Krig uten ende

For fem år siden jublet innbyggerne da Sør-Sudan ble en selvstendig stat etter fem tiår med borgerkrig. Nå preges den unge staten av indre maktkamp og krigshandlinger og mer enn 2,5 millioner mennesker er drevet på flukt.

Mars 2016

Payuel, Duk County, Sør-Sudan: Rebecca (50) lener seg mot stammen til et dødt tre. Her har hun sittet hele dagen og sett på en jordflekk med sorte brennmerker. Her lå hjemmet hennes før opprørerne stormet landsbyen og brente ned alt. Lukten av det brente gresset får henne å tenke på døde. Hun føler fortsatt smerten av skuddsalvene som traff henne i armen. Bildet av ektemannen som ligger der livløs på marken, er umulig å slette fra minnet. Om natten, i drømmene, er bildene fra det hun helst vil glemme sylskarpe. Om dagen prøver hun å tenke på fremtiden.

Da opprører stormet Payuel flyktet hun og barna til sump-områdene, fem dagers gange fra landsbyen. Der bodde de til oversvømmelser gjorde stedet ulevelig. Nå har hun plassert barna sine i en flyktningleir i byen Bor, og er selv tilbake der de en gang hadde et liv.

Det er rundt seks måneder siden president Salva Kiir og hans rival, opposisjonslederen Riek Machar, signerte fredsavtalen, med mål om å skape varig fred i verdens yngste land. Signeringen kom etter stort press fra det internasjonale samfunnet og FNs sikkerhetsråd truet med sanksjoner hvis de nektet å signere. Selv om det har vært langt fra fredelig siden avtalen ble signert, ga det håp til folket. Rebecca er en av dem som turte å håpe på fred og returnerte til landsbyen sin for å bygge opp det som var.

– Selv om alt er borte er det her jeg føler meg hjemme. Jeg skal bygge opp alt på nytt og hente hjem mine barn igjen, sier hun.

Hvorfor er det så vanskelig å få til fred i Sør-Sudan?

Vi har spurt forsker Øystein H. Rolandsen, ved institutt for fredsforskning i Oslo, PRIO, som har fulgt situasjonen i Sør-Sudan over mange år. Han mener at motsetningene i landet går langt tilbake i historien og at det er mange faktorer som ligger til grunn for konfliktene.

Han trekker frem tre hovedelementer:

For det første spiller arven fra de ulike borgerkrigene en avgjørende rolle. Sør-Sudan er på mange måter blitt et voldelig og militarisert samfunn, med mange våpen blant folk.

Det andre er den økonomiske situasjonen, som er en berg- og dalbane. Frem til 2011 var Sør-Sudan en del av Sudan og var veldig fattig område før fredsavtalen i 2005. Da fikk den regionale regjeringen tilført en betydelig andel av Sudans oljeinntekter. Etter løsrivelsen fikk Sør-Sudan 100% råderett over oljeproduksjonen og inntektene. Men, uenighet med Sudan om betaling for oljetransport gjorde at regjeringen i hovedstaden Juba stanset oljeproduksjonen i 2012. Da produksjonen kom i gang igjen i begynnelsen av 2013 var allerede deler av produksjonsmateriellet ødelagt. Den pågående borgerkrigen, og ikke minst det dramatiske fallet i oljeprisen globalt, har resultert i at Sør-Sudans økonomi er i en dyp krise.

Den tredje faktoren dreier seg om det institusjonelle rammeverket som er ekstremt svakt. Med få godt etablerte prosedyrer, mangel på personell og inntekter til lønninger blir det vanskelig å skape en motbalanse til det militære maktapparatet.

Norge var en viktig støttespiller i fredsprosessen på 2000-tallet og da Sør-Sudan fikk sin uavhengighet i 2011. Var en egen stat det beste alternativet den gangen?

