Byttet gevær mot skolekritt

I Chols hjemby Malakal i den nordlige delen av Sør-Sudan, førte de politiske konfliktene til en krig mellom de to største folkegruppene, dinkaer og nuere. Snart farget blodet fra avkappede lemmer sanden rød og lyden av desperate skrik stjal nattesøvnen fra enhver. Chol mistet slektninger og venner.

Fem år tidligere hadde faren forlatt familien for å vie sitt liv til hæren. En søvnløs natt bestemte Chol seg for å gå i farens fotspor. Han orket ikke lenger å være tilskuer. Få dager senere sto han med en AK 14 i hendene, klar til å drepe.

–Jeg hadde aldri holdt i et våpen før, og det var vondt å se folk jeg var glad bli drept, sier Chol med lav stemme og senket blikk.

Han var langt fra den eneste gutten i opprørsgruppa han ble en del av. Halvparten av krigerne var under 15 år. Som barnesoldat fikk Chol langt mindre betalt enn en voksen, men det var ikke pengene som motiverte ham. Alt handlet om å vinne krigen mot nuerne, ta tilbake hjembyen Malakal og stå igjen som vinneren.

En ny framtid

Etter drøyt et år som barnesoldat hadde Chol og de andre dinka-krigerne overtaket på sine rivaler. Da bestemte han seg for å forlate opprørsgruppa. I desember 2014 gikk han om bord i et fly sammen med moren og søsknene. Lønningene fra tiden som barnesoldat brukte han på å få familien sin i sikkerhet i en flyktningleir i Uganda. Et sted i luften mellom Sør-Sudan og Uganda bestemte Chol seg for hvordan fremtiden skulle se ut. Han ville begynne på skolen og utdanne seg til pilot.

Chol presser krittet så hardt at fingertuppene blir hvite, når han skriver alfabetet på tavla. Det er to uker siden han satte seg på skolebenken for første gang. Gjennom Flyktninghjelpens utdanningsprogram «Accelerated Learning Program» (ALP) får Chol og andre sør-sudanske ungdommer i distriktet Adjumani, sjansen til å ta igjen tapte skoleår. Flyktningbosetningene i Nord-Uganda er hjem til omlag 165 000 sør-sudanere. Av dem er over 60 prosent under 18 år. De aller fleste har ingen eller få skoleår bak seg.

En ny sjanse

Når undervisningen begynner klokken to er klasserommene sprengfulle. De som ikke får plass står utenfor med bøker i hånden og ser konsentrert på læreren som gir instruksjoner fremme ved tavla. Selv om ALP-programmet retter seg mot ungdom, finner du både barn og voksne her.

- Det er i utgangspunktet et utdanningstilbud til ungdommer mellom 14-17 år, men vi måtte være fleksible under registreringsprosessen. Det er mange som er spesielt utsatte og det har vi tatt hensyn til, sier Nancy Lalweny, som er ansvarlig for utdanningsseksjonen ved Flyktninghjelpens kontor i Adjumani.

Hurtigutdanningen, som er basert på Ugandas statlige grunnskoleprogram, gir elevene en mulighet til å fullføre grunnskolen på tre år i stedet for på syv. Klassene er oppdelt etter hvor mye ungdommene kan fra før. Noen kan hverken lese eller skrive, andre har gått flere år på skole i hjemlandet.

Lærernes utfordringer

Alima Abas har nettopp begynt dagens undervisning. Som en av de nyansatte lærerne for ALP-programmet gleder hun seg til å ta fatt på jobben. Men hun ser også utfordringer.

- I hver klasse er det elever fra ulike etniske grupper. De snakker forskjellige språk og har ulike behov. Utfordringen er at det er for mange elever og for få lærere. Det hjelper absolutt at elevene er så motiverte som de er og at så godt som alle har bestemt seg for å bli noe, sier Abas og hjelper elevene som står i kø for å få skrivebøkene sine rettet.

