---
title: "På vei mot fred"
description: "Den mer enn 50 år lange borgerkrigen i Colombia nærmer seg slutten, men veien mot varig fred er brolagt med mange og store utfordringer, som ikke forsvinner med en signert fredsavtale i mars 2016."
url: "https://www.flyktninghjelpen.no/perspektiv/2015/nr-4/pa-vei-mot-fred"
language: "no"
published: "2015-12-01T13:43:00Z"
modified: "2016-05-19T08:19:18Z"
---

Colombia

# På vei mot fred

TEKST: David García FOTO: Luca Zanetti Publisert 01. des. 2015

[Amerika](https://www.flyktninghjelpen.no/tema?categoryId=25) [Colombia](https://www.flyktninghjelpen.no/tema?categoryId=41) [Krig og konflikt](https://www.flyktninghjelpen.no/tema?categoryId=308)

Foto: Luca Zanetti

Denne saken ble første gang publisert for mer enn 10 år siden

Den mer enn 50 år lange borgerkrigen i Colombia nærmer seg slutten, men veien mot varig fred er brolagt med mange og store utfordringer, som ikke forsvinner med en signert fredsavtale i mars 2016.

Borgerkrigen i Colmbia har drevet mer enn 6,4 millioner mennesker på flukt, eller 12 prosent av hele befolkningen. Kun i Syria er prosentandelen internflyktninger høyere. I tillegg har over 400 000 colombianere flyktet til nabolandene Ecuador, Venezuela og Panama.

Spørsmålene mange stiller seg, er om en endelig fredsavtale vil føre til at de som er fordrevet fra hjemmene sine kan vende tilbake, og om de humanitære problemene vil bli løst. Svarene finner man bare om man går til kjernen av konflikten, som i stor grad er preget av økonomiske, sosiale og ideologiske skiller. De sentrale stridsspørsmålene er knyttet til landrettigheter og bekjempelse av narkotikahandel, organisert kriminalitet og vold.

### Frykt for vedvarende vold

– Selv om en fredsavtale med FARC vil være av stor betydning, kommer den ikke til å få slutt på all væpnet vold i Colombia. Andre aktører, som ELN, EPL og andre grupper som har dukket opp under demobiliseringen av paramilitære styrker, vil fortsette å terrorisere de mest sårbare samfunnene og skape flere humanitære behov, forklarer FNs nødhjelpskoordinator i Colombia, Fabrizio Hochschild.

> Selv om en fredsavtale med FARC vil være av stor betydning, kommer den ikke til å få slutt på all væpnet vold i Colombia.

FABRIZIO HOCHSCHILD, FNs nødhjelpskoordinator i Colombia   
  
– I noen områder vil terroren til og med øke, dersom de kriminelle bandene tar over nye områder og tar kontrollen over den ulovlige økonomien, som tidligere ble kontrollert av FARC, legger han til.

De fleste humanitære aktørene i Colombia håper og tror at borgerkrigen snart er over og at en fredsavtale er innen rekkevidde. Men en varig fred vil kreve mer enn partenes signaturer. Det er nødt til å skje grunnleggende endringer i det humanitære hjelpearbeidet og i arbeidet med å beskytte og finne varige løsninger for de fordrevne og andre sårbare grupper.

I følge Hochschild vil en tidlig tilbaketrekning av internasjonal humanitær hjelp kunne sette fredsprosessen på spill.

**Partene i konflikten**

**BORGERKRIGEN:** De colombianske myndighetene er i konflikt med de venstreorienterte geriljagruppene FARC og ELN, som kontrollerer store områder av landet. Borgerkrigen mellom regjeringshæren og geriljaen startet i 1964 og har pågått siden. Krigen har kostet over 220 000 mennesker livet og millioner har mistet hjemmene sine.

**MYNDIGHETENE:** Juan Manuel Santos ble valgt til president i 2010 og innledet i fredssamtaler med FARC. De offisielle fredssamtalene startet i 2012 og pågår fremdeles.

