---
title: "Koronakrisens glemte ofre"
description: "- Fortell verden at livet vårt er trist, og at situasjonen er brutal og nedverdigende, Kendry Castro (23)."
url: "https://www.flyktninghjelpen.no/perspektiv/2020/koronakrisens-glemte-ofre"
language: "no"
published: "2020-07-31T07:00:00Z"
modified: "2020-07-31T07:57:22Z"
---

![June 25, 2020. Bogota, Colombia: Kendry Castro (23) is receiving the cash aid in the form of a card given to her by a worker from the NRC team after checking her documents. She has two children of one and three years. She came to Bogotá with them from Merida 6 months after her husband when he sent her the money for the trip and she finished her fifth grade of school. She had the dream of studying medicine but she had to leave it and go to her husband. In Merida, her husband had a motorcycle workshop. In Bogotá, he found a job in a fruit shop in the market place. But with the virus, he lost his job and now, he's out on the street looking for trash to sell for recycling. At this time, because the school is close, Kendry stays with her two children, she can’t work. Apart from the market given by the kindergarten, this is the first time they receive help, in 3 years of being in the country. "The other day at one point, I started crying, because I wanted to leave. I called my mother in Venezuela, I wanted to go, I did not want to be here. And she answered: "No! don't come! Look at the problems! Think of the children!" . If she has to say something to the world about her life as a refugee: "It's hard. It's both sad and humiliating. Since I've been in Bogota, there are people who insult you. For being Venezuelan, they insult you. (...) There are many of us who wouldn't want this to happen to us. Because it's hard to come from a place where you are loved and cherished, to a place where you are humiliated, discriminated against, looked down on." Her two children were born in Colombia, they are nationalized. And her husband is also Colombian: his parents were displaced by the internal war in Colombia and found refuge in Venezuela. Today, her grandmother has to return to Colombia. Kendry says, "My children's grandmother is Colombian. And she cries, and she says she wants to go to Venezuela, where she has her car, her house, her farm. Here, no. Here, she doesn't have it now." Credit: Nadège Mazars for NRC](https://www.flyktninghjelpen.no/globalassets/images/coronavirus/venezuelean-voices/051_mazars_venez_migrants_col.jpg)

Colombia

# Koronakrisens glemte ofre

TEKST: Roald Høvring FOTO: Nadège Mazars Publisert 31. jul. 2020

[Colombia](https://www.flyktninghjelpen.no/tema?categoryId=41) [Coronavirus](https://www.flyktninghjelpen.no/tema?categoryId=347)

Kendry Castro er blant mer enn fem millioner flyktninger og migranter som har forlatt Venezuela til andre land i Latin-Amerika og Karibia de siste årene. Nadège Mazars / Flyktninghjelpen

Denne saken ble første gang publisert for mer enn 6 år siden

- Fortell verden at livet vårt er trist, og at situasjonen er brutal og nedverdigende, Kendry Castro (23).

Dette er budskapet fra Kendry Castro (23). Hun er én av de mer enn fem millioner flyktninger og migranter som har forlatt Venezuela til andre land i Latin-Amerika og Karibia de siste årene.

Koronakrisen tvinger nå titusenvis av mennesker som Kendry til å leve i dyp fattigdom eller bli avhengige av humanitær hjelp, ettersom smittevernstiltakene forhindrer dem i å tjene penger. [Mange tvinges også til å reise hjem.](https://www.flyktninghjelpen.no/perspektiv/2020/den-lange-marsjen-hjem)

![Venezuelanere venter i kø utenfor Flyktninghjelpens kontor i Bogotá. Foto: Nadège Mazars / Flyktninghjelpen ](https://www.flyktninghjelpen.no/globalassets/images/coronavirus/venezuelean-voices/040_mazars_venez_migrants_col.jpg)

**Fotograf NADÈGE MAZAR møtte noen av disse venezuelanerne, da de oppsøkte Flyktninghjelpens kontor i den colombianske hovedstaden Bogotá.**

Kendry Castro har omsorgen for to barn på ett og tre år. Hun kommer opprinnelig fra Merida i det nordvestlige Venezuela. Først dro mannen hennes for å finne arbeid. Seks måneder senere sendte han penger, slik at hun kunne komme etter sammen med de to barna. Hun var nettopp ferdig med skolen, og drømmen hennes var å studere medisin.

