Den 29. juni i 2012 åpnet en væpnet gruppe ild mot Flyktninghjelpens bilkolonne i IFO II-seksjonen i Dadaab flyktningleir i Kenya. I kolonnen var blant andre Flyktninghjelpens daværende generalsekretær og regionssjefen for Flyktninghjelpens arbeid på Afrikas Horn. Flere ansatte fikk skuddsår, og en sjåfør døde av skadene. Fire av Flyktninghjelpens ansatte ble bortført og tatt over grensen til Somalia. De ble reddet og tatt med tilbake til Kenya fire dager senere.
I 2015 reiste en av de ansatte som hadde blitt bortført, Steve Dennis, sak mot Flyktninghjelpen. Oslo Tingrett fant Flyktninghjelpen skyldig i grov uaktsomhet under forberedelsene til VIP-besøket til Dadaab. Flyktninghjelpen er ikke enig i at vi var grovt uaktsomme, men vi innrømmet at vi har et arbeidsgiveransvar.
Vi kan ikke gå tilbake i tid og hindre det som skjedde, men organisasjonen har lært av saken, og vi fortsetter å lære. Flyktninghjelpen har aldri hevdet at vi ikke kunne ha gjort en bedre jobb før, under og etter Dadaab-angrepet. Vi har hele tiden innrømmet, og vi fortsetter å innrømme, at vi må lære fra denne alvorlige hendelsen.
Vi er forferdelig lei oss for at vi ikke klarte å beskytte våre ansatte fra angrepet – det er ingenting som er viktigere for Flyktninghjelpen enn at de ansatte er trygge og har det bra. Flyktninghjelpen jobber i krig- og konfliktsoner verden over, og vi streber etter å ta alle mulige forholdsregler for å beskytte våre ansatte fra både fysiske og psykologiske skader. Arbeidet med å styrke systemene våre for helse, miljø og sikkerhet (HMS) fortsetter å være en prioritet.
Les generalsekretær Jan Egelands kronikk om Dadaab-angrepet i dagens VG.
Spørsmål knyttet til Dadaab-angrepet og rettssaken
Angrepet i 2102, og den påfølgende rettssaken, førte til en diskusjon om ansattes sikkerhet og HMS i den humanitære bransjen. Flyktninghjelpen ønsker denne debatten velkommen og vil fortsette å dele det vi har lært av den alvorlige hendelsen. Det har blitt stilt og stilles fortsatt mange spørsmål om hendelsen i 2012. Under er noen av spørsmålene vi ofte får og Flyktninghjelpens svar på disse.
Hva er det viktigste dere har lært av Dadaab-angrepet?
Rettsaken bekreftet at Flyktninghjelpen overordnet sett har en sterk og sunn sikkerhetskultur. Vi bygger på det som er bra, og vi streber etter å lære av de svakhetene som har blitt identifisert. Dadaab-hendelsen har gitt oss en pekepinn på hva organisasjonen trenger å lære og hvordan vi må utvikle systemene våre for helse, miljø og sikkerhet. Vi har gjort mye for å styrke sikkerheten og risikovurderingen- og håndtering i organisasjonen siden 2012.
Vi holder jevnlig sikkerhetskurs og det sertifiserte kurset Hostile Environment Awareness Training for ansatte som jobber i utsatte områder. Vi har styrket risikoanalysene våre og systemene for risikohåndtering, i tillegg til opplæringen i risiko- og krisehåndtering.
Humanitært arbeid kan være utfordrende, og vi vet at mange av kollegene våre er vitner til brutale hendelser og vanskelige situasjoner som over tid kan gjøre fysisk og psykologisk skade. Derfor forsøker vi å sikre at våre ansatte kjenner til, og er så forberedt som mulig, på de vanskelige omstendighetene de risikerer å møte på. For å redusere risikoen for skader, gir Flyktninghjelpen førstehjelpskurs og informasjon om stresshåndtering slik at ansatte kan ta vare på seg selv og kollegene sine.
Flyktninghjelpen jobber kontinuerlig med å styrke våre medisinske og psykologiske systemer og forsikringspakker. Ved alle landkontorene våre og områdene vi jobber i har vi identifisert hvor våre ansatte kan få medisinsk hjelp. Dersom det ikke finnes psykososial hjelp i et område hvor vi jobber, vil Flyktninghjelpen tilrettelegge for å finne psykologhjelp når det trengs. Vi har minimumsstandarder for HMS som er obligatorisk for alle programmene våre.
