Ung mor og på flukt i Jemen

Inne i det lille teltet kryper yngstedatteren Adyan på fire år opp i fanget til mamma.

Det er litt over ett år siden Ahlam tok med seg de fire barna sine og flyktet fra hjembyen Taiz. – Under flukten var vi hele tiden livredde for at kuler og snikskyttere i fjellene skulle drepe oss, forteller hun.

Til slutt ankom de leiren Al-Garad, som ble opprettet i 2016 og i dag er hjem til nesten 60 familier på flukt. Selv om Flyktninghjelpen og FNs matvareprogram har delt ut litt mat i leiren, er det fortsatt stor matmangel, og Ahlam går ofte sulten i dagevis så barna skal få spise. – Jeg trodde aldri at livet mitt skulle bli som dette. At jeg skulle være alene om å forsørge meg selv og barna mine, forteller hun.

I tillegg til at de mangler mat, er det kun én vanntank nær leiren hvor beboerne kan få tak i rent vann. Der er det alltid kø. De to eldste døtrene, Taypa (8) og Fatima (10), pleier å hjelpe moren når hun skal hente vann og ved.

Ahlam gruer seg til sommeren. Glovarm vind vil gjøre lufta tettere og livet i leiren enda vanskeligere for den unge familien, og det vil bli nærmest umulig å bevege seg utendørs under den stekende sola.

En annen mor som er bekymret for sommeren og heten som medfølger er Rana, som bor i Al-Mishqafa, en annen leir i området. Hun er varm og svimmel – og gravid i åttende måned.

I leiren jobber Flyktninghjelpen blant annet med å gi folk tak over hodet, og å bygge latriner. Men forholdene er elendige: Det er trangt og lytt mellom teltene. Det er varmt og støvete, det er insekter, slanger og skorpioner.

Leiren mangler det meste: – Vi trenger mer mat og vann, i tillegg til vifter. Jeg vet ikke hvordan vi skal klare oss gjennom sommerheten ellers, sier Rana. Al-Mishqafa ligger nemlig i ørkenen. Varmen er allerede ekstremt ubehagelig.

Det er to år siden Rana, ektemannen og resten av familien kom til leiren. – Kampene kom nærmere og nærmere, og kuler ble skutt inn i huset. Vi gikk en uke uten mat fordi vi ikke kunne gå ut. Tanten min ble skutt i magen. Da flyktet vi, forteller hun.

Rana er glad for at hun har familien hos seg, selv om alle er travelt opptatt med sine egne bekymringer. Datteren Hayam på ett og et halvt år sliter nemlig med en fæl hoste og underernæring. Ektemannen jobber på diverse byggeprosjekter for å livnære den lille familien. Store deler av lønna går til å skaffe medisiner til Hayam.

Som følge av graviditeten og heten, er Rana ofte svimmel, og kaster mye opp. Hun gruer seg til fødselen. Det finnes ingen jordmødre eller sykepleiere i leiren. Ingen spesialister som kan hjelpe med fødselen.

Hun er på flukt, og hun skal bli mor for andre gang i krigsherjede Jemen.