**FARC:** Colombias revolusjonære væpnede styrker eller Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia (FARC) er en venstreorientert geriljagruppe ble dannet i Colombia i 1964, og som kjempet for regimeskifte og mer demokratisk styre i Colombia.

**ELN:** Den nasjonale frigjøringshæren eller Ejército de Liberación Nacional (ELN) er en venstreorientert geriljagruppe dannet i 1965, og har som FARC, vært i konflikt med colombianske myndigheter siden. ELN har ennå ikke, som FARC, inngått offisielle fredsforhandlinger med colombianske myndigheter.

**PARAMILITÆRE GRUPPER:** På 1980-tallet opprettet jordeiere og narkokarteller ulike paramilitære grupper i Colombia for å bekjempe geriljaen og venstresiden generelt. I 1997 slo de seg sammen til én styrke som de kalte Colombias forente selvforsvarsstyrker (AUC). AUC la ned våpnene i 2003 og lot seg avvæpne mot løfter om redusert straff for dem som ble funnet skyldige i overgrep. Mange av de tidligere paramilitære har likevel fortsatt sin virksomhet i rene kriminelle grupper, som er tett knyttet til narkotikaproduksjon og - handel. Disse representerer i følge myndighetene den største sikkerhetstrusselen i landet.

**USA:** USA har engasjert seg sterkt i colombiansk politikk, med stort fokus på narkotikaproblematikken. Colombia er en av hovedleverandørene av de ulovlige rusmidlene cannabis (marijuana) og kokain til USA. Amerikanske interesser i Colombia fikk en ny dimensjon etter Al-Qaidas terrorangrep mot USA 11. september 2001. USA satte da både FARC og ELN på listen over terroristorganisasjoner, og definerte kampen mot dem som en del av den verdensomspennende "krigen mot terror".

*Kilde: Globalis (FN-sambandet)*

FLYKTNINGER: En colombiansk mor og hennes barn har søkt tilflukt i nabolandet Venezuela, som huser tusenvis av colombianske flyktninger. Foto: NTB Scanpix.

### Humanitær nøkkelrolle

– Humanitære aktørers kunnskap og erfaringer kan legge til rette for at fredsbygging- og utviklingsaktører får god tilgang til konfliktrammede regioner. De humanitære aktørenes lokalkunnskap og erfaringer gir dem en god mulighet til å kunne gi upartisk og riktig informasjon angående nye voldsmønstre og sikkerhetsrisikoer; informasjon som er avgjørende for beslutningstakere i en stabiliseringsfase etter at fredsavtalen er inngått, sier Hochschild.

Befolkningen på landsbygda lider særlig under urettferdig fordeling av land, lovløse tilstander, vold og manglende utdanningsmuligheter. Situasjonen, som for et halvt århundre siden fikk mange colombianere til å slutte seg til ulovlige væpnede grupper, er ikke endret, og det blir fremdeles rapportert om omfattende og grove brudd på menneskerettigheter. Fredsprosessen er en viktig del av planene for utvikling i landet, og humanitær hjelp vil være avgjørende for å oppnå politiske og utviklingsrettede mål.

### 50 år med konflikt

I 2014 ble Colombias president, Juan Manuel Santos, gjenvalgt for en ny fireårsperiode. Han er opptatt av å få i havn fredsforhandlingene med Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia (FARC), som han satte i gang i sin første periode, samt innlede formelle samtaler med den mindre gruppen Ejército de Liberación Nacional (ELN), og med det få en slutt på en borgerkrig som har vart i over 50 år. Håpet er at varig fred skal bidra til demokratisk og sosial utvikling i Colombia, men volden og den organiserte kriminaliteten vil fortsatt å være et problem, selv om FARC og ELN legger ned våpnene.