Selv om vi brukte mye tid og penger på Sør-Sudan var ikke Norge en avgjørende støttespiller. De viktigste pådriverne for fredsavtalen og den tilhørende folkeavstemningen om uavhengighet var nabolandene Eritrea, Etiopia, Kenya og Uganda. USA var det viktigste vestlige landet involvert. Mange hevder at det fantes et bedre alternativ til løsrivelse, men det er en stor misforståelse. Jeg fulgte forhandlingsprosessen nøye og det er ingenting som tilsier at noen «bedre» fredsavtale kunne vært inngått. Alternativet ville ha vært at krigen fortsatte på ubestemt tid.

FN-styrkene, UNMISS, har blitt kritisert for at de ikke klarer å hindre at nye kamper bryter ut. Er dette berettiget?

Dette er en vanskelig debatt. Hvis en ser på kapasiteten til FN-styrkene har de ikke hatt nok personell og utstyr til å bruke militær makt for å hindre at partene bryter fredsavtalen eller angriper sivile. Men, på en annen side, har de gjort en viktig jobb med å legge til rette for mange forsoningsprosesser mellom ulike ledere og grupperinger som har hatt lokale konflikter. UNMISS har derfor i større grad forsøkt å bruke diplomati snarere enn militær makt. Opprettelsen av en rekke leire for beskyttelse av sivile i 2013 har også bidratt til å hindre omfattende overgrep.

Hva med om vi fjerner lederne fra toppen, kommer vi nærmere en fredsløsning da?

Verken Salva Kiir eller Riek Machar er sterke ledere. De har begge begrenset autonomi og er avhengige av støtte fra andre maktpersoner i deres respektive fraksjoner. I Sør-Sudan i dag finnes det ingen bedre, mer fredelige ledere, som kan samle og styre disse fraksjonene. Å fjerne lederne fra toppen ville nok resultert i en ytterligere oppsplitting av det politiske landskapet, og det ville blitt kamper mellom gruppene om å ta over lederskapet. Dette har vi allerede sett ved at en opprørsleder, Taban Deng, har tatt over Riek Machar rolle som vise-president.

Hva er veien videre? Er det håp for Sør-Sudan eller er landet en tapt stat?

Spørsmålet er om man ønsker å fremstå som en negativ dommedagsprofet eller om en skal klynge seg til halmstrå av positiv tenking. På bakgrunn av de faktorene jeg allerede har nevnt: svake ledere, den militariserte staten, svake institusjonelle strukturer og en økonomi i ruiner, er det vanskelig å være optimistisk. Når statskassa er tom og våpen er lett tilgjengelig i samfunnet, velger soldater og politi plyndring og andre voldelige metoder for å skaffe seg mat. Livet for resten av befolkningen blir et mareritt, som mange flykter fra.

21. april 2016

Juba, Sør-Sudan: I Sør-Sudans hovedstad Juba venter folk på at Riek Machar skal komme tilbake. Han har ikke vært i Juba siden han ble sparket fra posten som visepresident og borgerkrigen brøt ut for rundt to og et halvt år siden. Krangel om hvor mye våpen og soldater han får ha med seg på flyet fra Etiopia har forsinket ankomsten til Juba. Pressen er utålmodig. Det internasjonale samfunnet frykter at den skjøre fredsavtalen er i ferd med å ryke.

– At han ennå ikke har kommet setter hele fredsavtalen i fare, sa Norges ambassadør til Sør-Sudan, Tone Tinnes, i et intervju med NRK.

26. april lander Machar endelig i Juba. Tre dager senere ønsker FNs sikkerhetsråd dannelsen av overgangsregjeringen (TGNU) velkommen, og betegner hendelsen som «en viktig milepæl» i gjennomføringen av fredsavtalen. Samtidig er 2,5 millioner mennesker på flukt og FN varsler at 4,8 millioner mennesker sulter.

Det er her jeg er født, det er her jeg ble gift og det er her barna våre ble til. Nå er håret mitt snart grått, og jeg kan ikke bo noen andre steder. Det er her jeg føler meg hjemme.

