Da syriske Amjad* ble kalt inn til den obligatoriske militærtjenesten og søknaden om utsettelse ble avslått, hadde han og kona, som han nettopp hadde giftet seg med, ikke noe annet valg enn å krysse grensen til Libanon. Grensen var stengt for flyktninger, så de måtte krysse den i skjul.
Anerkjennes ikke som flyktninger
Syriske flyktninger i Libanon møter en grusom fattigdom. Ofte har de ikke råd til grunnleggende varer som mat, klær og medisin. Ifølge libanesisk lov anerkjennes ikke syrere som flyktninger. Dermed mister de mange rettigheter, siden de bare er midlertidige «gjester».
Før krigen brøt ut for seks år siden, var Amjad en vellykket advokat, men som flyktning har han få jobbmuligheter. I likhet med mange andre syrere i Libanon, kjemper Amjad og kona for å få lovlig opphold og dermed arbeidstillatelse og andre grunnleggende rettigheter.
– I seks år jobbet jeg som advokat i Syria, forteller han.
– Her i Libanon kan jeg, ifølge libanesisk lov, bare jobbe med noen få yrker. Min ulovlige situasjon påvirker også jobbmulighetene, siden alle arbeidsgivere spør om en oppholdstillatelse jeg ikke har.
I seks år jobbet jeg som advokat i Syria. Her i Libanon kan jeg, ifølge libanesisk lov, bare jobbe med noen få yrker.Amjad
Helseproblemer
Amjad søkte om utsettelse av militærtjenesten på grunn av en sykdom i høyre øye.
– Jeg kan miste synet fullstendig. Synstapet kan vare i flere timer og noen ganger en hel dag, forteller han. Han ble født med sykdommen og trenger regelmessig oppfølging og synsprøver.
Som flyktning er det vanskelig å få god nok helsehjelp.
– Hver tredje måned må jeg betale 250 dollar for å sjekke synet. Som flyktning i Libanon er dette en enorm sum å betale, forklarer han.
Et øye til Europa
Amjad har tidligere prøvd å reise til Europa. Da flyktet han til Tyrkia med kona, svigermoren og svigerinnen. Men, han kom ikke frem. Han ble banket opp av tyrkiske grensevakter og måtte ligge tre dager på sykehus.
Amjad håper en gjenbosetting i Europa vil bringe muligheter. Europa er et sted han kan tenke seg å stifte familie.
– I Europa kan jeg si det jeg vil, forteller han.
– Jeg tror livet vil bli roligere og bedre i Europa. Der kan jeg stifte familie uten å bekymre meg for barnas fremtid.
Han håper helsehjelp er billigere i Europa.
Gjenbosetting – et glimt av håp
I Libanon registrerte Amjad seg hos UNHCR (FNs høykommissær for flyktninger) og fikk en avtale på ambassaden til et land som tar imot flyktninger for gjenbosetting. Nå venter han på å høre fra dem.
Men det kan ta opptil 24 måneder før han hører noe. Det er for lenge.
– Livet mitt er ikke stabilt her i Libanon, forteller Amjad. Den vanskelige økonomiske situasjonen, kombinert med at han forsørger svigerfamilien, kan virke demotiverende.
Likevel holder han motet oppe og jobber frivillig for Caritas, UNICEF og Flyktninghjelpen. Ikke bare vil dette hjelpe han med å finne en jobb siden, men det kan også hjelpe han når han finner en ny plass å bo.
Hva er det første Amjad vil gjøre når han kommer til et nytt land?
– Jeg vil lære språket i landet, slik at jeg kan delta i samfunnet og lære om deres tradisjoner.
*Navnene i saken er endret av hensyn til anonymitet.