Flyktningkonvensjonen

Beskyttelse av flyktninger gjennom 70 år

28. juli fyller flyktningkonvensjonen 70 år, og er fortsatt nummer én i verden når det gjelder å beskytte flyktninger. Men den er ikke fullkommen og settes under stadig større press.

FNs flyktningkonvensjon, som ut over tilleggsprotokollen fra 1967, har stått uforandret og hatt bred politisk støtte siden den ble utarbeidet og vedtatt i kjølvannet av den andre verdenskrigen. Konvensjonen ble vedtatt av FNs generalforsamling 28. juli 1951, men trådde ikke i kraft før 22. april 1954.

Det økende antallet flyktninger og migranter har imidlertid ført til at flere europeiske statsledere og politikere har stilt spørsmål om konvensjonen er gått ut på dato. Her hjemme har enkelte politikere hevdet at Norge og andre land kollektivt bør melde seg ut av konvensjonen. Men debatten om å skrote flyktningkonvensjonen preges ofte av historieløshet og manglende kunnskaper.

Flyktningkonvensjonen gir muligheter til å finne løsninger for mennesker på flukt innenfor eksisterende rammer. Det er imidlertid behov for forpliktende internasjonalt samarbeid som konkretiserer områder som i dag ikke er dekket av flyktningkonvensjonen – særlig når det gjelder ansvarsfordeling.

Her er 10 ting du bør vite om flyktningkonvensjonen:

Les billedteksten REISEDOKUMENT: En syrisk flyktning viser frem sitt nye reisedokument utstedt av tyske myndigheter i en flyktningleir i Berlin. Dokumentet kalles også et Flyktningkonvensjonsdokument eller et Genevepass. Foto: REUTERS/Fabrizio Bensch/NTB

#1: Jødeforfølgelse og flyktningkrisen i Europa avdekket et akutt behov for internasjonale avtaler som beskyttet mennesker på flukt

Arbeidet med FNs flyktningkonvensjon begynte etter andre verdenskrig og skulle løse flyktningproblemene verden da stod overfor. Konvensjonen var begrenset til forfølgelse som hadde sammenheng med politiske begivenheter som hadde funnet sted i Europa før 1951. Konvensjonen ble vedtatt av FNs generalforsamling 28. juli 1951, og trådde i kraft 22. april 1954.

#2: Behov for å inkludere beskyttelse til flere i konvensjonen

I kjølvannet av den kalde krigen og frigjøringskrigene i Afrika og Asia oppstod nye fluktkriser. I 1967 ble det vedtatt en tilleggsprotokoll til flyktningkonvensjonen, som sa at reglene i konvensjonen skulle gjelde for alle - uansett når de flyktet, og hvor de flyktet fra.

I dag har 142 land, inkludert Norge, vedtatt både flyktningkonvensjonen og dens tilleggsprotokoll.

#3: Tilleggsprotokollen av 1967 banet veien for flere regionale flyktningkonvensjoner

Tilleggsprotokollen av 1967 dannet grunnlaget for at begivenheter i Afrika, Latin-Amerika og Asia også kunne danne grunnlag for flyktningstatus. I de etterfølgende årene ble det også utarbeidet flere regionale flyktningkonvensjoner som Cartagena-erklæringen for Latin-amerikanske stater og Den afrikanske flyktningkonvensjonen i Afrika.

Den afrikanske flyktningkonvensjonen (OAU-konvensjonen) av 10. september 1969 inneholder et flyktningbegrep som inkluderer det tradisjonelle flyktningbegrepet, men som også favner videre ved at alle personer som er tvunget til å forlate sitt hjemland på grunn av menneskeskapte handlinger som politisk uro, borgerkrig, invasjon med videre er omfattet, selv om de ikke kan påvise individuelle grunner for at de blir forfulgt.

#4: Flyktningkonvensjonen bygger på to hovedprinsipper

  • Den legger til grunn at alle mennesker har rett til å søke beskyttelse i et annet land.
  • Den sier også at flyktninger ikke kan returneres til et land eller områder der de vil bli forfulgt eller risikerer fare for liv eller helse.

