– Jeg mistet alt jeg har kjært

Den sosioøkonomiske krisen forverres

I midten av 2019 intensiverte det libanesiske arbeidsdepartementet innsatsen med å begrense uformell sysselsetting i landet. Det ble gjennomført inspeksjoner av arbeidsplasser og småbedrifter som hadde ansatt utenlandsk arbeidskraft uten arbeidstillatelse, ble stengt. For syriske flyktninger uten lovlig opphold ble det nesten umulig å finne en jobb og forsørge familiene sine.

I tillegg har det siden oktober 2019 vært omfattende protester i Libanon mot korrupsjon, utilstrekkelig tjenestetilbud og forverrede levekår. Det libanesiske samfunnet opplever den verste sosioøkonomiske krisen på mange år, med en valuta som faller kraftig i verdi, mens prisen på varer og tjenester stiger betydelig. Dette har fått store konsekvenser både for flyktningene og lokalbefolkningen, som strever med å få endene til å møtes.

– Før protestbølgen startet, var det fortsatt mulig å få tak i en form for arbeid. Selv om det var dårlig betalt, var det bedre enn ingenting. Nå for tiden finner jeg ikke arbeid noe sted. Jeg vil ikke leve av veldedighet. Jeg vil ha en jobb slik at jeg kan skaffe egen inntekt. Jeg vil godta enhver jobb bare for å kunne betale husleien og kjøpe mat, forklarer Ahmad.

Forferdelige levekår

Ahmad og Fatima var blant de 55 prosent syriske flyktninger som levde under fattigdomsgrensen og hadde mindre enn 27 kroner å leve for hver dag. De var derfor ikke i stand til å dekke sine livsnødvendige behov for mat, helse og husly.

– De siste ukene var et helvete på jord for Fatima og meg. Vi hadde ikke nok penger til å kjøpe mat. I to dager delte vi et stykke brød mellom oss slik at vi kunne gi datteren vår, Maya, et helt stykke, forklarer han.

– Fatima gikk mye ned i vekt, men vi prioriterte Maya*. Vi var helt nede i kjelleren, men vi ville ikke at datteren vår skulle vite hva vi gikk gjennom. Jeg ville ikke at hun skulle se meg ydmyket som en far som ikke kunne ta vare på dem, sier Ahmad.

Vil du hjelpe familier som Ahmads? Millioner av mennesker på flukt trenger din hjelp.

– Jeg sendte hjertebarnet mitt til farene i Syria fordi jeg ikke hadde råd til å gi henne mat.

– Maya er lyset og sjelen min. Kona mi og jeg var gift i åtte år før vi ble velsignet med et barn, forklarer han.

– Hun er gleden i livet mitt. Jeg vet ikke hva jeg vil gjøre hvis noe skulle skje med dem. Livet mitt ville ikke være verdt å leve uten dem.

Retur til Syria

– Jeg hadde ikke noe annet valg enn å sende familien min tilbake til Syria. Jeg trodde det ville være bedre for dem der. I Syria vil naboene dine banke på døra og hjelpe deg hvis du trenger det, mens i Libanon er vi overlatt til oss selv.

Men hjemkomsten til Syria har ikke gått som planlagt for Ahmads kone og datter.

– Familien min skulle reise til moren og søsknene mine i Ghouta, ikke til Idlib, sier Ahmad sønderknust.

28. januar dro Fatima og fire år gamle Maya tilbake til Syria. De reiste til Ghouta som planlagt, men fikk ikke lov til å komme inn fordi de ikke kunne bevise at de hadde noen formell tilknytning til byen og ble bedt om ytterligere dokumentasjon.

Siden de ikke hadde noen andre steder å reise, overnattet kona og datteren hos en fjern slektning. Men dagen etter måtte de dra.

– Fatima har en onkel som bor i Idlib, og han var villig til å la dem bo hos seg. Hun hadde ikke noe annet valg enn å dra til Idlib. Vi visste at det er veldig farlig der nå, så det var den vanskeligste avgjørelsen vi måtte ta, forklarer Ahmad.

– Husk at folk flykter fra volden i Idlib, mens familien reiser inn i det område andre flykter fra.

Ahmad kunne ikke selv reise tilbake sammen med familien på grunn av sikkerhetsutfordringer og den politiske situasjonen i Syria.

Livet uten familien

Med støtte fra EUs kontor for nødhjelp og sivil beskyttelse (ECHO), hjalp Flyktninghjelpen Ahmad med å skaffe fødselsattest for datteren før hun skulle reise tilbake til Syria.

– Jeg har ikke spist på flere dager. Jeg har ikke råd. Jeg kjøpte en pakke nudler, men jeg kan ikke koke den fordi jeg ikke har gass til komfyren. Maya pleide å spise nudler, sier han og tenker på datteren.

– Hun lot bamsen sin og noen få legoklosser være igjen og ba meg huske henne når hun ikke er i nærheten, sier Ahmad og bryter ut i gråt.

– Jeg har mistet alt som var min verden.

Ahmad sier at han han levde et godt liv i Syria. Han jobbet som smed og holdt på med jusstudier på universitetet. Han drømte om å bli dommer.

– Jeg lengter hjem, men Syria og Damaskus er en fjern drøm for meg i dag. Å reise tilbake er bare en drøm, avslutter han.

– Alt jeg vil nå er å holde kona mi og datteren min i armene mine. Jeg vil klemme datteren min igjen.

*Navnene er endret

**Dette bildet er kun brukt som illustrasjon. Menneskene i bildet er ikke de samme som i artikkelen.