Dadaab-angrepet og den påfølgende rettsaken har åpnet for en diskusjon mellom ledere og ansatte om hvordan vi kan bygge en bedre tillitskultur, styrke risikohåndteringen og sikkerhetsarbeidet og hvordan vi best kan ta vare på våre ansatte. Dette er også en grunn til at Flyktninghjelpen har bestemt at vi skal snakke om svakhetene våre og om rettsaken.
Hva har blitt gjort for de ansatte som ble rammet?
Måten ansatte blir fulgt opp på etter alvorlige hendelser baserer seg på den enkelte ansattes individuelle behov. En alvorlig hendelse rammer enkeltpersoner på ulik måte, og oppfølgingen må derfor skreddersys slik at den kan møte den enkeltes behov.
De som var direkte involvert i Dadaab-hendelsen fikk umiddelbar medisinsk hjelp og fikk tilbud om individuelle samtaler, gruppesamtaler og psykologhjelp. Flyktninghjelpen dekket medisinske kostnader i tråd med forsikringspakken vi hadde på det tidspunktet.
Noen ansatte mener støtten de fikk var tilstrekkelig, mens andre mener Flyktninghjelpen burde og kunne ha gjort mer. Flyktninghjelpen fortsetter å lære av disse erfaringene og tilbakemeldingene vi får.
Retten tildelte Steve Dennis kompensasjon for utgiftene han hadde i forbindelse med rettsaken, påløpende medisinske kostnader og fremtidig tap av inntekt grunnet nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet. All kompensasjon var basert på dokumenterte utgifter eller uttalelser fra helsepersonell. I tillegg fikk Dennis tildelt en erstatningssum for påkjenningen hendelsen påførte ham. Den totale summen var på samme nivå som den Flyktninghjelpen tilbød ham under forhandlingene i forkant av rettsaken.
Etter rettens dom evaluerte Flyktninghjelpen måter vi kunne kompensere de andre ansatte som var involvert i hendelsen ytterligere, slik at all de som hadde vært direkte involvert kunne få lik kompensasjon. Dette innebar å utvide erstatningssummen til alle ansatte som var direkte involvert. I 2016 kontaktet vi alle de rammede individuelt, inkludert kenyanske ansatte, for å informere dem om utfallet av rettsaken og for å spørre om de hadde ytterligere behov for medisinsk eller psykologisk oppfølging. Vi tilbød dem også erstatning for påkjenningen hendelsen hadde påført dem.
Flyktninghjelpen er fortsatt i dialog med noen av de ansatte som ble rammet i Dadaab-hendelsen og familien til den avdøde sjåføren. Vi har blitt enige med sjåførens familie om kompensasjon og vil fortsette å tilby vår støtte i årene som kommer. Disse samtalene er konfidensielle, og Flyktninghjelpen vil derfor ikke gi flere detaljer angående dette.
Hvorfor fikk de ansatte som ble rammet ulik grad av kompensasjon?
Advokatene våre i Oslo og Nairobi har samarbeidet for å forsikre seg om at vi bruker de samme objektive kriteriene når vi bestemmer grad av kompensasjon. Følgende faktor har avgjort ulikhetene i kompensasjon for kenyanske ansatte og Steve Dennis:
1. Lønn på tidspunktet for hendelsen (Steve Dennis hadde en internasjonal kontrakt)
2. Tre kenyanske ansatte jobber fremdeles i Flyktninghjelpen og har derfor ikke mistet inntekten sin som følge av angrepet.
3. Ulik grad av skader og ulik grad av faktiske medisinske utgifter.
I tillegg til erstatning og kompensasjon har alle de ansatte som ble rammet fått en ny mulighet til å stille spørsmål og ytre sine tanker. Vi vet at denne hendelsen vil følge dem livet ut. Men hvis de ønsker å ta opp ting knyttet til dette med oss, er det viktig for oss å lytte og hjelpe til der vi kan.
Hva har dere gjort for familien til sjåføren som døde?
Det at vi mistet en av våre ansatte har hatt en enorm innvirkning på organisasjonen. Flyktninghjelpen uttrykker våre dypeste kondolanser til familien.
