Dugnaden må ikke stoppe ved våre landegrenser

Disse ordene tilhører Maliya (12), som er på flukt i det krigsherjede Afghanistan.  Hun bor i en leir sammen med 10.000 andre familier en halvtimes kjøretur nord for storbyen Herat. De mangler alt som skal til for å kunne følge de internasjonale rådene for smittevern.

Jeg traff Maliya like før jul. Da gikk hun på en midlertidig skole Flyktninghjelpen hadde satt opp i leiren. Etter skoletid spant hun ulltråd som hun solgte, slik at familien hadde noe å spise. Hun var en glad og optimistisk jente, men hun fryktet vinteren, som hadde tatt livet av lillesøsteren året i forveien. Nå har Maliya fått enda en bekymring og frykter for hva som kan skje.

Når krisen rammer oss

De siste 25 årene har jeg forsøkt å formidle hverdagen til jenter som Maliya og familier drevet på flukt fra krig og forfølgelse. Forsøkt å få folk til å forstå hva det vil si: å leve i usikkerhet og frykt, å få livet satt på vent, å miste muligheten til skole, arbeid og helsetjenester, å bli forhindret fra å bevege seg fritt eller reise til andre land, å bli isolert og å ikke vite hva fremtiden vil bringe.

Koronaviruset har nå gitt oss alle en mulighet til å kjenne på disse følelsene. Her hjemme er det mange som frykter for jobbene sine og tusenvis er permittert. Skoler og barnehager er stengt. Helsevesenet kneler. Bevegelsesfriheten er kraftig innskrenket. Livene våre er snudd på hodet. Hverdagen i verdens rikeste og beste land å bo i preges av usikkerhet og frykt.

Andre verdenskrig

Mange har sammenlignet det vi nå opplever med andre verdenskrig. Ved krigens slutt lå flere av Europas byer i ruiner. Millioner var fordrevet fra sine hjem. Store deler av Finnmark var brent ned. En storstilt dugnad ble satt i gang. Min egen onkel, som var snekker, dro til Finnmark for å bygge opp nedbrente hjem. Men dugnaden strakte seg ut over egne landegrenser. Da Verdensorganisasjonen, FN, ble opprettet i 1946 var det internasjonal solidaritet, varig fred og ønsket om å løfte alle verdens folk ut av nød og fattigdom som stod i høysetet.

Europahjelpen

Samme år vedtok Stortinget å opprette Europahjelpen, som skulle hjelpe til å få det krigsherjede kontinentet på fote og finne gode varige løsninger for flyktningene. Norge sendte tonnevis med mat og det vi hadde av overskuddslagre sørover. Samtidig tok vi imot traumatiserte og underernærte barn som trengte å restituere seg. Mange av disse snakker fremdeles norsk etter lengre opphold på norske bondegårder. Ordet «flyktning» hadde en positiv ladning, ja, det var nærmes å regne for en hedersbetegnelse.

Kan vi klare det igjen?

Kan vi klare å gjenskape noe av det vi klarte i kjølvannet av andre verdenskrig? Mitt håp er at koronakrisen vil gjøre oss bedre i stand til å vise medfølelse og empati for Maliya og hennes like, og at det vil utløse en pandemi av solidaritet.

Vi får høre at de mest effektive tiltakene er: unngå kontakt med andre, holde avstand, og hyppig og grundig håndvask. For oss som bor i verdens rikeste og beste land er ikke dette noe stort problem. De fleste av oss har, lønnskonto, fliselagte baderom og nok såpe. Vi har også et godt utbygd og fungerende helsevesen. For andre, andre steder i verden er det ikke like enkelt å skulle følge de internasjonale rådene.

De mest sårbare

Mer enn 70 millioner mennesker over hele verden er tvunget på flukt fra krig og forfølgelse. Åtte av ti bor i lav- og mellominntektsland, med mangelfulle helse, vann- og sanitærsystemer. Mange bor i flyktningleirer der det er umulig å holde avstand til andre, og hvor de mangler både vann og mulighet til god hygiene. Blant de over 194 landene som har meldt om tilfeller av Covid-19 så langt, har mer enn 34 land store grupper med flyktninger.

Nå jobber Flyktninghjelpen med å informere og gi kunnskap om hvordan Maliya og flyktninger og internt fordrevne skal beskytte seg mot viruset og hindre spredning. Vi jobber også på spreng med å sørge for rent vann og gode sanitære forhold samt distribuere såpe og hygieneartikler. Men det er et enormt gap mellom hjelpebehov og det myndigheter og hjelpeorganisasjoner klarer å levere.

I samme båt

Nå trenger vi et globalt løft for å begrense spredningen viruset. Verdens svar på koronakrisen må omfatte alle, også de som blir tvunget til å flykte fra hjemmene sine. Den eneste måten å virkelig flate ut smittekurven på er ved å sørge for at de som bor i verdens mest sårbare områder får samme muligheter til å beskytte seg.

Koronaviruset diskriminerer ikke noen. Det må heller ikke vi når det gjelder å støtte dem som er mest utsatt for smitte og sykdom. Skaper vi langvarige fristeder for viruset blant verdenssamfunnets fattigste og mest sårbare, vil det komme tilbake og ramme oss selv. Vi bør derfor handle til felles beste og redde flest mulige liv. Dugnaden må ikke stoppe ved våre landegrenser.

Kronikken stod på trykk i VG 16. april. Du kan lese den i VG med kommentarer her.

ROALD HØVRING er seniorrådgiver i Flyktninghjelpen (bildet under)