Les billedteksten En dame selger epler på markedet i Abidjan 8. januar 2017. Situasjonen har roet seg i byen etter soldatopprøret som startet fredag 6. januar. Foto: EPA/LEGNAN KOULA/NTB Scanpix

Spent i Elfenbenskysten

Thale Jenssen|Publisert 11. jan 2017
Nye uroligheter i Elfenbenskysten skaper frykt og truer med å destabilisere den skjøre vestafrikanske staten.

Opprøret i Elfenbenskysten startet fredag 6. januar i Bouaké, og spredte seg til landets største by, den tidligere hovedstaden Abidjan.

– Utviklingen i Elfenbenskysten er viktig for hele Vest-Afrika, en region som har vært preget av konflikter og flykt i flere tiår, sier seniorrådgiver i Flyktninghjelpen, Richard Skretteberg.

Han var i landet i mars i fjor, da al-Qaida Maghreb (AQIM) utførte et terrorangrep i Grand Bassam utenfor hovedstaden Abidjan. Til sammen 21 mennesker ble drept i det som var det tredje større terrorangrepet fra grupper knyttet til al-Qaida i Vest-Afrika i løpet av kort tid.

Soldatopprør

– Under opprøret i forrige uke turte folk så vidt å gå ut for å hamstre mat, sier Skretteberg, som har snakket med sine kontakter i landet.

De fleste soldatene som gjorde opprør på grunn av manglende utbetalinger og brutte lovnader om husvære, kommer fra den tidligere opprørsgruppen Force Nouvelles.

– Myndighetene har forsøkt å integrere disse i hæren etter at borgerkrigen i landet tok slutt i 2011, forteller Skretteberg.

Lørdag 7. januar lovet sittende president Alassane Ouattara å innfri soldatenes krav, inkludert lovnader om amnesti. Etter dette har situasjonen roet seg noe.

Dypere problemer

– Soldatopprøret er et tegn på at de dypere problemene i Elfenbenskysten kommer til overflaten, sier Skretteberg.

Den siste voldsbølgen i landet kom i 2010 da tidligere president Laurent Gbagbo, som stod sterkest i sør, nektet å gi fra seg makten til den internasjonalt anerkjente valgvinneren, Alassane Quattara, som hadde flest tilhengere i nord. Konflikten i 2010 kulminerte i kamphandlinger og vold som drev hundretusener på flukt, både internt og til nabolandene.

Økonomisk fremgang

President Ouattara har lyktes i å bygge opp igjen infrastrukturen i og rundt hovedstaden. Havneanleggene er utvidet og veinettet forbedret. Landet har hatt stor økonomisk fremgang og veksten har ligget på vel åtte prosent – det dobbelte av gjennomsnittet for Afrika.

Likevel har ikke veksten nådd de svakeste gruppene i landet.

– På flere humanitære indikatorer kan Elfenbenskysten sammenliknes med land som Mali og Somalia. De har verdens 11. største barnedødelighet, som med enkle grep kunne vært kraftig redusert. 85 prosent av dødsfallene blant barn skyldes malaria, luftveisinfeksjoner og diaré, sier Skretteberg.

Stor betydning for regionen

Elfenbenskysten ligger i randsonene til det fattige Sahelbeltet og politisk stabilitet og økonomisk fremgang vil også i stor grad gagne de fattige statene Mali og Burkina Faso. Uten tilgang til havet er Elfenbenskysten en livsviktig transittrute for disse statene.

– Dette viser hvordan ulike faktorer henger sammen i denne delen av Afrika. Fremgang i et land kan raskt få stor regional betydning, sier Skretteberg.

Men dette gjelder også motsatt når konfliktene bryter løs. Guinea, Sierra Leone, Liberia og Elfenbenskysten har hatt et skjebnefellesskap. De har delt det meste, både flyktninger og krigsherrer og de siste årene skjøre demokratier og en viss stabilitet.

– Derfor er det viktig at Elfenbenskysten lykkes, sier Skretteberg.

Dårlig skoletilbud

I 2015 vedtok landet en lov om obligatorisk skolegang.

– Dette er positivt, men kvaliteten på undervisningen og skolebygningene er lav. Klasserommene er overfylte og elevene mangler ofte latriner og rent vann. I tillegg er barnearbeid utbredt, spesielt i landbruket, forteller Skretteberg.

Uløste spørsmål knyttet til landrettigheter på grunnlag av etnisitet, har vært kjernen til konflikt i Elfenbenskysten. Populistiske ledere spilte på skepsis mot arbeidsinnvandrere og på etniske motsetninger mellom det muslim-dominerte nord og det overveiende kristne sør.

Etniske motsetninger

– Etter selvstendigheten fikk bare de som var født i Elfenbenskysten statsborgerskap. En ny lov i 1972 sa at bare de med foreldre som er ivorianere kunne få statsborgerskap. Foreldreløse barn fikk ikke statsborgerskap. Disse spørsmålene har ridd ivoriansk politikk i alle år siden, forteller Skretteberg.

Bestemmelsen om at utlendinger ikke kan eie jord, men bare leie, har skapt dype kløfter. Regjeringen til Ouattara har imidlertid ratifisert konvensjonene mot statsløshet noe som har fått positiv mottakelse internasjonalt.

Fakta om Elfenbenskysten

Mislykkede kuppforsøk og uroligheter markerte starten på borgerkrigen i 2002, og Elfenbenskysten ble splittet i et regjeringskontrollert sør og et opprørskontrollert nord.

En fredsavtale i 2007 banet vei for demokratiske valg.

I 2015 ble sittende president Alassane Ouattara gjenvalgt med 83,7 prosent av stemmene.
Deler av opposisjonen oppfordret til boikott ved valget, fordi de mente Ouattara med sin bakgrunn fra Burkina Faso ikke hadde rett til å stille. Kun 54,6 prosent møtte opp ved valgurnene mot 80 prosent i 2010.

Selv om sikkerhetssituasjonen i landet er bedret, forekommer fortsatt sporadiske angrep og vold mot sivile, spesielt nord og vest i landet.

Kjernen til konflikt i Elfenbenskysten dreier seg om uløste spørsmål knyttet til landrettigheter på grunnlag av etnisitet.

Den siste voldsbølgen kom i 2010 da tidligere president Laurent Gbagbo, som står sterkest i sør, nektet å gi fra seg makten til den internasjonalt anerkjente valgvinneren, Alassane Quattara, som har flest tilhengere i nord.

Konflikten i 2010 kulminerte i kamphandlinger og vold som drev hundretusener på flukt, både internt og til nabolandene.

Tidligere president Laurent Gbagbo ble fremstilt for Den internasjonale domstolen i Haag i januar 2016, tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten.

Til sammen 21 mennesker ble drept i Grand Bassam utenfor hovedstaden Abidjan 13. mars 2016. Bak terrorangrepet stod AQIM (al-Qaida Maghreb). Dette var det tredje større terrorangrepet fra grupper knyttet til al-Qaida i Vest-Afrika i løpet av kort tid.