Sjåførens familie fikk kompensasjon i tråd med forsikringspakken vår på tidspunktet, en erstatning fra Flyktninghjelpen og finansiell støtte fra kolleger. På vårt initiativ ble familien hans kontaktet av en uavhengig kenyansk psykologtjeneste i 2016 som spurte om hvordan de følte at de hadde blitt behandlet av Flyktninghjelpen, og om de hadde behov for mer støtte. Som følge av det, måtte vi inngå en ny avtale med sjåførens mor hvor vi tilbød henne ytterligere kompensasjon.
Noen av de rammede ansatte sier de føler at Flyktninghjelpen ikke har fulgt opp godt nok etter hendelsen. Er det riktig?
Etter hendelsen forsøkte Flyktninghjelpen å følge opp hver av de ansatte som hadde blitt rammet i tråd med hvordan den enkelte håndterte det. Noen var fornøyde med støtten de fikk, andre følte at Flyktninghjelpen burde og kunne ha gjort mer. Vi har forsøkt å lære av tilbakemeldingene vi har fått, og som vi fremdeles får, fra de ansatte som ble rammet.
Hvordan kunne dette angrepet skje?
Flyktninghjelpens generalsekretær besøkte Dadaab i juni 2012 for å sette søkelys på den akutte situasjonen i Dadaab og behovet for økt humanitær finansiering etter sultkatastrofen i 2011. Det er viktig å understreke at det ikke er mulig å avgjøre hvorvidt en hendelse kunne ha vært unngått eller ikke, uavhengig av hvilke sikkerhetstiltak som har funnet sted. Når det er sagt, er det en mistanke om at for mange mennesker visste om besøket. Dette økte risikonivået fordi det gjorde det mulig for potensielle angripere å planlegge i tråd med detaljene rundt besøket.
Hvorfor brukte dere ikke væpnet eskorte under besøket?
Avgjørelsen om ikke å bruke væpnet eskorte ble tatt av erfarne ledere og feltarbeidere basert på kunnskap om situasjonen på den spesifikke dagen i den spesifikke konteksten. De samme lederne som tok avgjørelsen om ikke å ha væpnet eskorte var med i konvoien som ble angrepet.
På tidspunktet for hendelsen var følgende vanlig for angrep utført av kriminelle eller Al Shabaab-sympatisører i Ifo II (leiren hvor besøket fant sted):
- Økende og mer sofistikerte bruk av vold med veibomber, improviserte eksplosiver og lette våpen.
- En intensjon om å utføre angrep mot Kenya og kenyanske interesser. FN og andre organisasjoner advarte om dette.
En væpnet eskorte ville ha medført at kenyanske soldater fulgte med Flyktninghjelpens konvoi. Det ble vurdert at dette kunne risikere konvoiens nøytralitet og dermed sette konvoiens sikkerhet på spill. Risikoen for å være et mål for eksplosiver ble vurdert som høyere med væpnet eskorte enn uten.
Verken Leger Uten Grenser eller Røde Kors brukte væpnet eskorte i Dadaab på tidspunktet for hendelsen.
Hvorfor hadde dere ikke en ekstern evaluering etter hendelsen?
Etter angrepet utførte Flyktninghjelpen en grundig intern evaluering hvor vi gikk detaljert gjennom det som hadde skjedd før, under og etter besøket. Formålet var å avdekke svakheter i planleggingen og utføringen av besøket og å lære av hendelsen. Rapporten ga rundt 130 anbefalinger for hvordan Flyktninghjelpen kunne styrke sikkerhetsarbeidet sitt. Alle disse hovedpunktene fra rapporten har blitt implementert.
Siden evalueringen ble utført av Flyktninghjelpens ansatte, ba vi en ekstern sikkerhetsrådgiver om å utføre en uavhengig evaluering både av evalueringsprosessen vår og selve rapporten. Han konkluderte med at rapporten var "grundig, ærlig og åpen." Ledelsen i Flyktninghjelpen bestemte derfor at en full ekstern evaluering i tillegg ikke kom til å avdekke ny og viktig informasjon.
Etter angrepet ba Flyktninghjelpen også the Security Management Initiative om å utføre en uavhengig og ekstern vurdering av sikkerhetssystemet vårt. Vi undersøkte HMS-systemet vårt med tanke på å styrke Flyktninghjelpens sikkerhetskultur på organisasjons- og individnivå, informasjonssikkerheten vår, kursing av ansatte og forsikringssystemene våre. Vi har inngått et samarbeid med Headington Institute for styrke evnen vår til å hindre traumer og følge opp ansatte som får psykiske traumer etter å ha jobbet i krig- og konfliktsoner.
