Afghanistan

Korona-konvoien

En ny konvoi med såpe er på vei. Flyktninghjelpens ansatte gjør det de kan for å hindre spredning av koronaviruset og har så langt delt ut såpe og hygieneartikler til over 10.000 familier på flukt i Afghanistan.

En konvoi på seks kjøretøy er på vei mot landsbyen Barikab i Bagram distriktet. Fem lastebiler fullastet med såpe og hygieneartikler. Bakerst følger en hvit Toyota Landcruiser med Flyktninghjelpens kjente oransje logo.

Bagram by ligger en times kjøring nordvest fra hovedstaden Kabul. I oldtiden var byen et kjent stoppested på Silkeveien. I dag huser området tusenvis av internt fordrevne familier og afghanske flyktninger som har vendt tilbake til hjemlandet.

Les billedteksten Flyktninghjelpens konvoi med nødhjelp har kommet frem til Barikab og de ansatte gjør seg klar til distribusjon. Så langt har vi delt ut såpe og hygieneartikler til over 10.000 familier i Afghansitan.

To tredeler av alle som er fordrevet fra sine hjemprovinser i Afghanistan har søkt beskyttelse i og rundt de større byene. Folketallet i Kabul har tredoblet seg på et par tiår. I dag bor det mellom fire og fem millioner mennesker i hovedstaden.

Vel fremme i Barikab gjør Flyktninghjelpens ansatte seg klar til distribusjon.

Les billedteksten - Det er vårt humanitære ansvar og vår moralske plikt å forsøke å dekke behovene til de internt fordrevne her i Afghanistan, og behovene er ikke blitt mindre under koronakrisen, sier Basira Azimi, som koordinerer Flyktninghjelpens vann- og sanitærarbeid i Kabul.

– Slik folk bor, i overbefolkede leirer, uten god tilgang til vann og såpe, er det vanskelig å følge smittevernrådene om sosial distanse og god håndhygiene. Dersom vi ikke hjelper de som har flyktet fra krigshandlinger og tørke, kan konsekvensene av viruset bli katastrofale for oss alle, sier Basira Azimi, som koordinerer Flyktninghjelpens vann- og sanitærarbeid i Kabul.

Les billedteksten Mohammad Alam (53) forteller at familien også mangler mat, fordi koronakrisen har ført til at han ikke kan forlate hjemme og tjene penger.

Mohammad Alam (53) har nettopp vært og plukket opp en stor blå bag med såpe og hygieneartikler. På hodet har han en tradisjonell hvit afghansk lue. Nesen og munnen er dekket med et hjemmesydd munnbind. Mohammad har vært på flukt fra krig og konflikt hele livet. Nå er det koronaviruset han fosøker å beskytte seg mot.

– Jeg var kun et barn da familien min flyktet til Pakistan fra Logar-provinsen. For vel to år siden, etter å ha levd som flyktninger i Pakistan i over 40 år, vendte vi tilbake til Afghanistan. I hjemprovinsen Logar var det ikke trygt, så vi endte opp i denne bosettingen for internt fordrevne. Her er levekostnadene lave og vi får hjelp av ulike organisasjoner, forteller han.

Les billedteksten Mohammad Alam på vei hjem med såpe og hygieneartikler som Flyktninghjelpen har delt ut.

– Tidligere hadde vi mulighet til å jobbe og tjene penger, men nå etter at koronakrisen rammet oss har vi blitt tvunget til å holde oss hjemme. Jeg har elleve familiemedlemmer jeg forsørger, og nå har vi sluppet opp for mat og barna går sultne til sengs. Dette gjør oss enda mer sårbare for sykdommer.

Hazrat Ali (9) og familien er også på Flyktninghjelpens distribusjonsliste. Han tar et nytt tak rundt de brede sorte stroppene på den store og tunge bagen med såpe og hygieneartikler. Bestefaren Musa Khan (70) kommer haltende etter, med stokk, hvit turban og tradisjonell hvit kledning. Han roper oppmuntrende ord til barnebarnet.

