Sør-Sudan:

To millioner "skoletapere"

Fem år med blodig konflikt har ført til at 2,2 millioner barn ikke får skolegang i Sør-Sudan.

Ingen andre land i verden har en høyere andel barn uten tilgang til utdanning. 

Verdens yngste stat er full av muligheter. Men krig og konflikt har herjet Sør-Sudan siden 2013, og nesten halvparten av barna mellom 6 og 17 år i landet har blitt frarøvet skolegangen og fremtiden.

Fortsetter dette, vil landets utvikling gå i stå, og barna risikerer å bli en tapt generasjon, advarer FN.

Flyktninghjelpen jobber på spreng for at flere sørsudanske barn skal få gå på skolen.

– Utdanning hjelper barn med å takle krigstraumer og gir dem en tryggere hverdag, sier John Rutaro som jobber for Flyktninghjelpen i Sør-Sudan.

Derfor nektes barn utdanning i Sør-Sudan

En rapport fra FN forklarer hvorfor 2,2 millioner barn nektes skolegang i Sør-Sudan.

  • Barnearbeid: Barn som ikke går på skolen er ofte involvert i barnearbeid. Samtidig er også flere barn som går på skolen tvunget til å arbeide. De nyeste tallene er fra 2015 og viser at 26 prosent av barn i grunnskolen var barnearbeidere. Mange av disse barna risikerer å måtte droppe ut for å hjelpe til med å brødfø familien.
  • Jenter får ofte ikke gå på skolen: Det finnes ingen nye, landsdekkende statistikker, men tall fra 2015 viser at75 prosent av jenter på landsbygda ikke hadde tilgang til utdanning.  
  • Tidlig ekteskap og barnebruder: Mange jenter giftes bort mot betaling i tidlig alder. Det finnes ingen klare tall for hele landet, men en undersøkelse fra 2015 fra FNs beskyttelsesleirer i hovedstaden Juba, viser at over 70 prosent av 604 gifte kvinner og barn ble giftet bort når de var mellom 15 og 19 år, mens syv prosent ble giftet bort når de var under 15.
  • Skolene mangler ressurser: Flere barn som går på skolen risikerer å måtte droppe ut som følge av manglende ressurser og mangel på klasser. Over 140.000 skolebarn sluttet på skolen i 2017 fordi skolen manglet klassetrinnet de skulle starte på. Det forventes at tallet vil stige til over 160.000 i 2018.
  • Barn med fysiske og psykiske lidelser: Antall barn med fysiske og psykiske utfordringer har steget som følge av konflikten, og FN melder at det er sannsynlig at flere ikke går på skolen. UNICEF rapporterer at rundt 900,000 barn led av psykiske lidelser i 2017.
  • Barnesoldater: Rundt 19.000 barn har blitt rekruttert til væpnede grupper siden konflikten startet. De fleste har aldri hatt tilgang til utdanning. Siden 2015 har færre blitt rekruttert, og flere har blitt demobiliserte. De som vender tilbake til skolebenken sliter med krigstraumer.
  • Gatebarn: Flere barn har blitt foreldreløse som følge av konflikten, og mange har havnet på gaten og må klare seg selv. Samtidig sliter mange familier med å brødfø barna sine, ofte som følge av konflikt og fattigdom, og sender barna ut for å finne arbeid. En studie fra 2014 viser at flere gutter er gatebarn enn jenter, som ofte passer barn og gjør husarbeidet.
  • Barn på flukt: Det er vanskelig for foreldre på flukt å skaffe barna sine utdanning. Barn utgjør rundt 60 prosent av Sør-Sudans 1,9 millioner internt fordrevne mennesker. Flere av barna bor i områder som er vanskelige å nå, og hvor det heller ikke finnes skoler.

 

        

Flest barn på flukt

Bare to år etter landets selvstendighet fra Sudan i 2011 og slutten på en lang og brutal borgerkrig, brøt det ut en ny konflikt – denne gangen om makten i den nye staten Sør-Sudan.

De fleste som har flyktet fra de blodige kampene, er barn. Flere befinner seg i områder som er spesielt vanskelige å nå, og hvor det ikke finnes utdanningsmuligheter.