I Merida drev mannen et motorsykkelverksted. I Bogota fant han en jobb i en fruktbod på markedet, men da pandemien rammet mistet han jobben. Nå forsøker han å livnære familien ved å selge papp og jernskrap som han finner gatelangs. På grunn av pandemien er skolene stengt, og Kendry er hjemme med barna.

![Flyktninghjelpen gir økonomisk støtte til venezuelanske flyktninger og migranter. Det er første gang Kendry har fått noen hjelp på tre år. Foto: Nadège Mazars / Flyktninghjelpen ](https://www.flyktninghjelpen.no/globalassets/images/coronavirus/venezuelean-voices/049_mazars_venez_migrants_col.jpg)

### Hjelper sårbare familier

Mange flyktninger og migranter fra Venezuela som har mistet levebrødet som følge av koronakrisen har valgt å reise hjem. I juli hadde mer enn 80.000 dradd tilbake til hjemlandet fra forskjellige deler av Latin-Amerika.

- Vi gjør det vi kan for å bistå og beskytte de som trenger hjelp. I Colombia gir vi blant annet penger til utsatte familier og lokalsamfunnet hvor de bor, sier Dominika Arseniuk, som er Flyktninghjelpens landdirektør i Colombia.

[Klikk her og støtt arbeidet vårt.](https://www.flyktninghjelpen.no/hjelp/fast-giver)

![En gruppe venezuelanere deltar på en av våre gruppeaktiviteter for å håndtere psykisk stress. I tillegg får de økonomisk støtte. Foto: Nadège Mazars / Flyktninghjelpen ](https://www.flyktninghjelpen.no/globalassets/images/coronavirus/venezuelean-voices/045_mazars_venez_migrants_col.jpg)

Flyktninghjelpen gir økonomisk støtte til venezuelanske flyktninger og migranter over en periode på seks måneder. Vi tilbyr også workshops for å hjelpe dem med å håndtere traumer og psykisk stress, som mange av dem sliter med.

![- Det er vanskelig å komme fra et sted hvor du er elsket og verdsatt, til et sted hvor du blir ydmyket, diskriminert og sett ned på, sier Kendry. Foto: Nadège Mazars / Flyktninghjelpen ](https://www.flyktninghjelpen.no/globalassets/images/coronavirus/venezuelean-voices/052_mazars_venez_migrants_col.jpg)

### Lengter hjem

Kendry og mannen har vært uten inntekter siden pandemien rammet. Dette er første gang de mottar noen som helst hjelp etter at de kom til Colombia for tre år siden. Hun forteller at hun gråter ofte og lengter hjem. Forleden ringte hun moren i Venezuela og fortalte at hun ville reise tilbake, men moren frarådet henne: “Nei! Ikke kom. Her er det bare problemer. Tenk på barna.”

På spørsmål om hva hun vil si til verden om livet på flukt, svarer Kendry: - Fortell verden at livet vårt er trist, og at situasjonen er brutalt og nedverdigende.

- De fornærmer og ydmyker meg bare fordi jeg er venezuelansk. Det er vanskelig å komme fra et sted hvor du er elsket og verdsatt, til et sted hvor du blir ydmyket, diskriminert og sett ned på.

Flyktninghjelpens landdirektør, Dominika Arseniuk, forklarer: - Den største faktoren som gjør Venezuelas flyktninger spesielt utsatt, er at de ofte ikke har en formell status i vertslandene. Dette betyr at de har begrenset mulighet til å ta seg lovlig arbeid, leie husvære og tilgang til offentlige helsetjenester.