AGOT MAROL (50), returnert til landsbyen i Sør-Sudan

Fredsavtalen brakte håp

Duk county, nordøst i Sør-Sudan, er et av distriktene i landet som ble hardest rammet da borgerkrigen brøt ut i desember 2013. Tusenvis av mennesker flyktet da krigen tok hjemmene og landområdene deres. Ifølge landsbysjefen i Payuel, Mapiou Deng, begynner folk å komme tilbake igjen. I mars var området hjem til 2.286 personer, såkalte «returnees».

Noen minutters gange fra den døde trestammen der Rebeccas hus en gang lå, møter jeg Agot Marol (50) og barna Achol Dan (13) og Abiel Dan (11). Hun holder rundt barna sine på plassen som en gang var hjemmet deres. Nå er vegger og tak borte. Bakken er brent og full av sort kull. Alt er utslettet, bare minnene lever.

– Opprørerne tok kyrne våre, brant ned huset og drepte mannen min. Vi flyktet til fots. Vi gikk og løp i flere dager, helt til vi var i trygghet. Det har vært noen fryktelig vanskelige år, medgir Agot.

Hun har de siste årene bodd i ulike flyktningleirer, både i hjemlandet, i Uganda og i Kenya. Nå er hun tilbake i landsbyen sin.

– Det er her jeg er født, det er her jeg ble gift og det er her barna våre ble til. Nå er håret mitt snart grått, og jeg kan ikke bo noen andre steder. Det er her jeg føler meg hjemme.

MATMANGEL: Kvinner og barn står i den brennhete ettermiddagssolen og venter på sin matrasjon. Knappe resurser resulterte i at matrasjonene ble halvert (i august) for flyktningene som ankom Adjumani før 15 juli 2015.

15. august 2016

Adjumani, Uganda: «Stopp den dama der, hun er ikke blitt sjekket!» To politimenn løper etter en kvinne med bagasje og en baby på ryggen. De tar et fast grep om armen hennes og trekker henne tilbake til skiltet der det står «POLICE CHECK POST» - med store bokstaver.

De siste fem ukene har grenseposten Elegu i Nord-Uganda tatt i mot over 70.000 flyktninger etter at nye kampene brøt ut i Juba 7. juli. Den planlagte feiringen av fem års uavhengighet 9. juli ble erstattet av harde kamper. Stridighetene begynte etter at fem regjeringssoldater ble drept av tidligere opprørssoldater ved en veisperring. Da Kiir og Machar møttes i presidentpalasset dagen etter ble mange av Machars soldater drept utenfor. Konflikten eskalerte, flere liv gikk tapt og nok en gang flyktet folk for å redde livet.

Det internasjonale samfunn fordømte konfliktene. Hjemme i Norge var utenriksminister Børge Brende bekymret.

– Vi fordømmer på det sterkeste kamphandlingene i Juba. De er helt uakseptable og meningsløse. Vi holder president Kiir og visepresident Machar ansvarlige for det de har undertegnet og forpliktet seg til. Gjennomføring av fredsavtalen og politisk vilje til samarbeid for landets beste, er helt avgjørende for å stoppe konflikten i Sør-Sudan, sa utenriksministeren i en pressemelding fra Utenriksdepartementet.

STRØM AV FLYKTNINGER. Flyktninghjelpen jobber på spreng med å ta imot og bosette nyankomne flyktninger. På mottakssenteret i Nyumanzi venter tusenvis av flyktninger på å bli transportert ut til bosetningene.

Mangler ressurser

De store flyktningstrømmene til Nord-Uganda skaper utfordringer for myndighetene og hjelpeorganisasjonene som opererer i området. Folkemengden har gjort at de er blitt nødt til å åpne opp flere mottaks- og transittsentre. Man frykter at et kolerautbrudd kan spre seg og FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR, melder at de mangler økonomiske ressurser for å hjelpe flyktningene. Ifølge FN-organisasjonen har kun fått inn 20 prosent av de 5 milliarder kroner som trengs for å dekke de humanitære behovene til de mer enn 2,5 millioner som er på flukt inne i Sør-Sudan og i nabolandene. Samtidig sliter vertslandene med å finne landområdet der de kan opprette midlertidige bosettinger for flyktninger.

