I dag er det to år siden Labang Lu forlot landsbyen hun var så glad i. Der hadde hun stelt i hagen, skravlet med naboene og laget mat til hele familien på kjøkkenet. Der hadde hun sett barna sine vokse opp. Der gravla hun mannen sin for 16 år siden.
— Jeg er veldig knyttet til hjemmet mitt, forteller Labang Lu. Den syttitre år gamle kvinnen sitter rett overfor meg i en ustø plaststol. Hun er liten, nærmest sped. Det mørkegrå håret titter frem bak et tørkle i dype røde og grønne toner.
Jeg er i en leir for internt fordrevne i byen Bhamo i delstaten Kachin i det nordøstlige Myanmar. Her bor mennesker som har blitt drevet på flukt fra vold mellom regjeringshæren og væpnede grupper. Tett i tett bor de, i rekker av små bambushytter. Hyttene har samme gulaktige farge som de sandete gatene som snirkler seg gjennom leiren. De lever trangt. Det er folk overalt. Inne i hyttene, utenfor dem, i gatene. Noen barn løper rundt i ivrig lek, andre hjelper de voksne med husarbeidet, gjør lekser eller passer småsøsknene.
Da de skjøt inn i kjøkkenet mitt, forstod jeg at jeg måtte flykte.Labang Lu (73)
I et stort, lyst mursteinshus holder Flyktninghjelpen kurs for beboerne i leiren. Unge og gamle, kvinner og menn, er ført sammen fordi volden tvang dem på flukt hjemmefra. Nå sitter de og lytter oppmerksomt mens Flyktninghjelpens ansatte forteller om hvordan de kan bidra til å organisere det lille lokalsamfunnet de ufrivillig har blitt en del av.
Labang Lu er blant de eldste av deltakerne. Hun har tatt en pause for å fortelle meg sin historie. Vi har satt oss på terrassen rett utenfor kursrommet. Øynene hennes smiler først slik bare syttitre år gamle øyne omkranset av rynker kan. Men ansiktet blir fort alvorlig når hun forteller om alt hun måtte flykte fra.
Hjemme i landsbyen var livet godt. Der levde hun sammen med familien og med vennene sine. De hadde husdyr og et lite jordstykke hvor de dyrket grønnsaker. Nå bor hun her, i en leir for mennesker på flukt. Barna og barnebarna hennes bor i Bhamo, og av og til bor hun hos dem, men hun har ikke råd til å skaffe seg et eget hjem.
– Livet her er vanskelig, sukker Labang Lu.
I 2015 ble hun drevet på flukt, i en alder av 71. Hun har tidligere hatt hjerteinfarkt, og nå er hun avhengig av å ta medisiner hver dag.
– Jeg har ikke råd til medisinene. Jeg synes myndighetene burde hjelpe meg.
Etter femti år med militærstyre, hadde Myanmar sitt første sivile valg i 2015. Til tross for den gradvise endringen mot et mer demokratisk styre, er flere delstater i landet fortsatt rammet av vold og konflikt mellom regjeringshæren og ulike væpnede grupper. I løpet av de siste årene, har flere hundre tusen mennesker blitt drevet på flukt i delstatene Shan, Kachin og Rakhine.
Kampene kom også til Labang Lu’s landsby, og naboene og familien hennes flyktet. Til slutt var hun alene igjen. Men hun nektet å forlate det kjære hjemmet sitt. Det var så vanskelig å reise fra alt.
Helt til den dagen soldatene begynte å skyte mot huset hennes.
– Da de skjøt inn i kjøkkenet mitt, forstod jeg at jeg måtte flykte.
Labang Lu hadde pakket en veske som stod klar på kjøkkenet, men den ble stående igjen. Hun måtte bare løpe.
– Jeg forstod at jeg måtte flykte. Jeg hadde ikke engang tid til å ta med meg vesken.
Hun forlot alt og løp så godt hun kunne. Helt alene gikk hun gjennom skogen til fots, i flere timer, helt til hun kom til nærmeste landsby. Hun var heldig. Det stod en tuk-tuk i landsbyen, en slags motorsykkel med lasteplan, og sjåføren ropte etter henne.
– Bestemor! ropte han til meg, – Bestemor, kom hit!
Labang Lu gikk bort til sjåføren, som kjørte henne hele veien til Bhamo.
Her har hun vært siden.
– Vær så snill, fortell historien min og fortell om det vi har mistet. Vi mistet eiendommene våre, gårdene våre, dyrene, husene og alle eiendelene.
Hun har tårer i øynene, stemmen er sint.
– Jeg vil ikke dø her i Bhamo. Jeg vil reise hjem så fort som mulig. Jeg vil begraves sammen med mannen min.