Konflikten har også ført til at hundretusenvis av barn og unge har gått glipp av flere år med skolegang. De fleste grunnskoleelevene i landet går på et lavere trinn enn det alderen tilsier.

Jenter blir barnebruder

Er du jente i Sør-Sudan, er det sannsynlig at du ikke får gå på skolen. Mange unge jenter nektes skolegang, og flere giftes bort mot betaling.

— Jenter betraktes som kilder til rikdom, og de gjør husarbeid og passer barn. Mange barn oppdras til å bli gode koner og omsorgspersoner, og utdanning anses derfor ikke som viktig, sier Rutaro.

Jenter betraktes som kilder til rikdom, og de gjør husarbeid og passer barn. Mange barn oppdras til å bli gode koner og omsorgspersoner, og utdanning anses derfor ikke som viktig.
John Rutaro jobber for Flyktninghjelpen i Sør-Sudan

Han understreker at det er viktig for landets fremtid at jenter får gå på skolen.

— Da kan de være med på å endre tradisjonelle, inngrodde holdninger i samfunnet. Utdanning kan gi beskyttelse mot skadelig kulturell praksis og gi jentene en stemme.

— Det vil også styrke landet økonomisk, legger han til. Jenter med utdanning vil sannsynligvis tjene mer penger enn de uten skolegang. De vil også være med på å redusere fattigdom i lokalsamfunnet. — Jenter som fullfører skolegangen får færre og friskere barn med god utdanning, sier Rutaro.

Barnesoldater vender tilbake til skolebenken

Over 19.000 barn har blitt rekruttert til væpnede grupper siden konflikten brøt ut. Som barnesoldat har du ikke tilgang til utdanning.

— Utdanning kan forhindre at barn blir plukket opp av disse gruppene, mener Rutaro.

Barn som ikke går på skolen kan lett lokkes til å slutte seg til væpnede grupper. De loves ofte et bedre liv, og mange av barna ser det som en mulighet til å komme seg bort fra et hjem preget av fattigdom, forklarer han.

— Barn som går på skolen ser at det finnes andre muligheter i livet enn å ty til våpen, fortsetter han.

De siste årene har mange barnesoldater blitt demobilisert og levert fra seg våpnene sine. I 2015 begynte 6.280 tidligere barnesoldater på skolen, og flere har fulgt etter. Men barna er traumatiserte, og sliter med å konsentrere seg og tilpasse seg en ny hverdag.

Sikrer utdanning til titusenvis av barn

Flyktninghjelpen jobber med 87 skoler over hele landet. I fjor hjalp vi over 76.000 barn og unge med skolegangen.

I 2014, like etter at konflikten brøt ut, bygget vi skolen Hope i en FN-leir i nærheten av hovedstaden Juba. Her søker flere tusen mennesker tilflukt.

Majok Yien story:
Majok is my name, I am 45 years old, I am South Sudanese and Nuer by tribe. My wife is called Teresa; she is 35 years old. I am a father of five children. My tent is located at the corner of the camp next to main road and UN police tower. I am a volunteer teacher, a coach and a youth leader. sometimes we jog around the camp with young boys and girls in order to refresh their minds.
I went to Khartoum for my study and married a wife from there. Both my wife and I completed our studies and we all had good jobs, I was working in private sector and my wife was an accountant so life was very good in Khartoum. When peace agreement in South Sudan was signed, we came back to Juba with the aim of building up the country. While in Juba, we had everything and our children are in good schools. 
In 2013, at night shooting and killing was all over the town, we did not sleep that night, very early in the morning when we were running to UNIMISS for safety, the shooting continues everywhere and people we dying especially Nuer community were the most targeted people. Final, when we reached UNIMISS camp, we felt protected and above all, I am very happy that all my family members are safe.
I never thought that, I will be displaced in my own country. Both of us are all educated, we have degrees but there is no job here in the camp and now I am working as a volunteer teacher in Hope primary school. Sometime I really feel so bad because I am unable to support my own family but my wife is a strong woman she most of the time tells me that it is part of life and I should let it go and that one day their suffering will end.
The reason why I don’t want to go back home in Juba is that, it is not safe for me and my family even last Sunday two pastors were killed in Juba town by unknown gun men. So if they can easily kill God’s servants, it means the security is not good for me to go back home. Unless peace agreement is sign by our leaders, I will not go back home.
South Sudan independence means to me freedom. When we got our independence, we were very happy and living in harmony, peace, there was no killing of people, no harassment, we were moving freely without fear. Unfortunately, the crisis left us with nothing. 
We celebrated the independent by singing and dancing in different languages, we also bought some kilograms of meat and enjoyed together with my friends. Since after 2013 crisis, I did not celebrate independence and I will not celebrate the one of this year unless peace comes back to South Sudan.
 
