Skammelig flyktningpolitikk

Operasjon «suverene grenser»

Ifølge australske myndigheter forsøkte 7.300 personer å ta seg illegalt inn i Australia i 2011, men tallene steg til 18.000 i 2012. Etter den nye sentrum-høyre–regjeringen tiltrådte, ble operasjonen «suverene grenser», der de militære fikk en hovedrolle, lansert for å beskytte Australias grenser. Den militære innsatsen for å stanse båter med asylsøkere førte raskt til at langt færre enn før forsøkte å ta seg til Australia sjøveien. De første hundre dagene sank tallet med over 80 prosent.
Regjeringens argumentasjon for å iverksette operasjonen var at båtreisen asylsøkerne la ut på var svært risikabel og kontrollert av kriminelle gjenger. Mange av båtflyktningene kom via Indonesia og majoriteten av flyktningene kom fra Myanmar, Sri Lanka, Afghanistan, Iran og Irak. Australske myndigheter møtte sterk kritikk for å ha tauet båter med flyktninger tilbake til indonesisk farvann og flere båter ble også tvunget tilbake til Sri Lanka.

Flyktningene som inntektskilde

Et viktig ledd i Australias restriktive asylpolitikk er å plassere asylsøkere i leirer i andre land i regionen. Asylsøkere blir sendt til Papua Ny-Guinea (PNG) og Nauru, som har sterkt behov for pengene de får for å ta på seg denne oppgaven.

Det var etter episoden med det norske skipet Tampa i 2001 at flere av øyene i Stillehavet fikk øynene opp for at flyktninger kunne bli en ny inntektskilde. Australia plasserte flyktningene ombord på Tampa på den lille øya Nauru sammen med en sjekk på 10 millioner amerikanske dollar. Etter dette sa flere øystater seg villig til å ta imot flyktninger Australia ikke ville ha.
Som den største av øystatene i Stillehavet og geografisk nær Australia så PNG sin mulighet. I 2013 inngikk Australia og PNG en avtale der asylsøkere som kommer med båt til Australia uten visum skal bosettes i PNG dersom de får godkjent flyktningstatus. Får de ikke flyktningstatus, skal de returneres til utgangspunktet, til et tredjeland eller forbli i mottak uten tidsbegrensning. Forholdene i disse mottakene som ligger på øya Manus (PNG) har blitt sterkt kritisert, og det er disse som nå er vedtatt å stenges.

Vold og overgrep

UNHCR har lenge uttrykt bekymring for barn, enslige mindreårige og torturofre blant flyktningene, og mener Australia har et delt ansvar med PNG for rettssikkerheten til flyktningene – noe som inkluderer mulighet for å finne varige løsninger for flyktningene også i Australia.
De lekkede rapportene publisert i The Guardian stadfester kritikken både FN og en rekke menneskerettighetsorganisasjoner har kommet med om vold, mishandling og seksuelle overgrep mot både mindreårige og voksne asylsøkere.

«Sniker i køen»

Landene som huser asylleirene, er ikke uberørt av kritikken. Plasseringen av asylsøkere i Papua Ny-Guinea har skadet landets renommé, konstaterte Papua Ny-Guineas statsminister Peter O'Neill i mars 2016. Utgangspunktet for myndighetenes beslutning var at landets høyesterett i april i år fastslo at forholdene i interneringssentrene stred mot konstitusjonen.
Australske myndigheter har vært tydelige på at ingen som har vært plassert i leirene, hverken i PNG eller Nauru, vil få opphold i Australia. Det sentrale i den australske flyktningpolitikken er at ingen som kommer sjøveien uten gyldige innreisepapirer under noen omstendigheter skal få rett til opphold i landet. Myndighetene hevder også at båtflyktninger «sniker i køen» og sikter da til at de går utenom kvoteflyktning-ordningen hvor flyktninger søker gjenbosetting i andre land og blir valgt ut av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR).

Australia og Europa

Australia har lenge vært et generøst land i verden når det gjelder å motta kvoteflyktninger, og viser til dette når de kritiseres for å nekte å ta imot individuelle asylsøkere som kommer med båt. Enkelte kritikere av Europas håndtering av flyktningkrisen har pekt på Australia som et eksempel til etterfølgelse, og påpeker at Australia ikke har blitt dømt for brudd på noen internasjonale konvensjoner til tross for at de har praktisert denne politikken i en årrekke.

Det er likevel ikke riktig å konkludere med den australske politikken ikke bryter med flyktningkonvensjonen selv om landet ikke har blitt dømt for brudd på den. I motsetning til andre internasjonale konvensjoner har ikke flyktningkonvensjonen noen internasjonal domstol som er satt til å overse at konvensjonen følges. Australia og Oseania har heller ingen regional domstol som tilsvarer Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Dersom et europeisk land hadde kopiert Australias politikk er det imidlertid stor sannsynlighet for at landet ville blitt dømt for brudd på artikkel tre i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Det er likevel allerede eksempler på at EU og europeiske land har latt seg inspirere av den australske modellen. Avtalen mellom EU og Tyrkia sier at båtflyktninger som kommer fra Tyrkia til Hellas vil bli returnert til Tyrkia og gitt beskyttelse der. Selv om denne ordningen ikke er like vidtgående som den australske, finnes det flere likhetstegn. Forsvarere av avtalen hevder at den inneholder garantier fra Tyrkia om at asylsøkere vil få en forsvarlig beskyttelse og asylbehandling. Det er likevel mye som tyder på at avtalen vil bli klaget inn for EMD og at siste ord ikke er nok sagt når det gjelder avtalens lovlighet.

(RICHARD SKRETTEBERG OG EIRIK CHRISTOPHERSEN er begge seniorrådgivere i Flyktninghjelpen)