Barnebrud

Når de kraftige vindpustene tar tak i Afrikas røde jord legger støvet seg som et teppe over den åpne plassen i bosetningen Nyumanzi. Amam Wach Ajang (17) har et barnslig drag over ansiktet. Øynene er kvikke og hun smiler forsiktig.
Siden familien kom til Uganda for fire måneder siden har livet hennes tatt en ny vending. Selv om fremtiden ser lys ut, går tankene ofte tilbake til de vanskelige barndomsårene i hjemlandet.

– Jeg var 13 år da jeg giftet meg. Selv om jeg ikke var lykkelig på bryllupsdagen, var jeg stolt over å kunne hjelpe familien min. De fikk 55 langhornede kyr for meg, sier Ajang og ser ned på beina sine som hun skyver att og fram i sanden på bakken. 

Flyktet på flåte

Ett år etter bryllupsdagen holdt Ajang sitt første barn i armene. På 15-årsdagen var hun mor til to. Da krigen brøt ut i desember 2013 tok hun barna med seg på flukt fra delstaten Lakes, over den hvite nil, til delstaten Jonglei i øst. 

– Vi kastet oss om bord på en flåte mens våpenkulene fløy over hodene våre. Vi måtte gjemme oss under vann flere ganger for å ikke bli truffet. Jeg så mange, både barn og voksne, bli skutt og drukne, sier Ajang. 

Familien var nesten to dager på floden, uten mat og vann. Da de endelig kom i land på den andre siden begynte vandringen mot frihet og fred i Uganda.

Hjelper seg selv

Mens ektemannen er igjen i Sør-Sudan og kriger øyner Ajang gode år sammen med barna. Som barnebrud og ung mor måtte hun forlate skolebenken i fjerde klasse.

- Nå drømmer jeg om å kunne snakke flytende engelsk. Tenk å en dag kunne bli lege eller regnskapsfører, sier hun og kaster et blikk bort mot klasserommene. Ajang går i første klasse på ALP-programmet. Etter tre år med hurtigundervisning vil hun ha fullført grunnskolen og kan søke om videreutdanning.

- Jeg kan ikke si at jeg savner verken Sør-Sudan eller mannen min. Da jeg giftet meg tenkte jeg på familiens fremtid. Nå tenker jeg på min egen, sier hun.

Flyktet med tre barn

I flyktningebosetningen Ayillo II står et pent murhus skjult mellom trærne. Utenfor sitter ei jente som ønsker seg et liv langt fra det hun har levd. Tårene kommer ofte, men Christine (18) prøver å ikke tenke på det som var. Hun var bare liten jente da hun mistet foreldrene i krigen. Noen år senere hadde hun ingen nære slektninger igjen. Hun giftet seg som 15-åring, men ble snart forlatt av mannen som tok våpen i hånd og skulle redde Sør-Sudan. Christine begynte å lage lokal brennevin for å overleve hverdagen i hjembyen Moli. En dag fikk hun besøk av en kusine og hennes tre barn. Da kusinen brått dro, etterlot hun barna hos Christine. De neste dagene prøvde hun å få kontakt med kusinen, men hun hørte aldri noe mer fra henne. Da den blodige konflikten nådde hjembyen flyktet Christine med de tre barna over grensen til Uganda.

Utdanning er veien

Inne i tukulen er det ryddig og pent. Den runde stråhytta har hun bygget på egen hånd. På et bord midt i rommet ligger en pose med skolebøker, som hun kjøpt for pengene hun fikk for å lage og selge brennevin. Hun tar opp bøkene og blar i dem, igjen og igjen. Christine tar tredjeåret på ALP-programmet. Gjør hun det bra på eksamen, kan hun søke seg videre. Hun drømmer om å skape en fremtid for seg selv og kusinens barn.

- Utdanning er det eneste som kan redde meg. Selvfølgelig håper jeg at noen kan hjelpe meg med barna, men så lenge jeg har dem må jeg sørge for at de har det bra, sier hun.

Chol, Ajang og Christine er tre av tusenvis av sørsudanske flyktninger i Nord-Uganda, som på grunn av krig og fattigdom har mistet viktige skoleår. Nå får de en ny start på livet.