– Det store antallet flyktninger har satt et enorm press på ressursene. Vi gjør alt vi kan for å bistå slik at hjelpen når frem, men det er store utfordringer. Vi er ikke mange nok medarbeidere og de økonomiske ressursene er for knappe til å dekke alle behovene, sier Emmanuel Adowa ved Flyktninghjelpens kontor i Adjumani.

Det store antallet flyktninger har satt et enorm press på ressursene. Vi gjør alt vi kan for å bistå slik at hjelpen når frem, men det er store utfordringer. Vi er ikke mange nok medarbeidere og de økonomiske ressursene er for knappe til å dekke alle behovene.

EMMANUEL ADOWA, ved Flyktninghjelpens kontor i Adjumani

Stor lidelse

På det nye transittsenteret i området Pagirinya møter jeg utallige mennesker som venter på å få plass i en av bosetningene. Her er nesten ni av ti flyktninger kvinner og barn. Mary Magdalene Chandia (50) hoster og ber om en flaske vann i det vi møtes i den brennhete ettermiddagssolen. Hun har malaria og føler seg svak.

- Da voldshandlingene eskalerte tok jeg min handikappede far over grensen til Uganda. Her er det fred, men situasjonen i leiren er helt forferdelig. Folk har alle mulige sykdommer og vi er nødt til å bo oppå hverandre i trange telt, sier Chandia.

Det er vanskelige å holde fokus, når hun forteller den detaljerte historien om krigen i hjemlandet. Chandia er én av millioner som de siste årene har flyktet fra et sted til et annet for å redde livet.

- Vi ønsker kun å leve i fred. sier Chandia oppgitt, og kan ikke forstå at landets ledere fortsetter å påføre sitt eget folk så mye lidelse.

BARN LIDER: Ifølge UNHCR er 64 prosent av alle flyktningene i Adjumani barn. Mange av dem har vært om dramatiske opplevelser i hjemlandet. Nye tall fra UNICEF viser at 650 barn er blitt rekruttert som barnesoldater i Sør-Sudan så langt i år. Siden konflikten brøt ut i 2013 har over 16.000 barn blitt rekruttert av væpnede grupperinger i landet. Minst 1.774 av dem har blitt drept i kampene.

Unge brødre på flukt

På mottakssenteret i Nyumanzi står hundrevis av mennesker i kø for å hente dagens matrasjon. Den store pågangen gjør at matutdelingen tar flere timer.

– Vi må servere både lunsj og middag samtidig for å klare å nå ut til alle. Blir flyktningene flere kommer vi ikke til å ha nok mat, sier Jamilla Tassim, som jobber i Dansk Flygtningehjælp (DRC).

Mottakssenteret, som ble bygget i 2014, er laget for å kunne ta i mot rundt 2.000 flyktninger. I dag er det over 13.000 sørsudanere som oppholder seg her og venter på å bli transportert til en av bosetningene. Midt i havet av mennesker møter jeg Okuny Peter (11) og broren Ciro Oyet (9). Peter tar et fast grep rundt hånden til broren idet de krysser den åpne plassen. En gammel mann ligger rett ut på bakken med et brukket ben. Kvinner og barn søker skygge for den brennhete solen. En syk kvinne puster tungt i den kvelende heten. Peter slipper hånda til broren i det de går inn i et av de mange teltene som er satt opp på plassen. En kvinne forteller at over 100 personer deler teltet hver natt.

ALENE: Peter Okuni (11) og broren Oyet Ciro (9) er to av mange barn som er på flukt uten sine foreldre. Av frykt for at barna skulle bli drept sendte moren de to guttene alene over grensen til Uganda. Da de kom frem til grenseposten i Elegu var de sultne, tørste og utslitte.

Peter tar opp et slitt tøystykke, som ligner en gammel gardin. Han slipper det ned på jordgulvet. Her har brødrene tilbrakt nettene siden de flyktet fra hjemlandet da kampene brøt ut i juli.