For å oppnå målet er presidenten avhengig av støtte fra befolkningen og skaffe legitimitet til prosessen som skal føre frem til en endelig fredsavtale. I tillegg må regjeringen sørge for nok ressurser til å finansiere en bærekraftig utvikling etter at fredsavtalen er signert. Blant annet gjennom å forbedre helse og utdanningssystemet, redusere omfanget av svart arbeid, takle et dysfunksjonelt juridisk system, forhindre korrupsjon, øke politisk deltakelse fra marginaliserte grupper og bedre sikkerheten. En grunnleggende forutsetning for varig fred er å skape tillit og trygghet og sikre livsgrunnlaget til landets intern fordrevne, som har levd i konfliktens kjerne altfor lenge.

> En grunnleggende forutsetning for varig fred er å skape tillit og trygghet og sikre livsgrunnlaget til landets intern fordrevne, som har levd i konfliktens kjerne altfor lenge.

HISTORISK HÅNDTRYKK: Cubas president Raul Castro forener president Santos og FARC-leder Timoleon Jimenez 23. September i Havana. Foto: NTB Scanpix.

### Flukt og desperasjon

Flertallet av de internt fordrevne har trukket inn til byer og tettsteder, hvor de lever under kummerlige forhold. 64 prosent lever under fattigdomsgrensen, mens 33 prosent lever i ekstrem fattigdom. Humanitær hjelp til disse gruppene bør være en prioritet etter at fredsavtalen er et faktum.

Colombias humanitære krise truer fremtiden til en stor andel av befolkningen. Gjennomsnittsalderen til de internt fordrevne er under 22 år, og 66 prosent er under 25 år. Barn og unge er blant de mest sårbare; de trenger hjelp til å få dekket grunnleggende behov som mat, husly, og skole. Mange barn har, som følge av konflikten, opplevd at foreldre og familie har blitt drept og at hjemmene deres er blitt ødelagt. nå håper de at fredsavtalen vil gi nye muligheter.

### Myndighetenes ansvar

I følge en fersk rapport fra Norsk ressurssenter for fredsbygging (NOREF) har colombianske myndigheter i de siste årene anerkjent problemene i stor grad, og de har gjort en vesentlig innsats for å dekke folks behov. Samtidig hevder rapporten at det, til tross for forbedringer på enkelte områder, fremdeles er en alvorlig humanitær situasjon i landet, og at dette må tas hensyn til når en endelig fredsavtale er inngått. Internasjonal erfaring viser at for tidlig tilbaketrekning av humanitær hjelp kan ha store negative konsekvenser for utsatte grupper og for resultatet av fredsprosessen.

Det er først og fremst myndighetenes ansvar å møte ofrenes behov. Regjeringen må derfor styrke tilstedeværelsen og hjelpen i de områdene de intern fordrevne befinner seg. Regjeringen må også få på plass lover og retningslinjer som skal sikre rettighetene og hjelpen til de internt fordrevne. Bare slik kan regjeringen skape den tilliten som er nødvendig for å lykkes.

I tillegg har noen flyktninggrupper spesielle behov. Disse gruppene omfatter blant annet afrocolombianere og urbefolkningssamfunn, kvinner, barn, eldre og personer med nedsatt funksjonsevne eller kroniske sykdommer. Selv om det i teorien er enighet om dette, blir disse gruppene ofte oversett.

### Drapet på Genaro García

I august i år ble afrocolombianernes leder i Alto Mira y Fronteras lokalstyre, Genaro García, drept i Tumaco sør i Colombia. Han hadde blitt truet og var under statlig beskyttelse. 3. august ble Genaro tvunget av FARC til å delta på et møte. På vei til møtet, langs en landevei i Tumaco, stanset en gruppe væpnede menn bilen og skjøt og drepte Genaro.

Etter hendelsen krevde afrocolombianerne nok en gang at det ble satt i gang effektive tiltak for beskyttelse og for å sikre rettighetene deres. Tumaco har 190 000 innbyggere; 95 prosent er afrocolombianere, 64 prosent er fattige og en fjerdedel lever i ekstrem fattigdom. Arbeidsledigheten overstiger 70 prosent, og 30 prosent av befolkningen er analfabeter.

