Gutten som mistet duene sine

Han kommer fra en liten landsby på toppen av Faj Attan - et av fjellene som omringer Sana’a, hovedstaden i Jemen. Mohammed og kameraten hans ble oppe i landsbyen i to dager.

Da kom det et luftangrep, de hørte flyene, og gjemte seg bak noen store steiner. Så falt en bombe, men det gikk bra. Da den andre bomben falt, ble Mohammed kastet langt opp i lufta. Han besvimte. Det neste han husker er at han var på sykehuset. Kameraten overlevde også, med splinter i beinet.

På sykehus i mer enn 6 måneder

— Jeg hadde mye smerter. Og jeg savnet duene mine. Jeg drømte om duene, de er det mest verdifulle jeg hadde, sier Mohammed.  

— Hva skjedde med dem?

— Før luftangrepet, da vi gikk for å se etter dem, var de der fremdeles, men da jeg kom tilbake fra sykehuset, var alle borte. Mange ble drept i luftangrepet, jeg hadde 17 duer, jeg fant fjær spredt utover bakken. Halvparten av dem hadde stukket av. Etter lang tid kom to av dem tilbake til meg, sier Mohammed.

Omar, Mohammeds far, kan fortelle at gutten hans er like hekta på duer som andre er på sigaretter.

— Da vi kom til sykehuset, kjente vi ikke Mohammed igjen, han var så hardt skadet. Men så fortalte en sykepleier at det var en gutt der som alltid snakket om duene sine, da visste jeg i mitt hjerte at det var gutten min, min Mohammed. 

— Da vi kom til sykehuset, kjente vi ikke Mohammed igjen, han var så hardt skadet. Men så fortalte en sykepleier at det var en gutt der som alltid snakket om duene sine, da visste jeg i mitt hjerte at det var gutten min, min Mohammed.

Mye har forandret seg med krigen, i tillegg til at Mohammed har mistet duene sine. Omar hadde før jobb på en fabrikk i byen som lagde plastinnpakninger. Fabrikken er nå bombet, ingen jobber der lengre. Mohammed får ikke lenger den skolegangen han en gang hadde tilgang til, og smertene i kroppen plager ham. Familien har flyttet tilbake til landsbyen på toppen av fjellet Faj Attan, men mye er ødelagt. Nå vet de ikke lenger hvordan de skal skaffe seg nok mat. De må gå langt for å hente vannet de trenger.

Ingen lærere på skolen

—  Jeg går på skolen, men det er ingen lærere der, så jeg går dit uten grunn. Vi har bare en time på skolen, og det er fordi vi, elevene, skraper sammen det vi har og spleiser på å betale en lærer, sier han. Offentlig ansatte i Jemen har ikke fått lønn på åtte måneder. Mange lærere jobber ikke lenger.

Både Omar, og Mohammeds mor Fatima, begynner å dra på årene. Det blir Mohammed som sendes ut for å lete etter tomme plastflasker som han selger til resirkulering, eller som må hente vann nede i dalen.

Mohammed sliter med smerter, og bakkene opp mot landsbyen på fjelltoppen er tung. - Jeg har vondt, særlig når det er kaldt. Jeg har splinter i hodet og i bena, og de sier at jeg må opereres igjen, forteller han.

—  Krigen har ødelagt alt, sier Fatima. Jeg leser bekymringen i øynene hennes. Hun vil så gjerne gi Mohammed alt han trenger. - Mohammed har forandret seg helt. Nå har han ikke matlyst, og vi har heller ikke alltid mat å gi ham. Når han blir sint eller stresset, er det ingenting som kan stoppe ham, han er ikke redd for noe, han har ingen grenser. Vi er veldig bekymret for ham.

I rommet er det virkelig ingenting. Vann må man helt ned i dalen for å hente og bære opp bakken. Og så Mohammed med det dårlige beinet! Familien har ikke lenger noen inntekt. Huset er delvis ødelagt av bomber. Det finnes ikke mye mat på kjøkkenet. De har mistet livsgrunnlaget. Duer og geiter er borte. Mohammed får ikke lenger utdanning. Han er traumatisert av opplevelser som ingen barn skulle måtte gjennomgå.

—  Han uttrykker ingen frykt. Selv når bombeflyene flyr over hodene våre er han ikke redd, sier Fatima. Hun kjenner ikke sønnen sin igjen.