Der jihadister er helter

Et paradis av 1192 øyer

For oss er Maldivene en øygruppe som består av 1.192 øyer, men for befolkningen her er det egentlig bare én øy: Male. På resten av øyene er det bare noen få butikker, en skole og en fotballbane. Strømforsyningen er sporadisk, og er det noe du trenger må du dra over til hovedstaden Male. Byen ligger på øya med samme navn og skiller seg ikke ut fra andre byer i denne del av verden. Øya er bare 5,8 kvadratkilometer og huser ca. 130.000 innbyggere, det reelle tallet er trolig mer enn dobbelt så høyt. I Male er hver centimeter bebodd.

I en av hovedgatene, Buruzu Magu, smyger jeg meg inn i et lite portrom. Her får jeg et glimt av et malerisk landskap bestående av et blått, et grønt og et gult hus. I bakgrunnen skimter jeg en vindeltrapp. Bak den første døren til høyre befinner det seg fem mennesker og bak den første døren på venstre side ni mennesker. Bak den andre døren på høyre side bor en gruppe migranter, de er fra Bangladesh. De bor  alle på ett eneste lite rom. De er 18 stykker, så de sover på skift. I den neste bygningen, bak en dør av planker og kryssfiner, sitter en mor og et barn og snakker i mørke, og til høyre for dem, på en slitt madrass ligger en eldre dame. Hun er radmager og puster tungt. Det grå håret hennes er som tynne tråder i en utgått lyspære. 

Til sammen bor det 16 mennesker her, blant fillete klær og utslitte sko. Veggene er lappet med strie og blikkplater og rommet er dynket med kroppslukt. Kjøkkenet har en liten primus. Det er ingen bord, ingen stoler, ingenting, heller ikke vinduer, alt er strødd tilfeldig omkring og klesvasken henger til tørk fra taket. På veggen henger flatskjermen som de fikk ved forrige presidentvalg, i bytte mot stemmer. Gjennomsnittlig månedslønn her er 8.000 rufiyah (ca. 510 US dollar), men strømregningen kommer raskt opp i 7.000 rufiyah i måneden. For et hus som dette, er den månedlige husleien på omkring 20.000 rufiyah.

Hovedstaden er helvete

Kinaan vokste opp i et slikt hus. Seks mennesker på et rom og foreldrene som kranglet hele tiden. Dusjen måtte han som så mange andre ta i sjøen. I dag er han 31 år og han er et av de mest beryktede og fryktede navnene i Males underverden. Går du på gata sammen med han, viker alle til side. Male er styrt av omkring 30 gjenger, hver av dem har opptil 500 medlemmer. Tar vi det høyeste anslaget, er det en tiendedel av innbyggerne, en femtedel av ungdommen. I den første, og eneste, rapporten om gatevold utført av Human Rights Commission of the Maldives (HRCM) i 2009 svarte 43 prosent at de ikke en gang føler seg trygge i sitt eget hjem. 

Kinaan ble fengslet første gang da han var 15. For et slagsmål. Han har vært avhengig av heroin og alkohol siden han var 17. I dag lever han av å selge stoff.

- Fordi ingen her gir deg en ny sjanse, sier han.

- Jeg er klar for hvilken som helst jobb, men ingen vil ansette meg. Ikke en gang som bryggesjauer. Før eller senere blir vi alle arrestert, som regel for bruk eller salg av stoff. Når du bor ti mennesker på et rom, så bor du i realiteten på gata. Male er helvete, du har ingen fremtid, ingenting, og alkohol er forbudt. Heroin er mye billigere enn vodka. Men straffene er harde. Stjeler du en mango risikerer du ett års fengsel. Og du er stigmatisert for alltid. Men myndighetene ser som regel mellom fingrene på lovbruddene, fordi vi står på lønningslisten til politikerne. Det finnes til og men en prisliste. 1200 dollar for å knuse et vindu, 1600 for å angripe en journalist. De bestiller alt fra oss, fra å dele ut flygeblader til knivstikking. Og så, hvis de vil, får de deg ut av fengsel, forteller Kinaan.