I hope for my children good health, good school, good food but the situation in the camp could not allow me provide all the good things I wish for my children and wife. However, I hope peace return back to my country South Sudan and enrol my children in good school because they are the future leaders.
The crisis has seriously divided the people of South Sudan; others took refuge in the nearby countries while others are internally displaced. We really need peace so that we can stay together again. I am appling to the international community that, they should not only provide food for the internally displaced people but also put pressure on our leaders to bring peace back South Sudan.

Photo: Ingrid Prestetun/NRC
Les billedteksten Major Yien ( jobber frivillig som lærer på skolen Hope. Han bruker ulike metoder i undervisningen. – Noen ganger jogger jeg med elevene rundt i leiren, for at de skal klarne hodene sine litt, forteller han. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Voksne og barn i alle aldre går på skolen Hope. Mange av lærerne er selv på flukt. Vi gir dem opplæring og sørger for at de er rustet til å jobbe med utdanning i en krisesituasjon. Slik sikrer vi at elevene får et trygt sted hvor de kan være barn igjen.

— Disse barna er fremtiden, sier rektor James Kot Nyuon. — De må få utdanning nå slik at de en dag kan bli gode ledere.

Han påpeker at mange av elevene sliter med krigstraumer. Psykososial støtte er derfor en viktig del av skoleplanen.

—  Vi ønsker å gi barna håp og få dem til å glemme de traumatiske opplevelsene sine, sier Rutaro. — Vi organiserer leker og tegnegrupper, debatter og fotballkonkurranser. Dette har fungert veldig bra.

Vil bygge opp landet sitt

Flyktninghjelpen jobber for at jenter og gutter skal ha de samme mulighetene, og vi står på for å spre bevissthet rundt jenters utdanning på landsbygda.

Seks år gamle Safari Rose er overlykkelig over å være tilbake på skolebenken. Familien hennes måtte flykte da væpnede grupper fant veien til nabolaget hennes i Juba.

Les billedteksten Safari Rose (6) går på skolen Hope. Foto: Ingrid Prestetun/Flykntinghjelpen

— Jeg skal jobbe hardt på skolen og hjelpe til med å bygge opp landet når jeg blir voksen, sier hun.

Hun er også et av mange barn som har vært vitne til grusomhetene i Sør-Sudan. Faren ble drept av væpnede grupper, og broren døde under flukten etterpå. Safari og klassekameratene er lei av krigen.

— Jeg savner faren og broren min fælt. Jeg håper virkelig at det blir fred i Sør-Sudan.

Slik hjelper vi barn tilbake på skolebenken i Sør-Sudan

I Sør-Sudan jobber vi på spreng for at barn skal få gå på skolen. Vi:

  • Gir lærere opplæring innen pedagogikk og psykososial støtte slik at de best mulig kan tilby elevene en trygg skolehverdag
  • Sørger for at jenter og gutter får like muligheter ved å spre bevissthet rundt jenters utdanning i lokalsamfunn. Vi gir også tenåringsjenter sanitærprodukter for å gjøre skolehverdagen letter, og tilbyr unge voksne jenter yrkesutdanning
  • Tilbyr psykososial støtte som tegnegrupper, og arrangerer leker for at barna skal få være barn og glemme de vonde minnene fra konflikten
  • Gir pengestøtte til lærerne og andre skoleansatte som ikke får lønn fra staten
  • Reparerer toaletter og annen infrastruktur på skolen
  • Sørger for at elevene som skal ta eksamen får betale eksamenskostnadene, og får trygg transport til eksamenslokalene hvis de må dra utenfor leiren
  • Sørger for at barna har nok skolemateriale som notatbøker og lærebøker