Flyktninghjelpen fortsetter å jobbe for å styrke HMS-systemene våre. Våre ansattes sikkerhet er avgjørende, både for de enkelte ansatte og for organisasjonens evne til å gi hjelp til verdens mest utsatte mennesker. Vi har minimumsstandarder for HMS som er obligatoriske på alle landkontorene våre.
Hvordan unngår dere å sette ansatte i fare?
Flyktninghjelpen jobber i 31 land, og de fleste av disse er rammet av krig og konflikt. Derfor kan vi aldri eliminere all risiko. Som organisasjon har vi forpliktet oss til å gi hjelp til mennesker som er tvunget på flukt og møte deres umiddelbare humanitære behov. Flyktninghjelpen erkjenner at å skulle balansere risikostyring og samtidig utføre vår humanitære oppgave ofte utgjør et dilemma. Vår HMS-standard skal hjelpe ansatte å forstå hva Flyktninghjelpen forventer at skal være på plass. Våre sikkerhetssystemer og -planer, risikoevalueringer, innføring, kurs, medarbeidersamtalesystemer, varslingssystemer og informasjonsdeling reduserer sjansen for at noe går galt, og gjør ansatte i stand til å handle bedre dersom en hendelse skulle inntreffe. Vi har sett at disse forberedelsene har reddet liv.
Kan Flyktninghjelpens ansatte si nei til å reise på oppdrag i felt?
Ja. Flyktninghjelpens ansatte har rett til å trekke seg fra situasjoner hvor de føler seg utrygge uten at det får negative konsekvenser for dem. Dette står eksplisitt i våre ansettelsesvilkår for nasjonale og internasjonale ansatte.
Våre sikkerhetsprosedyrer og interne etiske retningslinjer (Code of Conduct) sier at Flyktninghjelpens ansatte både har en rett og forpliktelse til å snakke ut hvis de føler at sikkerheten ikke blir tilstrekkelig ivaretatt. Denne rettigheten innebærer også en rett til å nekte å bli med på oppdrag inntil sikkerhetstiltak er iverksatt.
Flyktninghjelpen streber etter å praktisere "informert samtykke", som betyr at de ansatte skal være informert om konteksten, risikoen og deres rolle og ansvar før de starter i en jobb hos Flyktninghjelpen, eller før de drar på oppdrag. Kolleger blir orientert av sikkerhetsansatte når de begynner å jobbe for organisasjonen, eller når de reiser på feltoppdrag hvor de ikke kjenner konteksten eller hvor situasjonen på bakken har endret seg. Gjennom vårt medarbeidersamtalesystem blir alle ansatte fulgt opp av sine linjeledere. Vi jobber kontinuerlig med å bedre sikkerhetsbriefene, informasjonsdelingen og kursene våre.
Hvis en ansatt har bekymringer, anbefaler våre prosedyrer at de informerer sin linjeleder eller bruker klagemekanismen vår, som går forbi linjeleder og tillater ansatte å ta saken direkte med toppledelsen. Hvis det er nødvendig, kan de kontakte HR-avdelingen på hovedkontoret eller sikkerhetsavdelingen direkte.
Hvordan endte dere opp i retten?
Selv om vi forsøkte å komme til enighet med Steve Dennis før rettsaken i 2015, var det ikke mulig.
Selv om vi var uenige med Steve Dennis på flere områder, burde vi ha forsøkt å få til en mer åpen dialog med ham, og vi skulle ha tilbudt ham mer støtte for å sikre kompensasjon tidligere. Det er viktig for Flyktninghjelpen å lære av dette, og bedre kommunikasjon med våre ansatte er et viktig læringspunkt.
Både før og under rettsaken innrømmet Flyktninghjelpen at planleggingen av besøket i 2012 hadde svakheter. Evalueringsrapporten konkluderte med at: "Mangel på informasjonssikkerhet før hendelsen ble identifisert som en viktig faktor som kan ha økt risikoen for Flyktninghjelpens ansatte." Dette ble gjentatt i retten.
De har vært veldig viktig for Flyktninghjelpen å lære fra denne prosessen og gjøre alt vi kan for å unngå en lignende hendelse igjen. Å bli bedre på å kommunisere med ansatte er kun én av de viktige læringene vi tar med oss fra denne saken.