Han er dømt to ganger, men har aldri sittet i fengsel. I likhet med sin venn Dhonko.

- Så istedenfor, hva gjør du? Spør jeg.

Han ler.  - Jeg soner en dom på 25 år.

Syria er en utvei

Kinaan har forsøkt i ti år å endre livet sitt, men til ingen nytte. Nå har han bestemt seg for å gi seg selv en ny sjanse: Han har bestemt seg for å dra til Syria.

- Det er lett. Ingen, heller ikke myndighetene stopper oss. De vil faktisk gjerne bli kvitt slike som meg. Vi utfører alle deres kriminelle handlinger, og vi kjenner alle hemmelighetene deres. Og de vil gjerne at vi skal dra, sier han, og medgir at alt er bedre enn Male.

Han legger til: - I Syria vil jeg i det minste bli drept for en god grunn.

For mange unge menn på Maldivene er Syria en økonomisk og moralsk mulighet. Det er en slags frelse.

Kinaans motivasjon for å dra til Syria skyldes delvis et behov for å gjøre opp for sin ti år yngre bror som risikerer dødsstraff etter å ha blitt anklaget for mordet på en politimann. Dødsstraff ble avskaffet i Maldivene for over 60 år siden, men er nå gjeninnført. Broren Humam risikerer nå lovens strengeste straff, selv om han har trukket tilbake den opprinnelig tilståelsen politiet tvang han til å avlegge.

Dødsstraff og sharialov

President Maumoon Abdul Gayoom styrte landet som en ettpartistat i 30 år. I dette tidsrommet utviklet landets økonomi seg gradvis, og det første turisthotellet åpnet i 1972. Etter et opprør i 2003 lovet Gayoom å innføre demokratiske reformer og utvidet politisk frihet.

Maldivene innførte ny grunnlov og flerpartisystem i 2008, men dette har ikke dempet den den politiske uroen. Håndteringen av de store økonomiske utfordringene, klimaendringer, religion og turisme har vært de sentrale stridstemaene.

Myndighetene har slått hardt ned på politiske demonstrasjoner og har fått internasjonal kritikk for manglende respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Gjeninnføringen av dødsstraff og Sharialovgiving har vært en del av denne kritikken.

Religion og politikk går hånd i hånd

I Maldivene har islam alltid vært politikk, ikke bare religion. Da Gayoom tok makten på 70-tallet, var Maldivene bare en øygruppe bestående av fiskere. Han så potensialet i en fremtidig turistindustri og regnes for å være arkitekten bak den såkalte «resort- modellen», der man som turist betaler 5.000 dollar per natt. Det var en måte å utvikle landet på, men også å kontrollere det, ved å konsentrere all befolking i Male. Og ikke minst ved å hindre all kontakt med verden utenfor. 

Av de 1192 øynene er kun 199 bebodde og av disse er 111 kun for turister. Det er overhode ingen kontakt mellom lokale og turister, ikke en gang inne på hotellområdene. På fritiden har ikke de ansatte lov til å oppholde seg der. I tillegg er hotellene bygd av utenlandske forretningsfolk, som er lovpålagt å jobbe med en maldivisk partner. Disse partnerne har vanligvis en god venn i parlamentet. Eller partneren er selv medlem av parlamentet. Her sitter de rikeste 5 prosent  av befolkningen, som eier 95 prosent av landets formuer. 

Og ikke nok med det: Enhver motstander av eliten er ikke bare en opposisjonell, men også en vantro. Som Shahindha Ismail, direktøren for The Democracy Network, en ledende menneskerettighetsorganisasjon, sier: - Religion har blitt politikk, og politikk helligbrøde.

Han forteller at til og med tsunamien i 2004 ble tolket som Guds straff. – Vi ble vist disse videoene hvor vannmassene hadde utslettet alt på en av øyene, bortsett fra moskeen.