10. august 2015 kom Amnesty International med et opprop, der organisasjonen gjorde det klart hvem som var ofre og overgripere i konflikten: «I løpet av den langvarige væpnede konflikten i Colombia, er det urbefolkningen, afrocolombianerne og bøndene som i hovedsak utgjør ofrene. Overgriperne er i all hovedsak sikkerhetsstyrkene, geriljaen og etterkommere av paramilitære grupper. Alle disse gruppene er ansvarlige for overgrep og krenkelser av menneskerettighetene og internasjonal humanitær rett, inkludert drap, forsvinninger eller bortføringer, tortur, tvangsflytting og seksuell vold.»

> I løpet av den langvarige væpnede konflikten i Colombia, er det urbefolkningen, afrocolombianerne og bøndene som i hovedsak utgjør ofrene.

AMNESTY INTERNATIONAL

### Jungelens lov

I følge Fabrizio Hochschild lider de hardest rammede regionene av svak rettssikkerhet, og i noen tilfeller er det et totalt fravær av et formelt rettssystem.

– Som et resultat av dette, er det i mange regioner «den sterkestes rett» som gjelder. I rettssikkerhetens fravær, blir sivile utsatt for omfattende og alvorlig kriminalitet og en rekke menneskerettighetsbrudd, sier han.

Hochschild hevder at fredsprosessen mellom den colombianske regjeringen og FARC ikke bare burde strebe etter å bringe overgriperne for retten, men også sette en stopper for den systematiske straffefriheten.

– For å få til det, må fredsavtalen følges opp av en ambisiøs plan om å etablere legitime statlige institusjoner i konfliktberørte områder, med de samme mekanismene for lov og orden som ellers i landet.

I perioden fra november 2012 til juni 2015, ble 541 034 mennesker drevet på flukt i Colombia, ifølge FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA). Det betyr at samtidig som fredsforhandlingene har pågått i Havanna, har nesten 17 000 mennesker blitt drevet på flukt hver måned.

### Nye former for vold

Det har i løpet av de siste årene skjedd et skifte i den colombianske konflikten; voldens natur har endret seg, med mer vekt på kriminelle elementer enn den væpnede konflikten, en trend som dessverre kan bli verre i en postkonfliktsituasjon. FARC og andre væpnede gruppers aktiviteter innen narkotikahandel eller den ulovlige gruveindustrien er de nye hovedårsakene til at folk drives på flukt.

– Vi ser for eksempel at væpnede grupper okkuperer strategiske områder hvor de kan kontrollere gullhandelen. Den eneste måten de kan klare det på, er ved å true lokalbefolkningen, forteller Rodrigo, en mann som ble fordrevet fra hjemmet sitt i Barbaccoas i Nariño.

Et symptom på skiftet er at et økende antall mennesker som opprinnelig ble drevet på flukt av krigen, nå må flykte nok en gang grunnet trusler relatert til narkotikahandel eller ulovlig gruvedrift. Selv om fredsforhandlingene kommer i havn, er det liten tvil om at voldsnivået og antallet fordrevne relatert til organisert kriminalitet vil opprettholdes, i det minste på kort sikt. For å få til en endring, må de humanitære behovene møtes når freden er et faktum.

I VOLDENS HJERTE: Maritza Crus (49) holder work shop for voldsutsatte kvinner i Buenaventura, en av Colombias voldeligste byer. Cruz holder opp en plakat som viser de ulike statlige institusjonene og helsemyndighetene som har ansvar for å hjelpe voldsutsatte kvinner.

### Ofrene først

I følge Hochschild må konfliktens ofre, eller som mange ønsker å bli kalt: «de overlevende», være i sentrum for fredsavtalen, av tre grunnleggende årsaker:

– For det første, må fredsavtalen være troverdig og legitim, slik flertallet av ofrene forventer, sier han.

> For det første, må fredsavtalen være troverdig og legitim, slik flertallet av ofrene forventer.

