Håper 2018 blir et vendepunkt

Når du ser tilbake på de tolv siste månedene, kan du beskrive bistandsbildet i 2017?

— 2017 har vært et unikt år. Vi gjorde fantastiske ting på bistandsfronten. Husk at i 2016 forutså vi at en enorm sultkrise ville ramme Somalia, Sør-Sudan, Jemen og andre land. Vi bekjempet sulten de fleste stedene og nådde ut til millioner av mennesker med livsviktig hjelp. Dette er en kjempeprestasjon av våre kollegaer i felt.

Men vi har ikke klart å forhindre at stadig flere blir utsatt for vold og krigshandlinger. Ikke engang sykehus er trygge. Dette bør være en prioritet i 2018 og tiden fremover: Vi må beskytte mennesker for å hindre at de drives på flukt.

Hvor er det vi ikke har klart å beskytte mennesker?

— Mange mennesker døde i Syrias beleirede områder som følge av mangel på mat og medisinsk hjelp, fordi hjelpeorganisasjonene ble nektet adgang av stridende parter. Andre steder i landet var det mange som fikk hjelp, men vi var ikke i stand til å beskytte dem mot krigshandlinger.

I Jemen vokste en menneskeskapt katastrofe seg større hver dag. Hvorfor i all verden iverksetter vi en blokade som hindrer at matvarer kommer inn i landet, og som skaper sultkatastrofe? På toppen av det hele er blokaden i Jemen forårsaket av en militær koalisjon som er ledet av Saudi-Arabia og støttet av mange av våre sjenerøse giverland. USA, Storbritannia og andre land finansierer nødhjelp, mens de støtter en blokade som sulter ut  sivilbefolkningen.

Hvilke kriser er du mest bekymret for i 2018?

— Jeg håper at den langvarige og blodige krigen i Syrias, som har drevet halve befolkningen på flukt, vil ta slutt. Jeg håper at vi i løpet av det nye året vil bringe frem politiske avtaler som vil gjøre slutt på krigen, slik at de fordrevne kan vande hjem.

Jeg vil også nevne situasjonen i Den demokratiske republikken Kongo og Den sentralafrikanske republikk, hvor sivilbefolkningen på ny fordrives fra sine hjem og utsettes for umenneskelige lidelser. Mange håpet og trodde at situasjonen i DR Kongo var i ferd med å bedre seg, men jeg frykter at DR Kongo vil være landet der flest mennesker tvinges på flukt også i 2018.

Jemens befolkning er på randen av hungersnød. Hva må gjøres for å løse konflikten og hindre massesult i 2018?

— Tre ting må skje i Jemen i 2018: For det første må blokaden, embargoen og sanksjonene som hindrer at matvarer kommer inn i landet løftes. De som har innflytelse på Saudi-Arabia og deres militære koalisjon må sørge for at dette skjer. For det andre trenger vi en politisk prosess og fredsforhandlinger i regi av FN. Saudi-Arabia må legge til rette – ikke sabotere – for at Houthiene, opprørerne og opposisjonen kan sette seg ved forhandlingsbordet.  Og sist men ikke minst må vi få tilgang til områder over hele landet der mennesker som er rammet av konflikten trenger hjelp. Som følge av strenge restriksjoner når vi ikke frem til alle, noe som betyr at rundt 20 millioner jemenitter står uten nødhjelp, og at syv millioner er på randen av hungersnød. Jeg håper vi kan hindre en sultkatastrofe i 2018, slik som vi i stor grad avverget en i 2017.

Hva blir de største humanitære utfordringene i 2018?

— Den største utfordringen vil være å skaffe nok penger til alle som trenger hjelp. Samtidig må det mobiliseres større vilje og ressurser til å løse flere av de langvarige og store voldlige konfliktene,  som den i DR Kongo. Vi må også investere mer i gode langsiktige løsninger for mennesker på flukt: Vi må bruke mer penger og ressurser, slik at flere får muligheten til å vende hjem, gjenbosettes i tredjeland eller intergreres i de landene de har flyktet til. Altfor mange ender opp med å leve i håpløshet for lenge. Dette må ta slutt i 2018. Men jeg frykter at vi ikke vil ha nok ressurser til å løse fluktkrisene.

Det er mange som mener at det humanitære systemet ikke fungerer. Hvordan kan vi sørge for at hjelpen blir bedre?

— Jeg mener at det humanitære systemet er mer effektivt enn mange tror. Færre mennesker dør, færre blir syke, vi er blitt flinkere til å gi mennesker på flukt tak over hodet, og vi når ut til flere med utdanning i humanitære kriser. Problemet er at vi ikke klarer å forebygge og finne politiske løsninger, slik at mennesker ikke må flykte. Vi klarer heller ikke å beskytte og sikre livene til de som drives på flukt. Dernest må vi bli flinkere å finne gode langsiktige løsninger for de som drives på flukt, og ikke minst så må vi gjøre mer for å forhindre at de fordrives fra sine hjem.

Hvordan kan mennesker som meg og deg hjelpe?

— Vi kan gjøre mye. Vi kan vise sterkere solidaritet med flyktninger, med krigsofre. Hvorfor er det ikke flere som sier "la dette landet, mitt land, bli et trygt sted for flere mennesker?" Hvorfor er de som er villige til å ta imot flest flyktninger fattige land, som Uganda og Bangladesh? De fem stormaktene i Sikkerhetsrådet - USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike – huset færre flyktninger enn Sverige, og bare en brøkdel av antallet Uganda tok imot i 2016 og 2017. Vi må fremme medmenneskelighet innenfor egne landegrenser og kreve at våre ledere setter av større midler til å bekjempe lidelse og krig andre steder i verden. Vi får bare en brøkdel av pengene vi trenger. De fleste land gir 0,2 prosent av sin bruttonasjonalinntekt til utenlandsk bistand, men det er ingenting i forhold til behovene.