Klar for paradis

Resultatet er at mange unge menn i dag gjør som Ali: forbereder seg på å dra til Syria. 25-åringen virker litt sjenert og ser beskjeden ut, nesten asketisk. Han er slank og ansiktet er prydet med et kort velstelt skjegg. På føttene har han strandsandaler. Han er iført dongeribukser og en vid langermet skjorte. Han har nesten spart de 3.000 dollarene han trenger til turen. Ved å selge hasj. 

Ali har aldri vært utenlands. Nå er telefonen hans full av kart over Tyrkia, han følger kampene om Aleppo minutt for minutt og han vet alt om frontlinjene. Han vet mindre om Syria. Om dets kompleksitet. Opprørernes interne kamper, de sekulære aktivistene, stjelingen, smuglingen. Og selv om han ikke skulle lykkes med oppdraget sitt i Syria, sier han: - Jeg skal til paradis.

- Hva forventer du å finne? spør jeg.

Han er ikke i tvil. – Brorskap og et nytt og annerledes liv. Et samfunn hvor vi alle er mennesker og ikke gribber, slik som her, hvor vi er mest opptatt av å utnytte hverandre.

Tro og brorskap

Om den islamske staten han ønsker å bo i, vet han mest hva den ikke skal være. Men Husham smiler når jeg forteller han at i Europa sier vi at fremmedkrigere vet ingenting om islam. Jeg forteller han om den britiske fyren som kjøpte «Islam for dummies» på flyplassen.

- Ingen muslimer, bortsett fra imamer, burde noensinne kalle seg en ekspert på islam, sier han, og minner om at Koranen starter med å si “Les”. Så ser han på meg og sier: - Som Kant, ikke sant? Sapere aude.

Mohamed er 20 år. Han studerer sharialovene på universitetet og får topp karakterer. Han ser også ut som en typisk student med: jeans, poloskjorte og skulderveske.

- Islam er rettferdighet. Vi kunne vært som Sveits, men istedenfor er alt basert på  vennetjenester og at du har nære forbindelser til maktpersoner. Hvis du blir syk, må du banke på presidentens kontor, og du får penger til behandling i utlandet. Det er derfor ingen gjør oppstand, tross alt. Fordi uansett hva problemet ditt er, det er slik du fikser det. Vi er ikke borgere, vi er tiggere, forklarer Mohammed.

Men hvorfor, spør jeg, starter han ikke med Maldivene? Hvorfor Syria?

- Vi er muslimer. Vi er ett samfunn. Uansett hvor vi er. Og Syria, simpelthen, er første prioritet. Med 500.000 døde ville det vært rart å gjøre det motsatte: Å fokusere på oss selv istedenfor Syria.

Profeten og Malcolm X

Forbildet hans, etter Profeten, er Malcolm X. På Maldivene kan kun muslimer være borgere. På alle skoler er islam hovedfaget. Fem ganger om dagen stenger butikkene for bønn, men de ansatte blir værende inne for å drikke kaffe. De går ikke i moskeen. Og det samme med alkohol: Det er forbudt, men du kan kjøpe det på Island Hotel, ved siden av flyplassen. Til og med ministeren for islamske saker har blitt filmet der sammen med to prostituerte. Men er du kvinne, en vanlig kvinne, og du har sex utenfor ekteskapet vil du bli pisket foran domstolen.

Ingenting av dette når turistene. Heller ikke turistene på gjestehusene, som ble etablert på flere av de bebodde øynene under president Mohamed Nasheed under hans regjeringsperiode mellom 2008 og 2012. Hans politikk brøt med den gamle segreringspolitikken, som fratok lokalbefolkningen muligheten til både å tjene penger og ha kontakt med turister.

Fire italienere på standen

Det første gjestehuset åpnet på Maafushi, en times ferje fra Male. Fire italienske menn vandrer forvirret rundt på den såkalte “Bikinistranden”, stranden for utlendinger. De har nettopp ankommet og har ingen anelse om at Maldivene er et muslimsk land, og et sted med sterkt tilstedeværelse av IS-tilhengere.

