– Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor alt dette skulle skje med oss. Jeg forstår det rett og slett ikke. Det skjedde så fort. Absolutt alt endret seg over natten.
I tiden før IS kom til byen vår, dreide tankene mine seg stort sett om at jeg ville fullføre ungdomsskolen, videregående skole og deretter utdanne meg til lærer. Drømmen var å bli mattelærer. Jeg er sikker på at jeg hadde egnet meg veldig bra til det.
Før krigen var livet trygt og godt. Far arbeidet i offentlig sektor, og to av søsknene mine hadde også jobb. Vi andre gikk på skolen.
Nå er dagene fulle av utfordringer: Far ble såret i kryssild og kan derfor ikke jobbe.
Vi fikk heller ikke med oss mye da vi flyktet, men nå har vi måttet selge det lille vi hadde for å få råd til å kjøpe det vi trenger.
Alt dette betyr ikke at jeg gir opp. Fremdeles drømmer jeg om å bli lærer. Akkurat nå holder jeg på å avslutte en eksamen på den skolen som Flyktninghjelpen driver i leiren. Jeg skal nå målet mitt på sikt. Ved å få en utdannelse kan jeg en dag bidra til å gjenoppbygge landet mitt.
I Mosul gikk jeg på ungdomsskolen, men på grunn av krigen mistet jeg tre års skolegang. At jeg får muligheten til å ta igjen undervisningen jeg har mistet her, er jeg veldig glad for. Jeg elsker skolen! Favorittfaget er selvfølgelig matematikk – og jeg er faktisk ganske god i det.
– Jeg har hatt mange dyktige lærere, men den beste er Rasha, som var mattelæreren min i Mosul. Hun var lett å snakke med, forklarte reglene steg for steg og ble bare glad når elevene stilte spørsmål.
De beste lærerne er de som er vennlige overfor elevene sine. De som lar oss få lov til å diskutere og stille spørsmål. En god lærer bør også forklare leksene og arbeidsoppgavene skikkelig. Hun må selv synes det er viktig at elevene har forstått alt. En god lærer vet hvordan han eller hun skal hjelpe og oppmuntre den enkelte.
Hvordan livet mitt er om ti år? Det er det vanskelig å si noe om, men jeg håper at jeg er tilbake i Mosul og at vi kan leve i fred.
Krigen er destruktiv, den ødelegger alt og tar mange liv. Den tok min brors liv. Vi vet ikke nøyaktig hvordan han ble drept, men sannsynligvis skjedde det under et flyangrep. Han befant seg på en gate i Vest-Mosul. Bomben falt i nærheten av ham, og han ble drept.
Det er umulig å beskrive hvordan det egentlig oppleves å leve i en krigssone. Krigen tar absolutt alt. Det er skremmende.
Her er jeg ikke redd. Men jeg er engstelig for hva som kan skje med oss hvis vi reiser tilbake til Mosul. Noen ganger drømmer jeg at vi er i krigssonen. Så våkner jeg og husker at krigen er langt borte. Hvis det er noe som gjør meg urolig, hjelper det å snakke med moren min.
Det er ikke lenger noe som kan gjøre meg lykkelig. Vi har mistet alt. Men jeg later som om jeg er glad. Det gjør jeg for at mamma ikke skal bli lei seg.