Det siste er et kjerneprinsipp i konvensjonen og kalles non-refoulement (artikkel 33). For Europa er dette prinsippet ytterligere styrket i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

#5: Flyktningkonvensjonen definerer hvem som regnes som flyktninger

  • En flyktning må befinne seg utenfor hjemlandet.
  • Det må foreligge en velbegrunnet frykt for forfølgelse.
  • Forfølgelsen må knytte seg til ett eller flere av flyktningkriteriene: rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller politisk oppfatning.
  • Det må være slik at hjemlandets myndigheter ikke kan eller vil gi beskyttelse.

#6: Flere faller utenfor

Konvensjonens krav om at et menneske må krysse en internasjonalt anerkjent grense for å kunne kalles en flyktning, gjør at mange som er på flukt fra krig og konflikt i dag ikke beskyttes av konvensjonen.

Palestinske flyktninger som får beskyttelse av FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA) er heller ikke beskyttet av flyktningkonvensjonen.

#7: En rekke stater har ikke ratifisert avtalen

Å ratifisere betyr at en stat godkjenner en folkerettslig avtale, og forplikter seg til å følge den. Mange av landene i verden som tar imot flest flykninger har hverken signert eller ratifisert flyktningkonvensjonen fra 1951. Dette gjelder for eksempel land som Pakistan, Bangladesh og Libanon.

#8: Flyktningkonvensjonen forplikter ikke stater til å ta imot flyktninger

Flyktningkonvensjonen forplikter ikke stater til å ta imot flyktninger, men hjelper dem å definere hvem som skal regnes som en flyktning. Derfor er det opp til hver enkelt stat å vurdere om en asylsøker går inn under definisjonen i flyktningkonvensjonen, og dermed har krav på beskyttelse. I dag tolker ulike stater regelverket i konvensjonen på forskjellige måter. Non-refoulement-prinsippet er imidlertid absolutt og er slått fast også i andre konvensjoner. Det regnes også som folkerettslig sedvane, noe som gjør at det også forplikter land som ikke har ratifisert flyktningkonvensjonen.

#9: Skaper politisk splid

Flyktningebeskyttelse er et svært politisert tema, og flere stater stiller nå åpent spørsmålstegn ved hvorvidt flyktningkonvensjonen fremdeles er relevant. Ofte er dette land som ikke ønsker å ta imot asylsøkere. For eksempel gikk den australske innenriksministeren ut i 2018 og mente at «likesinnede» stater skulle komme sammen og tenke nytt når det gjelder konvensjonen. Han mente at den var utdatert og ikke tok høyde for dagens situasjon. Vi har sett lignende diskusjoner også her i Norge.

Flyktningkonvensjonen har imidlertid vist seg å være svært viktig for å sikre flyktninger beskyttelse i flere tiår. Konvensjonen er heller ikke til hinder for at regioner eller grupper av land kan vedta nye måter å organisere beskyttelsen av flyktninger på. Dette er den europeiske Dublin-forordningen et eksempel på.

#10: Ingen sanksjonsmulighet eller krav til ansvarsfordeling

Flyktningkonvensjonen er like viktig i dag som den gangen den ble vedtatt. Det er likevel en utfordring at det ikke finnes noen domstol eller lignende som kan sikre at stater opprettholder sine forpliktelser etter konvensjonen. Det er også behov for større villighet til å dele på ansvaret med å gi beskyttelse til millioner av mennesker på flukt, siden et lite antall land tar ansvar for de fleste av verdens flyktninger. I forordet til flyktningkonvensjonen står det at internasjonalt samarbeid og ansvarsfordeling er avgjørende for at flyktninger skal kunne få tilstrekkelig beskyttelse, men konvensjonen forplikter ikke stater til å ta imot overføringsflyktninger eller avlaste land som har tatt imot mange flyktninger. Derfor er det avgjørende at det utvikles internasjonale avtaler som bidrar til dette. Den FN-ledede prosessen Global Compact for Refugees var et første viktig skritt, men det er fortsatt mye som gjenstår å løse.