- Shit, sier Andrea, og legger til: - Har du hørt det? IS er her. Ingen damer.

Men det er ikke bare fravær av kvinner. I Maafushi er det ingenting. I 2012 ble Nasheed veltet ved et kupp, og det er slik den sittende regjeringen prøver å boikotte gjestehusene: med de samme skattene som hotellene og resorts, hvor et dobbeltrom ikke koster hundre, men tusen dollar per natt, og ingen investering blir gjort på øyene.

Bortsett fra stranden har Maafushi bare et par cafeer. - Det vi kan ta oss til på kveldene er å se på kappløp med krabber, sier Andrea, som mener at turistene betaler dyrt bare for å kunne skryte av at de har vært på eksklusive Maldivene.

Kvinner går med niqab

De fleste kvinnene bærer niqab. De er fullstendig tildekket. Helt i svart.

- Men islam, denne type islam, er så ekstrem, den er en nyskapning og ikke en tradisjon, forteller den kvinnelige journalisten Mariyath Mohamed, og sammenligner med både Gaza og Bagdad.

-  Men ingen av våre mødre hadde slør, poengterer Mohamed.

70-tallet var en politisk brytningstid. Mange unge maldivere som hadde studert i Saudi-Arabia og andre land i Midtøsten vendte hjem etter Seks-dagers-krigen i 1967. 

- De var sekulære, velutdannede og politisk bevisste. Men for president Gayoom og hans monopol på ideologi utgjorde de en trussel. Så én etter én endte de alle opp i fengsel. De ble torturert og mange ble også drept, og forvandlet til martyrer. I folks øyne representerte de ikke bare islam, men først og fremst, motstanden mot et regime, forklarer hun, og legger til: - Og så kom tsunamien. Og nå denne andre tsunamien, som er Syria.

Før islam fikk fotfeste på Maldivene var buddhismen den dominerende religionen. I 2012 angrep islamistiske aktivister Nasjonalmuseet og ødela gamle buddistiske statuer og historiske skatter, men du trenger ikke gå lenger enn til de gamle moskéene som er bygget på restene av buddistiske templer for å finne de religiøse røttene. Året etter tok Abdulla Yameen, halvbroren til tidligere president Maumoon Abdul Gayoom over makten i landet.

For regjeringen er det ikke noe som heter fundamentalisme. Når de to første maldiverne ble drept i kamp i Syria i 2014, nektet president Yameen ansvar. “Vi anbefaler alltid at våre medborgere oppfører seg skikkelig i utlandet” uttalte han.

Universitet og jihad

“Regjeringen vil ikke ha konfrontasjon, men på sett og vis deler de også noen av disse ideene. Som oss alle,” sier Ahmed Nazeer.

Han er 25, og en av de mest kjente aktivistene. Han spesialiserer seg i menneskerettigheter. Men han er også Ali’s fetter. De har et nært forhold. Likevel prøver han ikke å stoppe han.

“Jeg kan ikke dømme han på grunn av hans valg. For meg, ganske enkelt, er det en tapt krig,” sier han.

For Nazeer er denne krigen ikke feil i seg selv, den er feil fordi den er dømt til nederlag. Hans mål er å skaffe seg en doktorgrad i Europa.

“Her er det umulig å studere. Turistene har fått tildelt hele øyer, mens vi kan ikke finne en stille krok til å lese en bok. Nå og da dukker turistene opp foran huset ditt og tar bilder av elendigheten og kaller det fargerikt,” sier han.

Vi er på en strand i Male. En kunstig strand, forgiftet av sykehusets kloakk.

- Selv sjøen og de rene strendene er vi frarøvet. Så hva er alternativet? Hvis du kommer fra en overklassefamilie, har du råd til universitet i utlandet. Hvis ikke, drar du til Syria, sier Kinaan, som fremdeles er klar til å dra.

- For å hjelpe de undertrykte, ikke for å utrydde de vantro. En av gjengene våre er oppkalt etter Bosnia. Mange gjenger vil en dag være oppkalt etter Aleppo, avslutter han.