Les billedteksten Hazrat Ali (9) sliter med å få med seg den store og tunge sekken med såpe og hygieneartikler. Men som så mange afghanske barn er han vant til å jobbe og ta i et tak. Bestefaren Musa Khan kommer haltende etter.

Musa Khan har bodd som flyktning i nabolandet Pakistan det meste av sitt liv.

– Opprinnelig kommer vi fra Logar-provinsen, sør i landet, men på grunn av den vanskelige sikkerhetssituasjonen kan vi ikke vende hjem, forteller han.

Nå bor han i et lite hus med tre rom, som deles av femten familiemedlemmer.

Les billedteksten Musa er glad for at barnebarnet ikke ble hardere skadd i ulykken.

– Jeg har to sønner som forsørger oss alle. De jobber som landarbeidere og tjener inntil 20 kroner dagen (2.0 USD). Det rekker til brød og noen grønnsaker. På grunn av koronaviruset og reiserestriksjoner kan de ikke lenger gå på jobb og tjener heller ikke penger. Nå lever vi på kreditt, og de voksne har redusert måltidene, slik at barna ikke skal sulte.

Musa forteller at barna i familien samler ved og skrap som de selger, men noen dager før Flyktninghjelpen var på besøk, ble barnebarnet Hazrat Omar (6) skadd av et eksplosiv de fant ute på et jorde. Kammeraten Saied (10) var mer uheldig. Han mistet hele hånden i ulykken.

Les billedteksten Musa og barnebarna pakker opp nødhjelpspakken de har fått av Fyktninghjelpen.

Musa forteller at han følger spent med på nyhetene. Har fått med seg at viruset sprer seg i landet og at god håndhygiene er viktig for å hindre eller begrense spredning.

– Derfor det bra at dere gir oss såpe og vaskemidler, noe vi ikke har hatt råd til å kjøpe tidligere. Vi har vasket hendene i jord og aske.

Han har hørt at det skal være bra å spise frukt og grønnsaker. – Vi burde spise sitroner, kiwi og appelsiner for å beskytte oss, men vi har knapt penger til brød. Jeg håper vi også kan få hjelp til å skaffe oss mer å spise.

Les billedteksten Mariza og Dilawar.

Marzia (11) har vært med faren sin for å hente nødhjelpsekken. Nå står hun utenfor huset og skal vaske hendene med såpe. Noe hun ikke har gjort på lang tid. Søskenbarnet Dilawar (9) hjelper til. Sekken med hygieneartikler som familien har fått, inneholder blant annet: såpe, tannbørster og tannkrem, håndklær og vaskekluter og skurekoster.

Saied, som var den ene av de to guttene som ble skadd av et eksplosiv under vedsankingen, var Marizas bror. Ulykken har gjort henne redd for å dra ut på vedsanking. Nå gleder hun seg til at skolen åpner igjen.

Les billedteksten Dilawar (9) er barnebarnet til Musa. Her er han utenfor huset bestefaren bygde etter at familien kom tilbake fra Pakistan i 2016.

– Jeg savner skolen. Vi kan heller ikke være ute å leke. Tidligere dro vi opp i fjellsidene for å samle ved én gang om dagen. Nå som det ikke finnes andre måter å tjene penger på, må vi dra på vedsanking to ganger for dagen. Men etter ulykken, der broren min ble skadd, er jeg redd for å gå ute på jordene og opp i fjellsidene. Det kunne ha vært meg som ble skadd av den bomben, sier hun.

Lastebilene er tømt. Nye familier har fått såpe og hygieneartikler som gjør dem i bedre stand til å beskytte seg mot koronaviruset.

– Det er vårt humanitære ansvar og vår moralske plikt å forsøke å dekke behovene til de internt fordrevne her i Afghanistan, og behovene er ikke blitt mindre under koronakrisen, sier Basira Azimi, som allerede har begynt å planlegge neste hjelpe-konvoi.

Støtt vårt arbeid