FABRIZIO HOCHSCHILD, FNs nødhjelpskoordinator i Colombia

– For det andre, må man oppnå rettferdighet.

Ingen andre tematikker ved forhandlingsbordet har skapt mer kontrovers i Colombia enn kravet om rettferdighet. Blant dem som ikke er å regne som ofre i konflikten, har mange lagt vekt på rettferdighet gjennom lange fengselsstraffer for dem som har begått kriminelle handlinger, og da spesielt FARC. Andre har krevd at de ansvarlige på alle sider må dømmes for brudd på menneskerettighetene. Dette er de sentrale kravene fra de 60 ofrene som reiste til Havanna i 2104.

– Den tredje årsaken til å involvere ofrene, er den troverdigheten og autoriteten de vil ha i en forsoningsprosess, sier Hochschild.

Han mener forsoning ikke vil bli lett i Colombia.

– Landet har erfart væpnet konflikt i det meste av sin tid som et uavhengig land, og polarisering, mistillit og stigmatisering har fulgt generasjoner. Allikevel kan ikke freden blomstre uten forsoning. Og forsoning vil ikke skje dersom ingen er modig nok til å lede landet den veien. Når man tenker på alt det de har lidd, har ofrene i konflikten legitimitet til å ta på seg lederroller i en slik prosess, dersom de ønsker det.

### Nye strategier for beskyttelse

Det vil kreve en enorm innsats å skape et samfunn hvor folk føler seg trygge på at de ikke vil bli utsatt for vold og trusler igjen, og hvor man får til varige løsninger. Mangel på ressurser og infrastruktur, en ustabil sikkerhetssituasjon og fravær av statlige strukturer vil føre til omfattende brudd på menneskerettighetene, også etter en signert fredsavtale. Dette er hovedgrunnen til at colombianske myndigheter, det internasjonale samfunnet og donorer må fortsette å jobbe for å sikre beskyttelse av rettighetene til 6,4 millioner internt fordrevne, når de skal legge til rette for at de kan vende hjem eller bosettes der de lever i dag.

I tillegg til dette, må man tette gapet mellom humanitær nødhjelp og langvarig gjenoppbygging og utvikling. Det er også behov for mer fleksible finansieringsmekanismer, i tillegg til at aktører innen nødhjelp og bistand må samarbeide, også på et tidlig stadium. Samtidig som humanitære donorer fortsetter å finansiere nødhjelpsarbeidet, må man jobbe for bærekraftige og varige løsninger.

Les også [kronikken til Christian Visnes](https://www.flyktninghjelpen.no/kronikker/2015/colombias-humpete-vei-til-fred "Kronikken"), Flyktninghjelpens landdirektør i Colombia.

**Fredsprosessen 2010 - 2015**

De offisielle fredsforhandlingene mellom de colombianske myndighetene og FARC begynte med et møte i Oslo i oktober 2012, og har siden funnet sted i Cubas hovedstad Havanna. I løpet av de tre årene som er gått, har forhandlingene brutt sammen flere ganger, men motgangen til tross: I september 2015 fikk partene et gjennombrudd da de ble enige om å sette deadline for signering av en fredsavtale til 23. mars 2016.

## 2010

Juan Manuel Santos velges til Colombias president sommeren 2010. Han ønsket å forhandle med geriljaen og etablerte kontakt med FARC.

## 2011

I januar går FARC med på å inngå hemmelig kontakt med myndighetene i Colombia.

I november blir FARCs leder siden 2008, “Alfonso Cano”, drept av colombianske militærstyrker. Den nye FARC lederen, Timoleón Jiménez alias “Timochenko”, sier han ønsker å fortsette arbeidet for fredssamtaler.

## 2012

I februar innleder representanter fra den colombianske regjeringen og FARC hemmelige, uformelle samtaler i Havanna på Cuba.

I august møtes representanter fra colombianske myndigheter og FARC i Havanna sammen med tilretteleggere fra Norge og Cuba. De signerer en generell avtale om å ende konflikten og bygge en stabil og langvarig fred.  
  