– Jeg var på skolen i Juba da kampene startet. Vi løp så fort vi orket, broren min og jeg. Det var bare blod og drepte mennesker rundt oss. Jeg var så redd, sier Peter.

Fordi moren fryktet å miste sine barn i krigen sendte hun barna over grensen til Uganda for vel en måned siden. Da de kom frem til grenseposten i Elegu var de sultne, tørste og utslitte.

Jeg var på skolen i Juba da kampene startet. Vi løp så fort vi orket, broren min og jeg. Det var bare blod og drepte mennesker overalt rundt oss. Vi var livredde.

PETER (11), flyktning

Barn er krigens tapere

Redd Barna er en av hovedorganisasjonene som er ansvarlig for å registrere og hjelpe barn som kommer alene. Nye tall fra organisasjonen viser at 1.960 barn kom over grensen til Uganda uten foreldre mellom 7. juli og 24 august. Siden januar 2014 har 4.807 barn ankommet Uganda alene. Omlag 64 prosent av de sørsudanske flyktningene i Uganda er barn. Mange har hatt traumatiske opplevelser. Nye tall fra Unicef viser at 650 barn er blitt rekruttert som barnesoldater i Sør-Sudan så langt i år. Siden konflikten brøt ut i 2013 har over 16.000 barn blitt rekruttert av væpnede grupperinger i landet. Minst 1.774 av dem har blitt drept i kampene.

TOLBAKE PÅ SKOLEBENKEN: Lem (20) har byttet skolegang mot våpen. I hjemlandet Sør-Sudan tok han til våpen for å forsvare familien. Så flyktet han til nabolandet Uganda. Idag går han på Flyktninghjelpens utdanningsprogram i bosetningen Maaji II. - Skolen får meg at glemme krigen, sier Lem.

Forlot skolen for å krige

Jeg møter Lem (20) på en skole ved bosetningen Maaji II. Han var en vanlig skolegutt fra byen Malakal i nord, før han ble utstyrt med våpen og dro til bushen for å krige.

– Jeg ville egentlig bare fortsette på skolen, men jeg klarte ikke lenger å se på hvordan folk jeg var glad i ble drept. En dag bestemte jeg meg for å sloss med våpen i hånd. Vi var mange skolegutter som gjorde det samme, sier Lem.

Han skjelver når han tenker på alt han har opplevd, og sliter med å få frem ordene. Han nekter å se meg i øynene når han forteller om det han aller helst vil glemme.

– Vi gjemte oss i bushen for å vente på fienden. Da de kom begynte vi å skyte. Den dagen var det mange liv som gikk tapt, sier han.

Det var faren hans som sendte ham til Uganda.

– Pappa var mer enn sint da han forsto hva jeg drev med. «Gutter skal gå på skolen og ikke krige», sa han. Så sendte han meg til Uganda, forteller Lem.

Jeg ville egentlig bare fortsette på skolen, men jeg klarte ikke lenger å se på hvordan folk jeg var glad i ble drept. En dag bestemte jeg meg for å sloss med våpen i hånd. Vi var mange skolegutter som gjorde det same.

LEM (20), flyktning og skoleelev

Nå er Lem en av 317 flyktninger på skolen Zoka Central Primary School som får utdannelse gjennom Flyktninghjelpens utdanningsprogram, slik at de kan få tatt igjen tapt skolegang.

– Når jeg er på skolen glemmer jeg alt det vonde fra krigen. Jeg skal kjempe for å få utdannelse og drømmer om å bli biskop. Jeg vil at Gud skal redde meg, sier han.

NØDHJELP: Kvinner i bosetningen Maaji II står i kø for å motta en kvittering som de kan bytte mot husholdsmateriell som Flyktninghjelpen deler ut.

Generøs flyktningpolitikk

Uganda er kjent for sin unike og generøse flyktningpolitikk. I begynnelsen av året var Uganda hjem til 510.973 flyktninger, ifølge UNHCR. Bare Kenya og Etiopia har tatt imot flere flyktninger av de afrikanske landene.

