Whelan.

Det haster med å sikre at disse menneskene får nok mat og varme. Flyktninghjelpen fortsetter å tilby livreddende hjelp på alle de måtene vi kan. Men skal man på sikt redde livet, håpet og fremtiden til de mange som er strandet i Hellas, må europeiske land leve opp til sine lovnader og finne varige løsninger.