Drømmer og brutte løfter

Barriere nummer én

– Problemet med barn som ikke går på skolen blir mer og mer konsentrert i konfliktrammede områder, understreker i UNESCO i sin siste statusrapport om fremdriften i arbeidet med å sikre utdanning for alle – EFA Global Monitoring Report 2015.

– Det er helt tydelig at universell grunnskoleutdanning ikke er mulig å oppnå med mindre vi sikrer at barn i konflikt- og katastroferammede områder får tilgang på utdanning, sier Dean Brooks, direktør i Inter-Agency Network for Education in Emergencies (INEE).

De siste årene har barns behov for utdanning i akutte krisesituasjoner fått stadig mer oppmerksomhet.

– Men tross alt som er sagt og gjort, gjøres det ikke nok for denne gruppen barn, mener Brooks.

UNESCO og UNICEF slår fast i sin rapport for 2015, Fixing the Broken Promise of Education for All, at responsen så langt har vært ”fullstendig utilstrekkelig”, og påpeker i klare ordlag at det mangler både ressurser, effektive tiltak og politisk vilje.

Nye utviklingsmål

2015 kan bli et merkeår for utdanning generelt og utdanning i kriser spesielt. I mai møtte representanter for verdens land til et nytt utdanningsforum i Korea, for å definere veien videre. Resultatet er et ”Framework for Action” – en handlingsplan som skal vedtas endelig i løpet av året. Den understreker hvor viktig det er å opprettholde utdanning gjennom kriser.

For å få dette til, må man blant annet utvikle mer fleksible utdanningssystemer som tåler en krise, og være raskt på pletten med et utdanningstilbud allerede i en tidlig fase av krisen.

Den 6. og 7. juli møtes bistandsmottakere, donorer, humanitære organisasjoner, sivilsamfunnet og den private sektoren til et toppmøte om utdanning i Norge; Oslo Summit on Education for Development. Målet er å få flere til å forplikte seg, både politisk og økonomisk, til å støtte utdanningssektoren. Utdanning i kriser er en av fire hovedtemaer under toppmøtet.

Og sist, men ikke minst, skal FN i september vedta nye mål for bærekraftig utvikling frem mot 2030 (Sustainable Development Goals), som skal erstatte tusenårsmålene (Millennium Development Goals), som har vært utviklingssektorens rettesnor siden 2000.

Fokus mangler

Verken det første utkastet til nye utviklingsmål, som ble lagt frem i juli 2014, eller de foreslåtte indikatorene som skal brukes for å måle fremgang, som ble lagt frem i november 2014, nevner eksplisitt utdanning i kriser.

– Vår bekymring er at om vi ikke prioriterer de millioner av barn og unge som er rammet av krig, konflikt, katastrofer og vold, vil vi nok en gang havne i en situasjon der vi ikke makter å nå våre mål, sier Dean Brooks.

Les også kronikken til Gordon Brown, FNs spesialutsending for global utdanning, som slår fast at: «I 2015 må vi gjøre mer».

Virkningen av krig og konflikt på utdanning kan ikke lenger kalles ”en skjult krise”, slik UNESCO beskrev det i 2011. Tiden er kommet for å handle.

Under lister vi opp det Flyktninghjelpen mener er de 8 viktigste utfordringene som hindrer at barn i konfliktrammede områder fra å utøve sin rett til utdanning.

#1: For lite, for sent

Det internasjonale samfunnet svikter fortsatt sitt ansvar for å levere utdanning allerede i den akutte krisefasen.

Utdanning har tradisjonelt ikke vært en humanitær prioritet, verken i hjelpeorganisasjonene eller blant donorene.

Mat, vann, sanitær og tak over hodet har utgjort grunnsteinene for den livreddende innsatsen i akutte kriser. Utdanning var noe som kunne vente, til freden var gjenopprettet.

– Nå vet vi at det er for sent å vente med utdanning til krisen er over og utviklingsfasen tar til, sier INEE-direktør Dean Brooks, og legger til:

– Økt fokus har gitt økt bevissthet om behovet for utdanning i kriser. Vi ser stadig flere aktører engasjere seg, men det har foreløpig resultert i altfor få konkrete tiltak.

Bare en håndfull land – som Norge, Japan og Belgia – har eksplisitt inkludert utdanning i kriser i sine styrende policydokumenter og humanitære planer.

– De fleste donorene ser fortsatt på utdanning som et utviklingsspørsmål, snarere enn et humanitært anliggende, konkluderer tenketanken Overseas Development Institute i en fersk rapport om investeringer i utdanning i kriser.

#2: Store ord, lite penger

Fortsatt er det langt fra store ord til store penger blant donorene. Mens fokus og bevissthet har økt, har finansieringen faktisk gått ned.

I 2011 satte FNs globale Education First Initiative som mål at minst 4 % av den kortsiktige humanitære finansieringen skulle gå til utdanning. Den gang fikk utdanning 2,4 % av kaka. I 2014 var tallet skarve 1 %.

Mellom 2006 og 2014 ble 75 % av all humanitær bistand til utdanning kanalisert gjennom tre FN-organisasjoner: UNICEF, WFP og UNHCR. De tre organisasjonene implementerer egne prosjekter, men fungerer også som en slags donorer.