De siste 50 årene har landet tatt imot nær åtte millioner flyktninger,

eller 160.000 flyktninger per år. Alle som flykter til Uganda får automatisk flyktningstatus. Her finnes ingen typiske flyktningleire, men i stedet bosetninger der folk kan bygge hus og dyrke sin egen mat.

Siden kampene brøt ut i Sør-Sudan i begynnelsen av juli har antall bosetninger økt fra 16 til 19 i distriktet Adjumani. I dag er det like mange flyktninger som lokale beboere i distriktet. Nå begynner myndighetene å bli bekymret.

Den største bekymringen er at majoriteten som kommer er kvinner og barn. De er den mest utsatte gruppen, og mange har opplevd traumatiske ting i hjemlandet. De trenger psykososial oppfølging, noe vi ikke har penger til. Givere prioritere ikke mental helse.

Titus Jogo, arbeider med mottak av flyktninger ved lokaladministrasjonen i Adjumani

– Den største bekymringen er at majoriteten som kommer er kvinner og barn. De er den mest utsatte gruppen, og mange har opplevd traumatiske ting i hjemlandet. De trenger psykososial oppfølging, noe vi ikke har penger til. Givere prioritere ikke mental helse, sier Titus Jogo, som arbeider med mottak av flyktninger ved lokaladministrasjonen i Adjumani.

Regionen West Nile er rik på landområder, men myndighetene sliter med å få tilgang til dem. Det nyåpnede området i Yumbe er den nyeste og eneste bosetningen der det fortsatt er plass.

– Nå som flyktningene snart er flere enn lokalbefolkningen er det mange som stiller seg negative til å gi fra seg land. Enn så lenge har vi kapasitet, men fortsetter flyktningene å komme vil det bli et problem. Nå er det på tide at de politiske lederne i Sør-Sudan slutter fred, sier Jogo.

USIKKER FREMTID. Disse flyktningene har akkurat kommet til Uganda. De sitter samlede på mottakssenteret i Nyumanzi og venter på transport til en av bosetningene. De går en usikker fremtid i møte og vet ikke hvor lange flyktningtilværelsen vil vare.

Slutten av august

Elegu-grensen i Nord-Uganda: Stridene i Sør-Sudan har nok en gang roet seg og flyktningstrømmene har avtatt. Det har vært noen roligere dager på grensa, men de færreste jeg snakker med tror på at freden vil bli varig.

– Selv om vi har hatt en litt roligere periode kan vi aldri slappe av. Vi må alltid være forberedt på at det kan eksplodere igjen. At kampene i Sør-Sudan er over har jeg liten tro på, sier Frida Kajoki, som jobber for Flyktninghjelpen med registrering av flyktninger ved Elegu.

Titus Jogo ved lokaladministrasjonen i Adjumani fordømmer kampene i Sør-Sudan, men sier at så lenge folk flykter er grensen i Uganda åpen.

I Uganda har vi en lov som sier at flyktninger har like rettigheter som ugandiske borgere. Vi setter stor pris på flyktningene her. I dag er det folk i Sør-Sudan som trenger vår hjelp. I morgen kan det være vi som er i nød.

TITUS JOGO, ved lokaladministrasjonen i Adjumani

– I Uganda har vi en lov som sier at flyktninger har like rettigheter som ugandiske borgere. Vi setter stor pris på flyktningene her. I dag er det folk i Sør-Sudan som trenger vår hjelp. I morgen kan det være vi som er i nød, sier han.

Jeg lurer på hvordan det går for Rebecca og Agot Marol, som returnerte til landsbyen sin i Sør-Sudan etter mange år på flukt. I håp om å finne svar tar jeg kontakter med organisasjoner som jobber i distriktet, men det viser seg å være vanskelig å spore to av landets drøyt 1,6 millioner internt fordrevne. Er Rebecca og Marol fortsatt i landsbyen Payuel og bygger opp det som er tapt, eller er de atter igjen på flukt? Det er det ingen som vet.