Det var en fredag ettermiddag i 1980. Ismail og familien hans hadde akkurate kommet hjem fra moskéen. De spiste lunsj da de hørte de første skuddene. I starten skjønte de ikke hva som foregikk. Ikke før en livredd kvinne ankom hjemmet deres og ba dem dra øyeblikkelig, forstod de alvoret av skuddvekslingen.
- Vi var forvirret, vi visste ikke hva vi skulle ta med eller hvilken retning vi skulle flykte, minnes Ismail.
På få minutter var livene deres snudd på hodet. Faren til Ismail var ikke hjemme, mens moren bestemte seg for å bli igjen. Han og hans fem søsken tok med seg det de kunne bære og begynte reisen mot det som skulle bli deres nye hjem i Kaya i Sør Sudan. Før kvelden var omme hadde de slått leir ved en elv i nærheten. Ismail tilbragte sin første natt hjemmefra, uten å vite om han noen gang kunne vende tilbake.
Den farlige flukten
Alene i skogen fortsatte søsknene reisen sin. De klarte ikke å nå frem før det ble mørkt og forberedte seg på sin andre natt utendørs. Heldigvis, følte en fremmed sympati for dem og ga dem husly og mat for natten. Morgenen etter gikk de inn i den siste og farligste delen av reisen.
Veien gjennom Keri i Koboko-distriktet i Uganda var fanget midt i kampene mellom regjeringsstyrker og bevæpnede motstandere. På veien gjennom ble Ismail plutselig syk og måtte stoppe og hvile. Søsknene så ingen annen utvei enn å fortsette uten ham. Han var alene under et tre, midt i en krigssone.
En forbipasserende mann oppdaget han der han lå. Han synes synd på Ismail og tok han med seg. Han hjalp han i sikkerhet og senere den dagen ble Ismail gjenforent med brødrene og søstrene sine hos onkelen deres i Sør Sudan.
Jobb i Flyktninghjelpen
27 år senere begynte Ismail å jobbe i Flyktninghjelpen i Uganda, hvor han hjelper sør-sudanske flyktninger som ønsker å vende hjem.. Inspirert av mannen som en gang hjalp han i sikkerhet når han mest trengte det, er han takknemlig for muligheten til å gjøre det samme for andre.
- Jeg har følt hvordan det er å måtte flykte. Jeg er glad for at jeg har fått muligheten til å hjelpe barn som er drevet på flukt, adskilt fra foreldrene sine slik jeg var. Jeg sammenligner det jeg gjør med mannen som fant meg hjelpeløs under treet, sier Ismail.
På grunn av sin egen erfaring føler Ismail en spesiell tilknytning til barn. Han deler ofte sin egen historie og minner dem om å være sterke og at ikke alt håp er ute. Uansett hvor vanskelig alt virker, må man forsøke å gjøre sitt beste. Som Ismail alltid sier:
- Livet er et komplisert puslespill, gjør hva du kan og gjør det godt.»
" Livet er et komplisert puslespill, gjør hva du kan og gjør det godt."