– Utdanningssektorens suksess er derfor svært avhengig av disse, ifølge en donorundersøkelse fra Avenir Analytics, som ble utgitt i 2015 på oppdrag for Flyktninghjelpen og Redd Barna.

Halvparten av alle pengene gikk til fem land: Sudan, Palestina, Syria, Somalia og Irak, ifølge undersøkelsen. Mange av de største mottakerlandene sliter med langvarige kriser.

– En viktig forklaring på den negative finansieringsutviklingen er trolig den generelle nedgangen i bistanden, sier utdanningsrådgiver Silje Sjøvaag Skeie i Flyktninghjelpen.
– Utdanning er fortsatt ikke ansett som en integrert del av førstelinjeresponsen ved en krise, legger hun til.

I et forsøk på å sikre mer konsistent og vedvarende finansiering, tar FNs spesialutsending for global utdanning, Gordon Brown, nå til orde for å opprette et globalt humanitært fond for utdanning i kriser.

#3: Vi glemmer de unge

Når vi snakker om utdanning for alle, har vi lett for å bare tenke på barn i barneskolealder. Eldre barn – ungdommen – blir oversett.

Ikke engang de snart utdaterte tusenårsmålene til FN nevner utdanning på videregående nivå eller høyere.

I tillegg til de 58 millioner barneskolebarna som ikke går på skole, mangler 63 millioner ungdommer mellom 12 og 15 år et skoletilbud. Dette er et stort tall, sett i lys av at det finnes dobbelt så mange barn som ungdommer i verden.

– I både akutte og vedvarende kriser blir ungdom ofte oversett av det humanitære samfunnet. De blir gjerne sett på som en utfordring, ikke en mulighet. Det er helt feilslått, fordi unge mennesker, som får støtte og blir aktivisert, kan bidra til positiv endring og gjenoppbygging av samfunnet, påpeker utdanningsrådgiver Andrea Naletto i Flyktninghjelpen.

Flyktninghjelpen er en av få organisasjoner som lenge har tilbudt utdanningsprosjekter rettet mot ungdom i alle faser av en krise. De varierer fra grunnleggende lese-, skrive-, og rettighetsundervisning til yrkesutdanning.

Krigen i Syria, der utdanningsnivået generelt er høyere enn i mange andre krigsrammede regioner, har dessuten satt behovet for utdanningsaktiviteter på universitets- og høyskolenivå på agendaen.

#4: Vi leverer ikke det folk ber om

Barn og foreldre som rammes av konflikter og katastrofer er klare i sine prioriteringer: De vil ha utdanning først. Men det internasjonale samfunnet leverer ikke det de ber om.

– Under nesten alle mine besøk til krig- og katastroferammede områder har jeg hørt overlevende si det samme: ”Utdanning først”. (…) Vi må svare på denne berettigede forespørselen, har FNs generalsekretær Ban Ki-moon uttalt.

En undersøkelse Flyktninghjelpen og Redd Barna lanserte i 2014 underbygger hans påstand. De to organisasjonene spurte fordrevne i henholdsvis Nord-Kivu i Den demokratiske republikken Kongo og i Dollo Ado i Etiopia om sine prioriteringer: Ingenting skåret høyere enn utdanning.

30 % satte utdanning som nummer én. Bare 19 % mente mat var viktigst.

– Dersom den humanitære sektoren ikke makter å gi folk det de ber om, viser vi ikke ansvarlighet ovenfor dem vi skal hjelpe. Per i dag er det et stort gap mellom tilbud og etterspørsel når det gjelder utdanning, påpeker INEE-direktør Dean Brooks, og legger til at gapet er særlig stort i humanitære kriser.

– For kriser er ikke bare plutselige og forbigående. Ofte vedvarer krisefasen i årevis. I gjennomsnitt tilbringer flyktninger, ifølge UNHCR, 17 år i eksil, og en gjennomsnittlig intern konflikt varer minst 10 år eller mer.

#5: Vi trenger kunnskap og innovasjon

Vi vet mye om hvorfor utdanning er viktig i kriser. Men hva som faktisk fungerer i felt har vi lite kunnskap om.

– Antallet donorer som viser interesse for utdanning i kriser øker. De etterspør mer robust kunnskap om hvilke modeller og tilnærminger som virker, og hvilke som ikke virker. Dersom vi ønsker mer interesse og finansiering, må vi kunne gi dem bedre svar, mener utdanningsrådgiver Andrea Naletto i Flyktninghjelpen, og påpeker at det er behov for mer forskning.

Naletto tar også til orde for at utdanningssektoren må satse mer på innovasjon.

– Mange av utfordringene vi sliter med i forhold til tilgang, kvalitet og like muligheter for alle, krever noe mer enn ”business as usual”, understreker Naletto.

Utdanningssektoren må for eksempel utforske det siste nye innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi, da tekniske løsninger kan være svaret på mange av utfordringene med å levere utdanning i krisesituasjoner.