I september annonserer president Santos og FARC begynnelsen på de formelle fredssamtalene. President Santos avviser samtidig FARCs oppfordring til gjensidig våpenhvile. En undersøkelse viser at 77 prosent av den colombianske befolkningen er positive til fredsforhandlingene, men Den nasjonale urbefolkningsorganisasjonen (ONIC) kritiserer samtalene for manglende representasjon fra urbefolkningen.

Oktober: Offisielle fredssamtaler i Norge. Enighet om fem-punkts-plan.

November: Forhandlinger i Havanna. Enighet om å inkludere sivilsamfunnet i samtalene.

## 2013

I januar ender FARC sin to måneder lange ensidige våpenhvile.

26. mai annonserer colombianske myndigheter og FARC at de har kommet frem til en delvis enighet om land- og jordbruksspørsmål, det første av fem punkter på forhandlingsagendaen.

I begynnelsen av november annonserer partene at de har kommet fram til delvis enighet om det andre agendapunktet, politisk deltagelse. Senere samme måned møtes partene igjen i Havanna. Det dreier seg om å få slutt på produksjon og handel med narkotika, alternativer for bønder som dyrker koka og innrømmelser fra FARC om deltagelse i narkotikaproduksjon og smugling.

## 2014

16. mai inngår partene en delvis avtale for å få slutt på narkotikahandelen.

August: Enighet om en historisk kommisjon som skal skrive en rapport om den væpnede konfliktens opprinnelse, årsakene til at den har vart så lenge og innvirkningen den har hatt på sivilbefolkningen. Representanter fra sivilsamfunnet og ofre i konflikten overværer forhandlingene i Havanna.

16. november innstiller president Santos fredsforhandlingene som følge av at FARC har tatt en militærgeneral til fange. Tre dager senere, etter en intensiv diplomatisk innsats fra Cuba og Norge, godtar FARC å løslate generalen og de andre som ble tatt til fange samtidig.

## 2015

**Februar:** Forhandlingspunktet om oppreisning til ofrene på agendaen. Bernard Aronson blir USAs spesialutsending til fredsforhandlingene.

**Mars:** Enighet om å fjerne landminer med hjelp fra Norsk Folkehjelp.10. mars annonserer president Santos en måned med opphør av luftangrep på FARCs leirer.

**21. mai** tar et colombiansk politi- og luftangrep livet av 27 FARC-medlemmer. Blant de drepte er Jairo Martínez som var til stede under forhandlingene i Havanna. Som svar på angrepet, innstiller FARC sin fem måneder lange ensidige våpenhvile, og krever at forhandlingspartene arbeider separat.

**Juni:** Enighet om strukturen og mandatet til en sannhetskommisjon. FARC annonserer én måneds ensidig våpenhvile fra 20. juli. Dette er den sjette våpenhvilen geriljagruppen har annonsert siden fredsforhandlingene startet i oktober 2012.

**23. september** annonserer partene at de har blitt enige om en avtale angående oppreisning til ofrene. Colombias president, Juan Manuel Santos, og FARC-leder Timochenko sier i en felles uttalelse at de har blitt enige om å signere en endelig avtale innen mars 2016 og FARC forplikter seg til å legge ned våpnene innen 60 dager etter at avtalen er inngått.  
Partene har blitt enige om fire av fem forhandlingspunkter. Det som gjenstår er en avtale om hvordan geriljaen skal demobiliseres og avvæpnes

**28. oktober** tilbyr president Santos gjensidig våpenhvile fra og med 1. januar 2016.

**1. november** uttalte FARC at deres tre måneder lange ensidige våpenhvile står i fare for å bli avbrutt på grunn av økte militære angrep på FARC-medlemmer.

*(**Kilder:** Washington Office on Latin America (WOLA), BBC, The Guardian, El País, Universitetet i Oslo, Bistandsaktuelt, Reuters)*