Irak

Flyktet, og flyttet inn i fiendens hus

Et hjem til jul
IS kontrollerte byen hennes. Uskyldige ble drept. Likene lå slengt i gatene.

– Jeg så det med egne øyne. Det var en mørk tid. Etter to år kom vi oss endelig vekk, sier Nidal som dermed ble husløs. Nå har hun og familien endt opp med å bo i et «IS-hus».


Sommeren 2014 ble Iraks nest største by, Mosul, og områdene rundt inntatt av den væpnede gruppen Den islamske stat (IS). Befolkningen levde i et regime av frykt, trusler, undertrykkelse og drap.

– IS tok onkel, tante og fetteren min. Ingen vet hvor det er blitt av dem, forteller Nidal.

Hjembyen hennes ligger omtrent tre kvarters kjøring fra Mosul. Her vokste hun opp under vanskelige kår. Drømmen var å fullføre skolegangen, men det hadde ikke familien hennes råd til.

– Da jeg selv ble mor sverget jeg på at barna mine skulle få skolegang og en god utdannelse. Det er livsdrømmen min. Jeg er villig til å selge alt jeg eier for å få det til.

Forlot alt de eide

Under IS’ regime herjet sulten. I to år, frem til irakiske styrker reddet folk ut av området i 2016, måtte Nidal, mannen Fathil og barna deres Khalid (17), Rana (9) og Rasha (8), prøve å klare seg som best de kunne på svært lite mat.

Ut på høsten i 2016 kunngjorde den irakiske regjeringen starten på en offensiv for å gjenerobre Mosul. En flernasjonal koalisjon av militære styrker ga støtte til irakiske og kurdiske styrker som ble satt inn i kampene.

The mosque of al-Nuri, where the IS group proclaimed the Islamic State in Iraq is still in ruins, as is much of the old city in Mosul. 

"It looks like a painting on the wall but it's more like a scar that's not healing," says Hussein, who used to live there.

In west Mosul alone, 53,000 houses are still destroyed, leaving as many families who cannot return. Rubble and unexploded bombs still lace the city.

Photo: Tom Peyre-Costa/NRC
Les billedteksten I likhet med store deler av gamlebyen i Mosul, ligger også stormoské al-Nuri fortsatt i ruiner. Det var her IS utropte sitt kalifat i 2014, noe som inkluderte Mosul og områdene rundt. Foto: Tom Peyre-Costa/Flyktninghjelpen

I likhet med sine naboer, lukket Nidal og familien døren til sitt hjem for aller siste gang. Gråtende forlot de huset og alt de eide.

Hjemløse gikk de en uviss fremtid i møte.

Endelig reddet

– Min største frykt er at IS skal komme tilbake. De er fortsatt der ute. Men vi setter vår lit til at irakiske styrker skal beskytte oss, sier Nidal og forteller videre:  

– De forferdelige hendelsene vi har vært vitne til har påvirket oss psykisk. Bildene av terroren kommer tilbake. Når jeg skal sove ligger jeg i tillegg og bekymrer meg over hvor vi skal bo. Jeg ønsker meg et permanent hjem. Et hjem som har det vi trenger.

"I was happy because I have my family with me. My dream was to finish my school but due to our bad economic situation I couldn't finish my school." (Dijla)
Les billedteksten – Min største frykt er at IS skal komme tilbake. De er fortsatt der ute, sier Nidal. Her er hun med døtrene Rasha (8) og Rana (9). Foto: Kareem Rasheed/Flyktninghjelpen

Det er et mirakel at vi har overlevd denne krigen.

De irakiske soldatene førte oss til en flyktningleir for internt fordrevne. Det var som å få livet tilbake. Som om jeg var blitt reddet fra å dø. Flyktninghjelpen og andre organisasjoner hadde forberedt seg på at vi skulle komme og de ga oss hjelp. Etter å ha levd så lenge med mangel på det meste, fikk vi nå mat, vann, tepper. Endelig fikk vi et trygt sted å sove. Vi fikk hvile.

Der bodde vi i nesten tre år.

Tepper_web_GMM_1024x44810.jpg

Ville bort

Nidal forteller at leiren vokste seg større med tiden, for det kom stadig flere mennesker til. Den hjelpen som organisasjonene hadde å tilby, måtte da fordeles på flere mennesker. Derfor ble det mindre hjelp.

Livet i leiren var heller ikke så lett i lengden. De måtte gå langt for å hente vann. Det fantes også regler hun måtte forholde seg til; som at hun ikke fikk komme og gå som hun ville.

Khalid fathil, he is 17 years old. He is a student at nine grade High school. He lives with the family in Dora mishraq, Hamam Alil.
Les billedteksten Nidals sønn, Khalid er 17 år. Han bor nå hos slektninger mens han går på videregående. Foto: Kareem Rasheed/Flyktninghjelpen

– Det verste var at det var så lang skolevei for barna mine. Dessuten var skoletilbudet begrenset; det var ikke noe tilbud til min eldste sønn. Slik jeg ser det er skolen det viktigste av alt. Skolen er fremtiden.

Så vi bestemte oss for å dra.

Et tomt hus

Men hvor skulle de bo? Penger hadde de ikke. Nidals mann, Fathil, tok på seg forskjellig småjobber så langt det lot seg gjøre. Men det lille han tjente holdt i beste fall til litt mat fra dag til dag.

De kom til et tomt hus. Huset lå i nærheten av en skole. Naboene sa: «IS bodde her. Huset skal rives. Dere kan bo her frem til det skjer».

Så de flyttet inn i et «IS-hus».

Photo: Tom Peyre-Costa/NRC
Les billedteksten Ødelagte hjem i gamlebyen, vest-Mosul. Bare i denne delen av byen er, i 2019, 53.000 hus fortsatt ødelagt. Stein og ueksploderte bomber ligger fremdeles i byen. Foto: Tom Peyre-Costa/Flyktninghjelpen

Helsefarlig

– Nå har vi bodd her i et år. De to yngste barna går på skolen som ligger i nærheten. Min eldste sønn bor hos slektninger og går på videregående.

Jeg vil ikke bo her.

Dette er ikke et godt hus å bo i. Rommene er varme om sommeren og kalde om vinteren. Vi prøver å holde kulden ute ved å dekke over vinduene med tepper. Vi har en matte på gulvet. Det renner inn vann mange steder. Rommene er fuktige. Vi har ikke noe skap eller kommode til å oppbevare klærne våre i – så de er også fuktige. Kjøleskapet er ødelagt. Vi har ingen vaskemaskin; jeg har dårlig rygg og bør ikke vaske klær for hånd.

"We cried when we left our house."( Dijla)
Les billedteksten Rasha og Rana deler et måltid. – Det vi trenger mest, er et sted som er vårt. Et sted som føles som hjemme, sier moren deres, Nidal. Foto: Kareem Rasheed/Flyktninghjelpen

Da vi flyttet inn, var huset veldig skittent og det var en stor jobb å få det rent. I de siste månedene har jeg desinfisert inne for å holde koronaviruset ute. Jeg takker Gud for at ingen av oss er smittet.

Dette huset mangler alt. Vi vet heller ikke når det skal rives.

Det vi trenger mest, er et sted som er vårt.

Et sted som føles som hjemme.

For alltid.

Et-hjem_web_GMM_1024x448.jpg

Støtt vårt arbeid