– Men vi må også bevege oss bort fra en oppfatning om at innovasjon er det samme som ny teknologi. Vi må tenke nytt om alt vi gjør; både prosesser, programmer og partnerskap, mener Flyktninghjelpens utdanningsrådgiver.

Utdanningssektoren må fore eksempel se på nye måter å organisere skoler og klasseromsundervisning i krisesituasjoner. Sektoren må også utvikle nye undervisnings- og evalueringsmetoder, samt nye modeller for samarbeid og bruk av insentiver, som er tilpasningsdyktige i en krise.

#6: Vi må skape trygge skoler

I altfor mange land i er skoler en del av slagmarken. Resultatet er død og lidelse, samt at barn ikke tør gå på skolen.

– I mange land blir skoler og universiteter, studenter og ansatte, utsatt for målrettede angrep. De fanges ikke bare i kryssilden, men blir angrepet som del av en bevisst strategi for å ramme fienden, sier Diya Nijhowne, direktør i Global Coalition to Protect Education from Attack.

Fra 2009 til 2013 gikk bevæpnede statlige eller ikke-statlige grupper til angrep på studenter, lærere og utdanningsinstitusjoner i minst 70 land, i følge en rapport fra organisasjonen. I 30 av dem avtegner det seg et tydelig mønster av koordinerte og bevisste angrep.

Studien konkluderer at angrep og militær bruk av skoler skjer i langt flere land, og er langt mer omfattende, enn tidligere dokumentert.

– Ikke bare blir mennesker drept i angrepene, de forårsaker også frykt, som gjør at foreldre holder barna hjemme fra skolen, sier Nijhowne.

Angrepene omfatter alt fra å brenne eller bombe skoler, til drap, vold, kidnapping og ulovlige arrestasjon og fengsling av studenter og lærere.

De verst rammede landene er Colombia, Sudan, Somalia, Syria, Afghanistan og Pakistan – hvor det var 1000 rapporterte angrep eller mer i perioden 2009 til 2012.

Norge og Argentina har tatt på seg ledertrøyen i arbeidet med å utvikle et nytt sett retningslinjer, for å unngå at skoler og universiteter blir brukt av det militære i en væpnet konflikt.

Retningslinjene var klare i desember 2014. 29. mai skal en erklæring om trygge skoler undertegnes i Oslo. Erklæringen forplikter landene som underskriver til å ta retningslinjene i bruk.

#7: Vi svikter jentene

Det er langt større sjanse for at jenter ikke går på skolen enn gutter. Dette er særlig sant i krisesituasjoner.

Visst har det vært fremgang; fra 1999 til 2012 sank antallet land med færre enn 90 jenter innskrevet i skolen per 100 gutter fra 33 til bare 16.

– Men, jenter henger fortsatt betydelig etter, særlig i krisesituasjoner, påpeker utdanningsrådgiver Silje Sjøvaag Skeie i NRC.

Faktorer som begrenser jenters utdanningsmuligheter under mer stabile forhold, blir ofte forsterket i kriser – som at foreldre prioriterer utdanning for familiens gutter og at jenter slutter på skolen for å gifte seg.

– Mange utdanningssystemer er mannsdominerte og tar lite hensyn til jenters behov. Vi må sikre at jenter kan delta og dra nytte av læringen på lik linje med gutter. Det å ha kvinnelige lærere og kjønnsnøytralt læremateriell er viktig. Å tilpasse timeplanen og undervisningstidspunkter til elevenes behov, kan også oppmuntre flere jenter til å skrive seg inn på skolen, og bli der, mener Sjøvaag Skeie.

Frykten for trakassering, voldtekt og andre former for kjønnsbasert vold, samt militær bruk av og tilstedeværelse på skoler, bidrar til å skyve jentene ut.

– Når en skole blir tatt i bruk av væpnede grupper, opplever vi nesten alltid at jenter dropper ut av skolen, i frykt for kidnapping og voldtekt, sier Sjøvaag Skeie.

#8: Vi er for dårlig forberedt

Mange land mangler planer for hvordan de skal sikre at barn kan gå på skolen når en krise rammer – det være seg konflikt, ustabilitet eller katastrofer.

Alle land må ha slike planer, men det er særlig viktig i land som ofte rammes av kriser, sier Annelies Ollieuz, som er utdanningsspesialist i NORCAP, verdens største beredskapsstyrke.

The Inter-Agency Network for Education in Emergencies (INEE) jobber for at alle land skal integrere deres minimumsstandarder for utdanning i sine utdannings- og kriseplaner, og tilpasse dem til lokale forhold.

Verdens land må også sette i verk tiltak som reduserer skadeomfanget når katastrofene rammer. De må for eksempel få på plass rutiner for tidlig varsling og evakuering av skoler, samt bygge skoler som tåler jordskjelv, sterk vind og flom.

– Det er lettere å nå frem med budskapet om kriseberedskap når det gjelder naturkatastrofer. Det er langt mer komplisert å overbevise stater om at de bør ha en beredskap på samme nivå når det gjelder potensiell konflikt, sier INEE-direktør Dean Brooks, og påpeker at det ofte er mer politisk og emosjonelt betent, særlig i stater som gjennom historien har vært plaget av interne stridigheter og uro.