![Angie Carolina Burgosa (33) har vært i Colombia i fire år. Nå bor hun sammen med fire av døtrene sine i et slumkvarter utenfor hovedstaden Bogotá. Foto: Nadège Mazars / Flyktninghjelpen ](https://www.flyktninghjelpen.no/globalassets/images/coronavirus/venezuelean-voices/056_mazars_venez_migrants_col.jpg)

### Bor i slummen

Ti-barns-moren Angie Carolina Burgosa (33) forlot Venezuela og reiste til Colombia for fire år, da situasjonen i hjemlandet ble uutholdelig. Matmangel førte til at barna ble avmagret og dehydrerte. I begynnelsen bodde hun på gaten. Da sosialtjenesten tok to av barna fra henne flyttet hun sammen med fire av døtrene til slumkvarteret "Paraiso", som på norsk kan oversettes med «paradiset». Hennes eldste datter er 16 og allerede mor til et to år gammelt barn.

![Lisbeth Chiquinquira (53). Foto: Nadège Mazars/Flyktninghjelpen ](https://www.flyktninghjelpen.no/globalassets/images/coronavirus/venezuelean-voices/063_mazars_venez_migrants_col.jpg)

### Selger kaffe på gaten

Lisbeth Chiquinquira (53) er en mor til syv og opprinnelig fra Maracaibo i Venezuela.

- Her jobber jeg med å selge kaffe på gaten. Takk og lov, jeg gjorde det veldig bra i fjor, men etter pandemien har jeg vært uten inntekt. Jeg går ut med termosen min om morgenen, men folk er redde for viruset og lar være å kjøpe noe som helst, sier hun.

![En av Flyktninghjelpens ansatte deler ut et kort til Lisbeth Chiquinquira (53), slik at hun kan få utbetalt kontanter. Foto: Nadège Mazars / Flyktninghjelpen ](https://www.flyktninghjelpen.no/globalassets/images/coronavirus/venezuelean-voices/064_mazars_venez_migrants_col.jpg)

En av sønnene hennes ble igjen i Venezuela, der familien har et lite hus.

- Jeg forteller ham stadig at han ikke må komme hit, slik situasjonen er nå. I går ringte han meg og sa: «Mamma, jeg vil dra». Men nei. Situasjonen er veldig vanskelig også her. Bare for å få ham over grensen må vi ut med 100 USD. På grunn av pandemien er også mange grenseoverganger stengt.

![Javier David Mendez Salcedo (28) prøver å tjene penger på å selge godterier på bussene. Foto: Nadège Mazars / Flyktninghjelpen ](https://www.flyktninghjelpen.no/globalassets/images/coronavirus/venezuelean-voices/060_mazars_venez_migrants_col.jpg)

### Selger sukkertøy på bussene

- Etter pandemien har alt endret seg. Jeg selger ikke noe, sier Javier David Mendez Salcedo (28), som prøver å tjene til livets opphold ved å selge godteri på bussene. Han leier et lite rom med felles bad og kjøkken i sentrum av Bogotá, hvor han bor sammen med sin kone og to barn.

Javier tjener omlag 14.000 pesos på en dag. Noe som tilsvarer litt under 40 norske kroner. Husleien betales i daglige rater, og når den er betalt er det ikke mange slanter han sitter igjen med.

Hjemme i Venezuela var Javier ansatt som tekniker i et firma som solgte og installerte sikkerhetsalarmer.

> Hvis jeg er heldig, kan jeg gi barna mine ett måltid om dagen.
>
> Javier David Mendez Salcedo (28)

### - Vi blir sett på som tyver

- Da jeg mistet jobben, dro vi hit for å skaffe oss arbeid og en bedre fremtid. I begynnelsen klarte vi å betale for både husleie og mat samt andre nødvendighetsartikler. Etter at viruset rammet, har jeg ikke engang penger til såpe for å vaske hendene. Og hvis jeg er heldig, kan jeg gi barna mine ett måltid om dagen.

Javier forteller at det verste er fremmedfrykten. - Her blir alle venezuelanere sett på som tyver. For seks dager siden ble jeg arrestert og holdt fengslet i 72 timer, uten at jeg hadde gjort noe kriminelt. Hjemme satt kona og barna og sultet.

[Les mer om Venezuela og neglisjerte kriser.](https://www.nrc.no/shorthand/fr/the-worlds-most-neglected-displacement-crises-in-2019/index.html)